Sugarfoot - Different Stars (Crispin Glover Records)

Sugarfoot er for powerpopen det Spidergawd er for rocken; et trøndsk superband. Og, den åpenbare fellesnevneren er Bent Sæther, denne herlige bassisten som allerede har opparbeidet seg legendestatus i norsk rock gjennom sitt Motorpsycho. En annen litt mindre fellesnevner er at begge band, Sugarfoot og Spidergawd, har trommiser som har spilt sammen med Sæther i andre band, Kenneth Kapstad (Motorpsycho og Spidergawd) og Even Granås (The International Tussler Society og Sugarfoot).

Men, nok om trøndere og superband. Sugarfoot er rett og slett et band som står dønn stødig på egne bein, og som med sin fjerde utgivelse virkelig har blomstret som popband. De platedebuterte i 2012 med This Love We Outwore, et album kosmisk som noen, og kom i 2014 ut med dobbeltalbumet Big Sky Country, ei nydelig skive der steelgitaren sitter løst, og melodiene er langt mer inn i det ulne americana landskapet. I fjor slapp de skiva Tonight We Bloom sammen med Hans Stenøien, og da bevegde de seg langt i retning powerpopen, og minnet meg tidvis om Sugar og Hüsker Dü, mye pga vokalen til Stenøien, men nesten vel så mye fordi Sugarfoot låt mer funky og sprelsk enn noensinne.

Jeg kan ikke slippe superbandtanken helt, for Sæther og Granås skaper ikke et sådan alene. Den ubestridte sjefen i Sugarfoot er heller ingen av de nevnte, men Øyvind Holm. Alle som er glad i norsk pop vet at han styrte sitt Dipsomaniacs gjennom slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, og at de med sine seks glimrende album burde ha vært langt mer kjent her til lands enn de ble. Nå er det aldri for sent, og folk kan selvsagt fortsatt oppdage dem, men det gjorde altså skammelig få da de holdt på, så Holm gikk videre og startet Deleted Waveform Gatherings. Han fortsatte med pop, men nå med et snev mer rock'n'roll iblanda og høy T. Rex-faktor, og med seg fikk han gitaristen Hogne Galåen, som fyrte løs med gitarene sine som ei verdensstjerne. Galåen fortsatte altså samarbeidet med Holm etter at DWG ga seg, og er nå en veldig viktig del av Sugarfoot. De to siste bandmedlemmene er heller ingen noviser i gamet, og svært så viktige med tanke på lydbildet som er med på å gjøre Different Star til den knallskiva den er. Roar Øien er kjent for countryfolket gjennom sitt arbeid med Too Far Gone, og spiller pedal steel som en helt, mens Thomas Henriksen har traktert tangenter for Holm helt siden Dipsomaniacs-tiden, og fortsetter å gjøre det på strøkent vis her.

De første utgivelsene til Sugarfoot ble spilt inn i Trondheim, og for å bryte med mønsteret og prøve noe nytt, tok de instrumenter og pikkpakk med seg over den store dammen. Turen gikk til Joshua Tree og California. Rancho De La Luna har blitt et ettertraktet studio blant store stjerner, og David Catching (bl.a. Eagles Of Death Metal) har blitt en aldri så liten kjendis etter at Dave Grohl & co tok med hele mannskapet sitt og spilte inn en episode i Sonic Highway-serien der. Og som om ikke det var nok av svimlende kjendisfærer, så var det ikke langt unna at Øyvind Holm og gjengen møtte Selveste Iggy Pop i døra. Superhelten vår hadde akkurat gjort ferdig opptakene til Post Pop Depression da de djerve trønderne plantet bootsene sine i studioet. Nå kan det skrives mye og mangt om ikoniske Joshua Tree, noe mange allerede har gjort, men for vår del som lyttere er det mest interessante om dette sceneskiftet har påvirket musikken til Sugarfoot. Og, det har det. Virkelig.

Først og fremst har Different Stars blitt et aldri så lite eklektisk mesterverk. De ni låtene som havnet på albumet spriker i alle retninger på deiligste vis, med kosmisk country og kruttsterk pop som felles ingredienser. Bandet landet i Trondheim med fjorten ferdige låter, og kuttet altså vekk fem før skiva ble sluppet forrige helg. Jeg kjenner at de fem låtene er noe jeg virkelig kunne ha tenkt meg å høre, for de ni som ble igjen er alle av skyhøy kvalitet. Og dritlekre.

Et Stones-riff, taktfull kakking på hi-haten, en seriøs trommeovergang, og så henger hele bandet seg på "Take It Back". Stones-feelingen forsvinner som dugg for sola når Holm starter å synge, og koringen setter inn. Vi flytter oss med stormskritt fra 60-tallets London til kalifornisk 70s-rock. Etterhvert siger litt powerpop fra 90-tallet inn i skallen, noe Galåen og hans gitarkrydder skal ha en stor del av æren for. En slags heftig mix av Matthew Sweet og Teenage Fanclub på samme scene er hovedinntrykket etter å ha gitt låten noen runder. Scena flyttes så til California og nabolaget til Crosby, Stills & Nash når "Political Disaster (In The End)" kommer ut av høyttalerne og smører øregangene mine med musikalsk nektar av fineste merke. Får du ikke lyst å finne fram Hawaii-skjorta og surfebrettet ditt nå, så er det fordi du ikke eier det. Og, jeg kan liksågodt konstatere med en gang at jeg elsker stemmen til Holm. For en vokalskatt vi har altfor godt skjult i Trondheim.

