Overbevisende Blå Rustørkensafari

Jarkka Rissanen & Sons of the Desert - Hybrid Soul (Humu Records)

Om det finnes en rustørken i Finland, er det dit jeg skal. For der har gitarene et eget språk som snakker direkte til sjelen, og som trives i det uendelige rommet hamret sammen av skandinavias kanskje fineste rytmeseksjon - og den seksjonen er så uendelig stor, selv om den bare består av to menn. To menn som løfter frem gitarene til maestro Jarkka Rissanen og hans nydelige sidemann, Markus Väisänen.

Jeg vil beskrive denne musikken som hybrid mellom det å rase ned en bratt grusvei på sykkel med gnist og lyst, og det å sitte godt tilbakelent i en stressless med et glass whisky i den ene hånden og en god sigarett i den andre. Av og til er det bare den ene av disse to følelsene som gjelder, men det hender mer enn ofte at disse to blander seg sømløst uforskammet elegant sammen, og utgjør et slags musikalsk nirvana det er umulig for undertegnede å motstå, og så godt som umulig å beskrive. Nå skal det sies at jeg ikke på noe tidspunkt har prøvd å motstå Hybrid Soul, for albumet røska tak i meg med det samme jeg åpna porten utenfor huset... Og jeg likte det så jævlig godt at jeg ble med inn uten å tenke på å gjøre motstand. Og når det kommer til det å beskrive denne musikken, eller dette albumet, så skal jeg prøve så godt jeg kan. Uansett, så er mitt første råd her: Fyr i gang Hybrid Soul, guff opp, og la det stå til før du leser videre.

Jarkka Rissanen & Sons of the Desert er altså en finsk kvartet bestående av et knippe helt utmerkede musikanter. 60 år unge Jarkka er sågar en legende i sitt hjemland. Så kort fortalt snakker vi altså om; Jarkka Rissanen på gitar, Markus Väisänen, også han på gitar, Tatu Back på bass, og Esa Kärki på trommer. På tre av sporene (2, 4 og 9) er dessuten Marko Salmela med å krydrer lydbildet med congas og perkusjon. Sammen skaper dette mannskapet magi, og den magien starter med det samme albumet serverer sin første pust, og helt fram til det absolutt siste sukk. Så enkelt er det. Det er Herr Rissanen selv som har komponert alle låtene, låter uten ord kanskje, men med et språk like tydelig som noe annet der ute i den vide verden. Hadde mannen sunget på finsk, måtte jeg utvilsomt måtte tatt meg et grunnkurs i finsk, men siden han "bare" synger via sine strenger, slipper jeg det. For dette språket forstår jeg. Det er et språk av det slaget det er umulig å misforstå, og av det slaget som bare trenger seg rett inn i sjelen, enten du vet om det eller ei.
Gjennom de siste dagene har jeg ofte befunnet meg under Sons of the Deserts vinger, eller på dem rettere sagt, og vi har vært på mang en tur rundtom i det musikalske landskapet som så tydelig og grasiøst blir tegnet opp her av en helt outstanding gjeng. Det er en reise gjennom alle sjangere egentlig (om vi utelukker de verste metall-sjangerene - óg elektronika), en reise som helt uanstrengt og elegant bare så vidt er innom å kysser litt på både jazz, blues, rock og alle andre tradisjonelle stilarter. Dette gjør uttrykket til noe helt eget, men samtidig kan en ikke påstå å ikke ha hørt noe ligner litt, før. Et sekund kan The Shadows-vibbene puste deg litt i nakken, og i det neste kan det muligens kjennes ut som du har havnet på bar sammen med f.eks John Scofield og andre av hans kaliber. Det spiller egentlig liten rolle hvem jeg prøver å antyde en sammenligning i mot, for her er den syvretters seansen servert med den største selvfølgelighet - selv om kokken kanskje har vært i skapet å funnet frem så godt som alle ingrediensene.

Albumet nesten faller i gang med låta "Hipston", og man skjønner momentant at det er snakk om en helt overlegent fet produksjon, en produksjon som er gjort av bandet selv. Gitarene finner fort frem til gitarsjelen min, og krydret med noe som må være elektrisk harmonium, og en slepen kul rytme, er allerede nå albumet uimotståelig. Som i en slags prolog trekkes vi sakte inn i et univers av musikalske detaljer, små finurlig melodier med en viss sørgmodighet blandet med en utvilsom vilje til fremdrift og sofistikert velvære, om dere skjønner. Det føles bare så godt om bli omringet av denne vellyden som bare kjærtegner huden såvidt før den bryter seg rett inn i dine indre kanaler. Det svinger nonchalant avsted og det er lett å føle seg som den kuleste katta i gata. Så kommer "Miss Gumbo" inn med litt tyngere steg, og med en utmerket humor i veska. Det svinger fortsatt nonchalant helt til alt plutselig åpnes av en gitartone som løfter oss ut i et melankolsk melodrama det er umulig å ikke la seg påvirke av. Det er så vakkert og så tøft at jeg kjenner en trang til å rive kjeften opp i et stort glis, et glis som etterhvert blir mer og mer dyrisk i takt med den frekke gitaren som overtar showet mer og mer etterhvert som det drar seg til. Og DET gjør det. 

