Levende Hverdagsbetraktninger i Nydelig Drakt

Viktor Wilhelmsen - Stjolne Mea (Drabant Music)

På merkelig vis kjennes det som Viktor sender direkte gjennom er mystisk kanal hver gang jeg slipper nåla ned i rillene og lar musikken fylle musikkrommet hvor jeg så ofte sitter. Dette må ha med tilstedeværelse å gjøre. Det må ha med det å leve seg inn i øyeblikket å gjøre, det å se seg om, betrakte omgivelsene og bare være der i nuet - i musikken.

Herr Wilhelmsen er såpass velsignet at han har to stemmer, den ene som utrykker ordene, og den andre som utrykker tonene. Eller kanskje er det sånn at stemmebånd og gitar veksler mellom å uttrykke ord og toner. For jeg kan sverge på at jeg hørte hans gitar hviske meg noe i øret her et øyeblikk. Uansett så er det sånn at gitar og mann hører sammen her.
Vi har hørt det sagt mange ganger, i alle fall vi som styrer med musikk og alltid har gjort det, at; "Gitaren er som en forlengelse av hans kropp".
Den setningen har alltid hatt noe for seg når det er viktig å understreke at artisten er ett med sitt instrument, og i tilfellet Viktor Wilhelmsen, er setningen like treffsikker som selveste Harald Stenvaag. 

Her er for en gangs skyld det som blir sagt i pressemeldingen, føler at det er på sin plass å ta det med denne gangen:

Vokalisten, gitaristen, låtskriveren og den selvlærte gitarmekkern Viktor Wilhelmsen vokste opp i en bygd sammen med femti andre fastboende. I mangel på andre fritidsaktiviteter tilbrakte Wilhelmsen allerede som fem-åring mye tid på gutterommet med gitaren i fanget. Med Bob Dylan, Dire Straits, Ole Paus og gammel blues på musikkanlegget, ble han inspirert. Da han omsider ble gammel nok til å forlate redet, peilet han seg inn på jazzlinja i Trondheim, og etter mange år som gitarist i forskjellige band, har han blitt en svært rutinert musiker, og etterhvert også en sanger og låtskriver med særpreg.

Etter at han kom over en sliten kassegitar til 150 kr på Fretex, begynte han å skrive sanger som resulterte i debut-EPen "Miles To Go Before I Sleep" (2014) og hans første fullengder "Riddles and Rhymes" (2015). Etter to utgivelser på engelsk, har finnmarkingen nå tatt i bruk morsmålet på sitt nye materiale. På det kommende albumet "Stjolne Mea" byr Wilhelmsen på sju personlige spor på egen dialekt.

Den jordnære oppveksten reflekteres i låtene hans, og tekstene kan være vanskelige å koke ned til en bestemt mening, men peker heller ofte i flere retninger. Det kaotiske og ulogiske med tilværelsen, det som vanskeligst kan beskrives med ord, er ofte tema i tekstene. Naturen og havet er noe Wilhelmsen verdsetter høyt – noe som også kommer til syne på "Stjolne Mea". For de av oss som ikke er oppvokst i en fiskerfamilie, er en forklaring på hva «stjolne mea» betyr helt nødvendig:

"Personlig mener jeg at det er mange paralleller mellom fisker- og musiker-livsstilen, selv om de på overflaten er veldig forskjellige. «Mea» betyr noe sånt som «siktepunkt eller koordinater i naturen hvor man finner fiskeplasser». Det er rett og slett den gamle måten å orientere seg på havet på. Fiskere hadde bøker, kalt «medboka» eller «skallboka» hvor de skrev ned disse punktene. Mean kunne være svært hemmelige, og noen gikk også gjerne i arv. Enkelte gikk så langt som å sy medboka inn i likskjorta. Ordtaket «medlaus mann e matlaus» sier litt om hvor viktige mean var. Det å fiske med «stjolne mea» er et bilde jeg syns er ganske beskrivende. Man kan kanskje klare å stjele mean, men man må fortsatt fiske fisken selv – og man kan stjele mye fra andre låtskrivere, men man må skrive låta selv" forklarer Viktor.

