Huleboerblues med Baller

Plow - Backwards Revolution (Codfather Records)

Javel, så har jeg kanskje hatt usunt høye forventninger til Oslobaserte Plow. Og som alle med hjerne vet, kan jo sånt komme rundt å bite en stakkar godt i røven. Og jaggu trodde jeg at akkurat det var tilfelle da jeg satte på det nye Plow-albumet Backwards Evolution her om dagen. Det var nesten så jeg ble en smule søkkfortvilt. Og kanskje til og med på kanten til småforbandet.

Kanskje forventet jeg å få et velrettet spark rett i pungen med det samme jeg tykket "PLAY" på CD-spilleren? Eller muligens hadde jeg sett for meg tenner som skranglet i kjeften etter de første blytunge slagene? Kan det kanskje ha seg sånn at jeg simpelthen trodde dette bandet ville kaste smådjevler i alle retninger rundt meg så snart de kom ut på parketten? Og servere meg en dugelig omgang med skikkelig rock'n'roll-bank. Sannelig om jeg vet? Det kan selvsagt også hende at den dagen jeg fikk mitt første inntrykk var en av disse møkkadagene man aldri kan forutse. Det samme kan det være nå, for da jeg satte på skiva ved neste korsvei, altså i dag, kom den lydig hjem til far, og var mer enn grei nok med hans evige musikkhunger. Så da er det ikke annet å gjøre enn å hale fram det gode gamle gliset, og bare ta dette første skurret som et resultat av en dårlig dag, og en avsindig flokk med overopphetede forventninger. La oss bare kalle dette tilfellet for en kombinasjon av alt det nevnte. En slags timeslang turbonevrose. OK. So let's get real.

Christian Lotvonen Berg – vokal og perkusjon. Lotvonen Berg kommer fra Vadsø. Han synger, skriver tekster og spiller perkusjon i Plow. Han har spilt i When Smoke Sets og spiller i Musth. Han har spilt musikk siden han var 15 år. Han studerer filmmusikk på Høgskolen i Innlandet på Lillehammer, og driver også plateselskapet Codfather Records med Ola Håkon Svendsen.

Håvard Dyvesveen – vokal og gitar. Dyvesveen kommer fra Spydeberg. Han spiller gitarer og synger i Plow. Han har tidligere spilt i Among Elves, The Launderettes og han har gitt ut musikk som soloartist under eget navn. Håvard har en stor interesse for lydteknikk, og har spilt inn og mikset låtene på albumet. Mannen har bodd i Kina og spilt en rekke konserter der.

Ola Håkon Svendsen – gitar og backing vokal. Svendsen kommer fra Rygge. Han spiller gitar og gjør backing-vokal i Plow.
Han Studerte ved Niss (Nordisk Institutt for Scene og Studio). Han driver plateselskapet Codfather Records, sammen med Christian Lotvonen Berg, og jobber daglig på musikkskole.
Han var med å vinne Musikkprisen 2009 (Sommerfesten, Giske) med prosjektet Musth. Herren spiller også i Musth, et schizometall kvintett, hvor han er gitarist og låtskriver. Han har også spilt i Citizen Charlie, som har turnert i både Norge og England.

Og der har du trioen. De har også med seg noen musikalske gjester på dette 28 minutter lange albumet. Vi snakker om Oskar H. Svendsen Øiestad på munnspill, Nora Ring Johansen på kor, Johanne Flakne på kor, og Hermann Wiksten Pettersen på gjestevokal.

Foto: Torgrim Halvari

"Buffalo" drar i gang skiva med hviskende vokal og messende gitarrytmer. Før vi vet ordet av det plystres det på svett cowboyvis, og et kvinnekor henger over prærien mens låta fester seg i rommet. Det er ingenting uventet over åpninga her, men jeg ble som sagt en smule forundret da jeg hørte dette for første gang. Nå kjennes låta som en slags prolog, og en slags "velkommen til oss" greie. Neste ut er tittelsporet "Backwards Evolution". En helsikkes tøff låt, låten som var mer enn med på å jage mine forventninger rett til himmels. Du kan jo søke opp omtalen jeg gjorde i januar om du vil lese hva jeg skrev da. La oss finne tilbake til det primitive i oss.

"Ain't Got None" er en temmelig naken og metallisk bluesrocker med en masse helt nydelig melodilinjer gjort på menneskelig skalleklang. Det ville vært litt snodig å ikke trekke noen sammeligninger til både White Stripes og Black Keys her, for noe ligger i det lendet. Men de oppfinnsomme og stilige vokalharmoniene som kommer inn fra både øst og vest (antagelig skinnvest), gjør låta jævla rik, og ikke minst en sann glede å lytte til. Dette  er saker altså. Etter en stund suger den seg fast på netthinna, og du har det gående. Det er neste så jeg får lyst å rope POPMUSIKK, POPMUSIKK, POPMUSIKK.

Men glem dette med popmusikk et øyeblikk nå. "That Kind of Man" tar et godt tak i spagettien, lokker frem en hel gjeng med solbrente kugutter, og serverer oss en filmatisk musikkoplevelse. Disse gutta kan det med å skape unike stemninger, det er nesten så jeg ser Nancy Sinatra og Lee Hazelwood for meg her jeg sitter midt i lasso-ilden. Det er strykere og stilige gitarer, det er nesten bare Morricone som mangler. Men så dukker "Dirty Beast" opp, og Morricone kan skimtes sammen med Leone der borte i horisonten. Dette er badass bluesrock med en viss lystighet over sitt tøffe tryne. Det funker som bare rakkern, og jeg kjenner jeg har lyst å finne veien til en kino som har vett nok til å vise Once Upon a Time In the West i disse elendige kinotider.

"Devil on the Porch" er en god gammelerik på grillplatten, en gammelerik som fort blir avløst av albumets mest fengende og helt avhengighetsdannende låt "Holy Grail". Refrenget er så deilig og kjøttfullt, at det nesten er til å få ereksjon av. Det er vått, saftig og helt fordømt nydelig. Det kan til tider høres ut som at Slade har oppstått i sin beste form igjen, men dette er Plow på sitt aller beste. Hadde jeg hatt noe jeg skulle sagt i en verden full av radiokanaler, ville jeg sørget for at låta fikk seg en runde minst en gang i timen rundtom.

Så gjør trioen en karslig og knalltøff verjon av tradlåta "In My Time of Dying". Det er frydefullt, tøft, fremoverlent og akkurat passe oppkjeftig for et bluesrockband av dette kaliber, altså 44 magnum. Steike ta for en stilig versjon. Klip meg i pungen for et føre! Hallelujah!! Så nærmer vi oss siste takt med stormskritt. "Religion" er en satirisk liten satan der fortelleren grafser til seg det beste fra alle religioner for å slippe unna ansvar og skaffe seg goder. Det er duket for allsang i fylla. "Oh yeah - you got to love religion". Full guffe nå!

Plow har skrudd sammen en variert og stilig skive med Backwards Evolution, og jeg kan lett se et band som kan gå i en hel rekke forskjellige retninger herfra. Jeg håper mest på mer villskap og kraft ved neste korsvei.

[embed]https://open.spotify.com/album/13BxYehP1JJQyxHUDhqfV8[/embed]