"Waiting For The Mountain To Fall Apart" er låten som burde a-listes av alle radiokanaler sporenstreks. En mer behagelig og svingende sommerlåt skal du lete lenge etter. Sæther gjør en formidabel jobb med å sørge for at dansefoten rører seg, om enn noe ufrivillig, siden jeg er det absolutt motsatte av ei danseløve, Øien byr på det beste snadderet i skåla med sin pedal steel, Henriksen herjer vilt og heftig med orgelet sitt, og i det hele tatt så foregår det så mye herlige greier her at jeg forbanner sluddtaktene jeg aner utenfor døra her. Jeg burde sitte på verandaen og drikke øl og servere denne deilige musikken til forbipasserende. Og så kunne jeg ha sagt at dette her, dette her har dere bare med å bestille straks, når de lurer på hva det er for noe fantastisk jeg spiller. "Tiger Rider" ble sluppet som singel for noen uker siden, og det er ikke spesielt vanskelig å skjønne hvorfor de gikk for denne låten. Jeg aner at gutta liker T. Rex, for her er det mange åpenbare spor av Marc Bolan, uansett hvor mye Sugarfoot dro til California for å finne inspirasjon fra sine amerikanske, musikalske helter. Av alt det kule som foregår her må jeg trekke fram pianospillet til Henriksen, og det at gutta fyrer av en liten haug av gitarer. Kompet til Sæther og Granås er så tight som det skal være, men selvfølgeligheter er egentlig unødvendig å nevne.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=fvp94KAa3pY[/embed]

Så endrer skiva karakter igjen. "Mary Ann" minner meg om mye fantastisk pop fra de siste fire tiårene, og da spesielt den vi har fått fra området Sugarfoot spilte inn skiva. Skal jeg trekke fram noen spesielle så må det bli det Joe Pernice og hans brødre drev på med rundt tusenårsskiftet. Låten er melodiøs som fy, med en stilig orgelsolo, noen nydelige overganger, og en nerve som holder meg i stram giv akt i 5:35. At Øien ligger i bakgrunnen og koser med strengene sine, og at Holm nå plutselig synger som Luke Haines er som ekstra bonus å regne. Med "Seperate Ways" får vi nesten Beach Boys-harmonier, pakket inn i samme drakt som Willy Vlautin og hans Richmond Fontaine liker best. Behagelig countryrock får duge som beskrivelse, igjen med pedal steel i mellompartiet, og igjen med denne dødspresise bassiseringen til Sæther. Dæven døtte som den mannen benytter seg av hele halsen.

"Love's Not Lost" proklamerer så Holm, og gir de håpløst romantiske et halmstråd. Det gjør han på penest mulig vis, i en pianobasert balladesak som får meg til å tenke på Mattias Hellberg. En cello lurer i bakgrunnen, og vi snakker om en låt som er så vakker at den vil pynte opp enhver grå og nitrist høstdag. Eller 5.juni på Senja. At Sugarfoot virkelig kan sjarmere undertegnede hugges i stein når "So Dark The Night" starter etter litt gitarplukking. Vi får en maktdemonstrasjon av en låt, en låt som like gjerne kunne ha vært på Neil Youngs On The Beach, eller Grateful Deads American Beauty. Gitarspill penere og finere enn det meste du vil høre i år, og et band som ikke kan skjule at de har storkost seg i de omgivelsene de oppholdt seg i. Og hvorfor skulle de skjule det? Det er stor americana på trøndsk, og stor musikk uansett hvordan du snur og vender på det. Hvis du ikke synes dette er vakkert så har du et definisjonsproblem, og synes sannsynligvis at Gollum er pen, og at Nicki Minaj virkelig lager vakre sanger.

Albumet rundes av med "Dark Shallow Grave", og om de ikke har vært kosmiske nok for deg så langt, så får du nå dosen din så det rekker. Platas lengste låt, hele 7:34, tar oss på en musikalsk rundreise utenom det vanlige. Litt småplukk fra Sæther, mye småplukk fra Henriksen, noen teasere fra Holm og Galåen sine gitarer i halvannet minutt, og vi er plutselig inne i et slags The Doors-univers. Med noen frekke vrier som at gitarer kobles til støybokser, og at Holm synger i et lavere stemmeleie enn noensinne. Koringen er utsøkt, Henriksen herjer som en fresh Ray Manzarek, og i løpet av låten lager jeg ei mental spilleliste som inneholder Chris Bell, Flying Burrito Brothers, Jonathan Wilson og The Doors. Steike!

Sugarfoot spiller under årets Buktafestival, og gjett om jeg gleder meg. Trønderne føyer seg pent inn i rekka av norske band og artister som har levert fantastiske album i 2016, og jeg skjønner at jeg bare må ha Different Stars på vinyl fort som fy, for er det noe jeg har forbannet meg på så er det at jeg skal ha alle album som får full pott hos The Wilhelmsens i fysisk format. Skiver som river meg ned av barkrakken, som umiddelbart skriker ut til meg at de skal følge meg i tykt og tynt helt til jeg stuper, og som nærmest sørger for tvangstanker (jeg bare må sette skiva på på nytt, om igjen og om igjen), krones alltid med full pott. Ei sånn skive har Sugarfoot gitt ut.

https://open.spotify.com/album/6LGUWXGvwaP2mRURYs9uTf