Tommy Tokyo & De Bipolare - Blant Fiender og Venner (Drabant Music)

Tommy Lorange Ottosen, eller Tommy Tokyo som han kaller seg, er ute med sitt andre norskspråklige album. Denne gangen har han også fornorsket sitt gamle band Starving for my Gravy, som nå har skiftet navn til De Bipolare. Albumet Blant Fiender og Venner er en samling låter Tommy har skrevet om tingene som opptar han rett og slett, og at disse oser av innlevelse og genuin følelse, det er det lett å kjenne.

Første gang jeg hørte Tommy Tokyo og fikk et forhold til hans musikk, var tilbake i 2008. Smear Your Smiles Back On fikk mange runder i strekk, dag etter dag, uke etter uke, og ble et slags periodisk soundtrack i mitt liv gjennom en dramatisk og innholdsrik tid. Dette skal jeg ikke komme inn på her og nå, for det kan jo hende at sånt kan bli for sterk kost for den gemene hop. Så, jeg hopper bukk over den historien og prøver heller å si noen ord om det nye albumet som for min del er mitt andre reelle møte med denne '71-modellens særegne musikk.
Jeg har fått med meg det meste mannen har gitt ut på plate, men det er altså, tilfeldig nok, bare på "fått-med-meg-nivå".

Jeg har hatt denne siste utgivelsen i hende noen uker nå, og jeg har vel rukket å få et aldri så lite forhold til den - i den grad det er mulig (sånt skjer jo etterhvert som tiden passerer og du tenker tilbake).
Det som slår meg først etter gjentatte gjennomlyttinger, er ikke overraskende det solide nivået alle disse 13 låtene holder. Det slår meg også at mannen virkelig har noe på hjertet - noe å komme med. Her finner man ikke mange tilfeldige setninger som er konstruert for å passe inn i melodien, heller tvert imot. Her virker det som om lyrikken og dens innhold er satt i forsetet, og at den gode melodien bare passer inn som en direkte konsekvens av gode låtskriveregenskaper. Og det er jo et godt tegn. Det er sånt som forteller meg at han tar oss som liker musikken han komponerer, på alvor, óg selvsagt at mannen er en utmerket musiker. For det er han sannelig. At han har et så jævla flott orkester i ryggen, skader heller ikke.

Og når vi først snakker om orkesteret, Starving For My Gravy, eller De Bipolare, er det den samme gamle gjengen vi snakker om:

Andrè Solli Helle (bass), Even Juliussen (gitar), Knut-Øyvind Olsen (Tangenter) og Fredrik Brarud (trommer). På dette albumet har dessuten legendariske Jørn Christensen vært lydtekniker (Lydbroderiet), og det er Ulf Holand som har stått for miksing og mastring.

Jeg mener fast bestemt av Tokyos stemme stadig får sterkere karakter og tyngere pondus med årene som passerer. Han minner meg bare mer og mer om David Byrne - kanskje krysset med Modest Mouse vokalist Isaac Brock - for å gjøre en slags sammenligning her. Dette gjør han samtidig som hans vokale egenart alltid er det første som møter meg. Den sterke uttrykksfulle stemmen med så jævla mange følelser, så stort register, så mye kraft, og som samtidig høres så uanstrengt ut... Mannen synger med en utrolig letthet, og det som kommer ut, høres alt annet enn lett ut. Det er så mye i den stemmen. Det er nesten som om ordene betyr mer enn de gjør når Tommy synger dem. Og når ordene betyr så mye som her, blir det uttryksfullt og meningsfylt.
De Bipolare har dessuten også mye Talking Heads over seg. Om dette er en direkte følge av at Tommy låter som Byrne, er ikke godt å si, og når sant skal sies, så bertyr ikke det så alt for mye. Men jeg som elsker Talking Heads, finner mye snadder i denne gjengen, snadder som sender med til New York på tampen av '70-tallet, og på begynnelsen av '80-tallet. Jeg har ingen problemer med å se/føle dette i et Fredrikstadmodus, 2016, og det er jo feiende flott.

Jeg har ingen planer om å sitere noe av lyrikken her, for da måtte jeg sitert hvert jævla ord. Det er umulig å trekke frem nøkkelsetninger her, for tekstene er rett og slett meget overbevisende. Gjennomgående.
Det er altså ingen novise som har satt seg ned med blyanten her (unødvendig å si, men likevel). Ei heller en famlende melodisnekker. Alle melodiene sitter som et skudd, eller står som en bærevegg i en vakker konstruksjon. Melodiene er både fengende og krevende, eller for deg som lytter, under stadig utvikling, óg samtidig så meget umiddelbar. Dette høres kanskje underlig ut, men jeg mener altså dette i fullt alvor. For, det er disse tilfellene som gjør at vi ofte blander ordet magi inn i musikk som gjør store inntrykk på oss. Det er når motsetningene spiller på lag, når det som krever, samtidig er det som sender deg ut i ståpels. Og det gjør disse melodiene sånn rent musikalsk.
Når det kommer til Blant Fiender og Venner, når det kommer til Tommy Tokyo & De Bipolare.

Tommy Tokyo er bekymret for moder jord på denne plata, noe alle som har noe å tenke med bør være. Ikke så bekymret at paralysen lurer rundt neste sving, men nok til å tenke to ganger over hva vi foretar oss, og hvem vi velger å sette vår lit til. Her kommer fiendenene inn, og her kommer vennene inn, slik jeg ser det. De som vi alltid beveger oss blant.

Selv om alle de 13 komposisjonene holder et generelt høyt nivå, er det faktisk mulig å trekke frem låter som "Blant Fiender og Venner" (Talking Heads-vibber), "Kvikksand" (Modest Mouse-vibber), "Svart Magi" (genial), "Mektige Mor" (jeg blir litt rørt), "Bitte Lille Deg" (hallo for en stemning og for en progresjon), "Fosse Fall" (Aaah!!!), "King" (det er ikke lett å være middels når du egentlig er king - faen for en låt!) og sistelåt "Som Ny" (Tommy Tokyo er singer/songwriter).
Jeg burde ikke trukket frem noen låter her, men jeg måtte. Ikke spør meg hvorfor... Eller, jo forresten.

Vurdering: Helt uavhengig av budskap og meninger, er dette en ren fest. Hver minste musikalske struktur, og dem er det mange av, er fengende og interessant. All instrumentering, alle nydelige innslag av variasjon, punch, swing og organisme, er som balsam for en musikksjel. Når det lyriske universet i tillegg ligger der det ligger, så skjønner alle at dette er kamfer. Dette er rett og slett briljant og imponerende.

[embed]https://open.spotify.com/album/26Thri6vtVO8BGldxoB53w[/embed]