På dette albumet har Viktor  med seg noen helt fantastiske musikere: Mattis Kleppen på bass, Bjørn Ola Ramfjord Johansen på orgel og Kenneth Kapstad på trommer. Selv spiller han altså gitar, han synger og spiller litt orgel.

Med låta "Åpent Hav" åpnes denne sju låter lange skiva. Det er i et sånt litt grumsete bluesrock hav gitaren og kompet går før Viktor synger med sin flotte dialekt. Stemninga sitter som et skudd, og jeg som er oppvokst med hav på alle kanter kjenner med ett både saltsmaken, og jeg hører skvulpinga mot fjærsteinan. Jeg nærer en og annen sjøfugl, og jeg ser skyene som driver inn fra horisonten. Når Viktor synger om åpent hav, er han like mye i sitt eget sinn, som han er ute i det fri. Han "har tungsjø mellom øran som sig inn fra nord", og vi føler stemninga helt inn til margen, for å si det sånn. En nydelig åpning.

"Røyk Uten Ild" ruller fortere avsted. Det kan til tider føles som en krysning mellom Chis Rea på sitt aller beste (om vi ser bort fra selve stemmen til vår mann), og litt sånn tidlig Dire Straits. Men det er bare på overflaten, for Wilhelmsens innovative gitarspill kombinert med hans fabelaktige medmusikanter, og sin litt undrende, betraktende lyrikk, gjør det hele unikt samtidig som elementene er kjente nok. Jeg elsker det bekymringsløse og utrolig deilige drivet som flytter oss fremover, og igjen. Utrolig elegant gitarspill, tomming og alt det derre som skal til for å gjøre noe stilig. Side A rundes av med "Du Skulle Vært Her Nu". Plutselig kjennes det som jeg sitter der på venterommet sammen med mannen i omgivelsene han beskriver. Så er vi i fjæra en tur, før vi atter er inne på venterommet igjen. Og dette skjer hele tiden mens det musikalske landskapet tegner strukturer å hvile inntrykkene på. Det er rett og slett veldig fint. Man svever litt rundt i omgivelsene på vingene til gitartonene som hele tiden oppstår i det vakre terrenget.

Side B starter med låta jeg for øyeblikket har som en liten favoritt. "Dårlig Trekk og Fuktig Ved" heter den. Skarpromma og gitarens kaklende kropp sørger for at ørene er spissa fra første sekund. Lyrisk lar Viktor blikket fare rundt mens inntrykkene beskrives gjennom tanker og betraktninger. Atmosfæren får meg til å lengte nordover av ymse grunner. Det er som jeg kan kjenne draget fra kysten med sin rensende kraft. Og Viktor filosoferer, det musikalske landskapet lever, og alt er direkte trivelig. Herregud for et komp Kleppen og Kapstad sørger for. Snakk om musikanter. Så får vi "Til En Venn". En smått jazzaktig folkballade à la Knopfler kombinert med en slektning av Richard Thompson. Her er det bare å lukke øynene å la seg flyte rundt i sangen. Det gjør Viktor og hans medsammensvorne.

"Blod på Kvitt Papir" er så deilig atmosfærisk, at det nesten er til å bli litt svimmel av. Her går den ene nydelige akkordrekka etter den andre i takt med det helt fenomenale drivet, eller kompet om du vil. Herr Wilhelmsen er en trollmann der han står bak sekstrengeren. Han gjør små forsiktige berøringer og grep som straks forandrer hele luftsammmensetningen vi puster i. Det er bare å ta av seg hatten for denne gjengen. Til slutt serveres vi albumets vakreste vise. Her i "Småpæng i Hållat Lomme", er atmosfærisk en aldri så liten underdrivelse, for det er så mye luft for alle klangene å synge i, så masse rom for små nydelige detaljer, og så mange farger å oppdagen. Det er nesten så man kjenner smaken av denne småjazza visa. Og lyrikken er innbydende, betraktende og tankefullt vakker. Musikk å sveve rundt i.

Dette albumet leverer stemninger, atmosfære og masse fine tekster, og det musikalske landskapet er rett og slett helt uimotståelig. Jeg håper Viktor fortsetter å synge på dialekt, en dialekt som utvilsomt er en av de fineste i landet.

[embed]https://open.spotify.com/album/3N4RguHWQFrbo6cMrzKvWL[/embed]