"The Fly" summer seg litt før den synger med de samme uttrykksfulle strengene, og denne trekkspillaktige harmonium-saken åpningslåta hadde å by på. Av en eller annen grunn ser jeg en utspekulert djevel-Tom Waits utkledd som en flue fra helvete her, og bare det er jo nok til å elske hele opplegget. Så kommer Mr Badass spasserende med sikre skritt. Det er "Safari Beat" som stødig og überkul tar oss på safari gjennom den finske rustørkenen av evig blues og gamle glemte rockevibrasjoner. Bassgangen som er balansert perfekt med delikate perkusjonskrydderier, skaper et rom gitarene bare MÅ storkose seg i. Her er Jarkka i sitt ess, og han serverer oss helt nydelige små piruetter dandert med snedige melodier og hooks. Kulere enn dette blir det ikke i min verden. Hallelujah! 

Nok en gang er vi i det kule draget. Denne gangen kanskje litt småbedugget og sjanglende innom den fusjonerte jazzen en hel rekke store gitarister har beveget seg i siden en gang utpå '70-tallet. "Slow" er skjør, uhyre vakker, på samme tid som den er overlegen og selvsikker nok til å bryte seg inn i et hvert hjerte. Solopartiene er så hjerteskjærende og blåtona, at det nesten er til å gråte av. Herregud så vakkert det er. Vi løftes nesten opp bare for å bli sluppet ned i blusens enedeløse dalfører igjen. Faen for et orkester dette er! "Big Water" tar oss videre med en sakte blues det er lett å drømme seg vekk i. Kanskje seiler vi på en av Finlands mange innsjøer, eller har vi bare lukket øynene for å finne det store vannet i vår egen sjel. Det som oftest er rolig, men som av og til forstyrres av store eller små stener når de treffer overflaten. Her er det rom for improvisasjoner, og de kommer hånd i hånd som små bølger over det store vannet. Jeg er skikkelig fan av denne produksjonen. Lyden på alle instrumentene, landskapet disse utgjør sammen, og heleheten som skapes i kjølvannet av dette. Det er perfekt, men samtidig er det som om noen holder på å fikle litt i generatoren som lever strømmen. Sånt skaper sjel og hybridisk dynamikk.

"Uptown Rock" er kanskje noe mer lett på foten enn f.eks "Miss Gumbo", i allefall når det kommer til skrittfrekvens og sånt noe. De lekne små melodiene som danser innbyrdes med hverandre her inne, skifter hele tiden drakt. Jeg mener det er mange interessante pedaler og effekter i bruk her. Lyder som til enhver tid kler veien mellom de forskjellige partiene.
Så kommer "Detroit Blues" å banker spikeren helt inn med det samme den overtar etter forgjengeren. Det groovet som lever og ånder her inne mellom alle de bråkjekke detaljene, er bare så superfett at jeg kjenner håret gre seg bakover helt av seg selv. Jeg blir med til Detroit, og jeg vil kjenne på den gamle motorbyens blues som utvilsomt gjør seg gjeldende der for tiden. Dette er forresten noe av det tøffeste jeg har hørt på lenge. Det er som om Jarkka prøver å vekke John Lee Hooker til livet igjen, og i et drømmende lite øyeblikk, klarer han det meget fint. Dette er kanskje Hybrid Soul's høydepunkt, selv om jeg skal være forsiktig med å påstå noe sånt når vi snakker om et knippe låter med så mange forskjellige ansikter. Men dævelen dette er tøft.

Det nærmer seg slutten, "The Stone" overtar ballet, og roer det ned for en stakket stund. Her hviler det mye lengsel, og sågar kanskje litt nostalgisk sentmentalitet fra way back when. Kanskje er det en stein i brystet som endelig får synge sin blues..? Uansett er det det bare så utrolig vakkert. Gitaren som ligger der å svever over det stadig stødige kompet sammen med alle de små detaljene som hele tiden er med på å krydre det perfekte lydbildet dette albumet har.
Hybrid Soul avrundes med den elegante "Beauty Box", som har noen elementer av blåtoner der inne, elementer jeg, eller skal jeg si toner jeg kjenner kan trenge seg dypere inn enn jeg er villig til å slippe noe som helst. Men nå er det for sent. Dette er bare helt i toppklassen.

Hybrid Soul skal spilles høyt.

[embed]https://open.spotify.com/album/5udwuZFxf9j33RJdDaW0uq[/embed]