Naken Intens Nattsyntese

Espen Reinertsen - Nattsyntese (SusannaSonata)

Jeg er ofte nok ute på tynn is når jeg skal prøve å beskrive/omtale musikk jeg enten liker eller rett og slett elsker. Og sånn må det antagelig være. Jeg trodde i alle fall jeg hadde vært på tynn is helt til jeg hørte Espen Reinertsens Nattsyntese. Gjennom et mangfold av forente stemninger, eller synteser om du vil, har Herr Reinertsen tatt meg med ut på virkelig tynn is med sin lekne poesi og sine mange soniske landskaper de siste ukene. Vi snakker altså syltynn is her for min del. Så her må jeg være fjærlett på min ellers tunge fot.

For. Jeg har vel aldri viet min oppmerksomhet mot noe som ligner på dette. Og her er hvordan det gikk til at jeg nå tenker å gjøre det.
Da jeg lyttet kjapt til den digitale albumlenken jeg mottok for halvannen måned siden, tenkte jeg i et ellevilt sekund at dette kunne være en utfordring. Og det er jo en fin tanke. Noe må det uansett ha vært som tiltrakk meg, uten at jeg her og nå kan sette fingeren på nøyaktig hva det kunne vært. Jeg har vel egentlig aldri tenkt tanken på å utforske elektronisk musikk. Ikke før nå.

Min tilnærming er enkel, på tross av den syltynne isen jeg nå befinner meg på. Dette er jo bare musikk. Hvor farlig kan det være? Kan musikken ødelegge min tilnærming til musikk for all ettertid. Neppe. Det verste som kan skje er at jeg hater det, og tenker som før at synthbasert musikk er for andre. Ikke for meg. Så la meg med det si et grunnlaget er lagt. Nå vet dere som elsker elektronisk og synthbasert musikk hvor jeg kommer fra. Nå får det gå som det går.

Først er det vel på sin plass å få frem at dette ikke bare handler om synther og alskens datamaskiner. Neida. Her finnes også konvensjonelle instrumenter som trompet, tuba, akustiske trommer óg til og med kirkeorgel. Og vi har stemmen til Espen. Det eldste av alle instrumenter. Så syntesen er absolutt til stede sånn rent praktisk, om vi tenker oss denne foreningen av eldgamlt og forholdsvis nytt.

Foto: Andre Løyning

Saksofonisten Espen Reinertsen er vel mest kjent fra besetninger som Christian Wallumrød Ensemble, Erik Nylanders Orkester, Heidi Skjerve Quintet, Koboku Senjû, Streifenjunko, The Espen Reinertsen Organic Jukebox og Trondheim Jazz Orchestra.
Da Reinertsen lagde sitt første soloalbum "Forgaflingspop", holdt han det hemmelig. Albumet sto klart i 2013, og ble gjort tilgjengelig via Bandcamp i all stillhet, uten å ha blitt presentert for andre enn de to nære kollegaene og medmusikantene Erik og Eivind som hadde bidratt på plata. Selv forklarer Espen plata som et resultat av et antiformidlingsprosjekt der han prøvde ut masse ting han aldri hadde gjort før.
Men heldigvis stoppet ikke toget på dén stasjonen. Susanna Wallumrød fikk snusen i albumet, og tilbød seg å utgi "Forgaflingspop" på skikkelig vis, på sitt eget label SusannaSonata. Det kunne Espen gå med på mens han samtidig ga uttrykk for at han ikke kunne bistå med salg eller promotering.  Selv om den er tilgjengelig på alle musikktjenestene og nå endelig foreligger som vinyl, har Espens snurrige og organiske elektronika kun kommet de heldige for øre. Solodebuten har på mange måter forblitt hemmelig. På Nattsyntese, hans andre album, har han med seg musikere som Eivind Lønning - trompet, elektroniske duppeditter og kirkeorgel, Erik Nylander - trommer, perkusjon og annet småtteri det sikkert går an å kakke på, og Martin Taxt - på tuba.

Etter at jeg fikk den vakre LP-en fysisk for 6-7 uker siden og hørte den sammen med en kamerat som er litt bedre bevandret i denne sjangeren (organsisk elektronika - kanskje) enn meg, har jeg dykket ned i materien fra tid til annen helt på egen hånd. Og det har slått meg flere ganger, for ikke å si ALLE gangene (ofte midt på natta), at jeg egentlig ikke blir oppmerksom på mitt fysiske jeg før nåla står å stanger mot sentrum av A-siden, og jeg må bort å snu plata. Så skjer det samme igjen når B-siden er ferdig. Dette betyr jo at musikken har en nesten hypnotisk virkning på meg. Den tar meg rett og slett ut av tiden, og slenger meg ut i fremmede områder der Espens kjølige og ganske så beroligende stemme formidler et tekstlandskap som utvilsomt er filosofisk like mye som poetisk. Rytmene og og de ofte delikate melodiene som oppstår tegner en verden der nattens mørke fylles opp med små finurlige tanker som stort sett er eksistensielle hos meg. Gjennom låter, eller snarere komposisjoner, som "Betenkningstid Med Trommesolo", "Tvilepause", "Spioneringsvise" og tittelsporet "Nattsyntese" er det som om min fysiske tilstand opphører, og jeg forsvinner ut av nuet. Når jeg så flipper skiva rundt til B-siden, gjør "Gjensyn Med Enkelte Rim", "Alene Med Arvestoffet" og "Sammen Mot Deltastrømmen" sånn cirka det samme, bare at opplevelsen blir enda mer intens. I så måte kan jeg kanskje være glad for at det ikke finnes en C-side, for gudene vet hvor jeg hadde havnet da. Det er bare én komposisjon som røsker meg litt ut av denne "transen", og det er "Mikrofonisk" som nesten borer seg gjennom sjelen før den slipper taket og sender meg tilbake til den tidløse astrale greia jeg befant meg i før batteridrillen (hehe) startet.

Dette er forsåvidt det jeg kan si om dette albumet. Og det var på ingen måte farlig. Bare litt heftig å oppleve at tiden forsvant rett under meg der jeg satt. Jeg har ingenting å måle dette albumet opp mot, så min karakter går rett og slett på min opplevelse av musikken. Jeg vil også fremheve at de lyriske grepene mannen har gjort her, er både hysterisk festlige, ettertenksomme, filosofiske, alvorlige og ikke minst poetiske, og sammen med natten, søvnen som uteblir, og alle tankene som oppstår, er Nattsyntese noe å utforske for enhver musikkelsker som ikke er så alt for forutinntatt. Kanskje dette er begynnelsen på noe nytt for min del. Hvem vet.

Dette albumet er så nakent, så intenst og samtidig så avslappende, at det nesten skulle vært utlevert på blåresept. uhyre spennende plate.

[embed]https://open.spotify.com/album/5U0rOjAYl4lhQKQ8k2bzwj[/embed]