Rett i Sjelen

Unnveig Aas - Old Soul (Playground Music)

Unnveig Aas slapp sitt debutalbum Old Soul i månedskiftet mars/april i år, noe som på mirakuløst vis gikk undertegnede hus forbi. Det skulle ikke være mulig at denne debuten druknet i havet av norske og internasjonale utgivelser, men likevel må det ha vært nettopp det som skjedde. Jeg er jo bare en mann, som det så fint heter, så der ligger saken. Men, og heldigvis for det, kom jeg tilfeldigvis over en låt et eller annet sted på Facebook her forleden. Låta het "Rain", og jeg gjorde alt jeg kunne for å finne ut mer. Det måtte jeg bare.

Jeg satte himmelen i bevegelse, og før jeg visste ordet av det stod det en pakke på trappa. Jeg åpnet den, fant Old Soul i en tøypose med Unnveig Aas og Old Soul logo. Jeg tror jeg sa - "Selvfølgelig", da jeg fant albumet i denne tøyposen, og tenkte at elementene er der de skal være. Jeg tok albumet med meg ned i det aller helligste, slapp nåla forsiktig ned i første rille, for så i neste øyeblikk å undres på om det var mitt stereoanlegg som servete lydene som fylte rommet. Den var PERFEKT.

Jeg har etterhvert lært at denne 26 år gamle kvinnen har en bachelor i litteratur, at hun har gitt ut diktsamlig, og ikke minst at hun er en låtskriver og en artist det er all grunn til å forvente mye av i årene som kommmer. Dette siste har jeg lært helt på egenhånd. 

Men hør litt her først... La meg forklare min reaksjon da jeg først hørte låta "Rain", og rett etter hele albumet på Spotify. Det er en lang historie, men jeg skal gjøre den ufattelig kort. Jeg begynte selv å skrive låter tidlig på '80-tallet, men det var først da jeg hørte Led Zeppelin - III i 1985 at jeg selv mener jeg fikk dreisen på det. I '89 ble det bare bedre etter en kraftig inspirasjon gjennom John Hiatts Slow Turning, og tre år senere gjorde Guy Clarks Boats to Build alt helt klart for meg. Jeg visste hvor jeg ville og hvordan mitt imaginære gjennomtenkte album skulle låte og føles. Jeg hadde lydene og atmosfæren inni meg, 12 låter som skulle representere albumet jeg var helt sikker på at jeg skulle lage sammen med min eminente gitarkamerat, og jeg hadde all verdens inspirasjon. Årene gikk og jeg fortsatte å tenke ut mitt debutalbum mens det stadig kom til flere og flere låter. Etterhvert havnet både jeg og hele dette livsprosjektet i en umulig boble av frustrasjon druknet i alskens unnskyldninger og god gammeldags whisky, og sånt har jo ofte en tendens til å ta rotta på alt som kan minne om genuin inspirasjon og gjennomføringskraft. Jeg hadde rotet meg inn i en knute av tvil og noe som kan minne om selvforakt.

Så kommer poenget. Da jeg hørte "Rain" for en drøy uke siden, var det mer enn en låt fra Unnveig Aas jeg hørte. Jeg hørte den lyden og den atmosfæren jeg hadde i hodet tidlig på '90-tallet. Alt jeg hadde forestilt meg og gjennomarbeidet i mitt hjerte og i mitt hode den gangen, bare spratt ut av Unnveigs musikk, og sendte meg rett tilbake inn i den prosessen jeg hadde gående da ambisjonene fortsatt hadde et ansikt. Før jeg gikk opp i sømmene. Opplevelsen var så sterk og så helvetes genuin, at jeg rett og slett bare måtte få klørne i dette albumet som Unnveig Aas utrolig nok hadde kalt for Old Soul. Mitt "album" skulle hete Old Paint, og på det, var det en låt som het Old Soul.

Nå er vi tilbake nede i det aller helligste, og nåla har vært begravet i alle rillene på Unnveig Aas - Old Soul. Undertegnede bare sitter der i ærefrykt og forundring. Noen har endelig laget skiva verden har manglet.
Jeg kunne fort endt opp i tårer over denne sykt vakre musikken og alt den vekket i meg, men jeg kjenner nå tvert imot en energi som sprer seg rundt i hele koppen, og jeg løper opp trappa og danser rundt i stua med min kjære og vår hund. Euforia er ordet, og ingen bortsett fra meg skjønner noe som helst der vi veiver rundt på gulvet.

OK. Mine planer om Old Paint er forlengst begravet i tid og musikalst mismot. Mine egenskaper som låtskriver (som mange skruer i sin tid, inkludert meg selv, mente var utmerkede) er offer for forsømmelse og et liv som har tatt sine knappe svinger jeg ikke har klart å være med gjennom. Det er lenge siden jeg havnet ut i en musikalsk ødemark når det kommer til å skrive låter, og det gjør absolutt ingen verdens ting. "Everything is cool", som John Prine ville sagt. Han har sagt det, og nå sier også jeg det.

Foto: Marius Viken

Jeg blir så utrolig glad når jeg hører unge musikere som treffer meg så kraftig og presist som det Unnveig Aas gjør. Jeg blir direkte lykkelig av det faktum at verden går sin gang og at det kommer til folk med det vi enklest kan kalle en gammel sjel og en ny vilje. Det er så vakkert, og det er så jævla uventet samtidig som det er en slags selvfølge. Uventet med hensyn til treffsikkerhet, og selvfølgelig på grunn av luft, rom og godt gammeldags treverk (akustiske saker). Det er uventet å bli truffet av en musikk som bare har eksistert i ens indre, og det er selvfølgelig at den bare MÅ skapes i masse luft, i forskjellige rom, og med akustiske verktøy bare en gammel, sikker hånd, opplært gjennom generasjoner, kan skape.

Unnveig Aas har en signatur og et særpreg du ikke finner andre steder. Ikke i mine tanker engang, selv om jeg har funnet min imaginære produksjons-atmosfære her på hennes helt fabelaktige debut. Musikerne hun har med seg er i min bok et vinnerteam jeg håper hun vil holde seg ved, i alle fall gjennom et par plater til. Hennes samarbeide med den helt strålende Roger Græsberg er etter min ydmyke mening på høyde med det Rubin og Cash fikk til for omkring 20 år siden (selvsagt uten direkte sammenligning), samtidig som det fremstår så friskt og midt i tiden vi befinner oss i. Jeg vet dette er store ord å komme drassende med, og det får dere bare leve med. Dette er mine opplevelser, og jeg kan egentlig ikke få sagt det sterkt nok.
Det den eminente trommisen og musikeren Alexander Lindback gjør bak trommene, er som det regnet gjør for oss som drømmer oss bort når det trommer mot taket eller teltduken. Krister Skadsdammens steelgitar er vinden og dens dans, Kenneth Bjørdals tangenter er blomsten som springer ut tidlig en vårdag, Morten Andreassens bass er fjellet alt står på, Roger Græsbergs gitar og tilstedeværelse er elven som aldri stopper opp, og Unnveig, hun er selve huset, og vår moder jord. De andre musikantene er som krydder og kakepynt. Nødvendige elementer som er med på å gjøre Old Soul til det unike albumet det er. 

Det starter med en av de vakreste låtene jeg har hørt på flere år. "What Hurts the Most" har alt en låt i dette terrenget trenger. Følelsen, atmosfæren, stemningen, melodiene og lyrikken med sin fortelling. Og det fortsetter videre ut i albumet. Den ene låten etter den andre trer fram som om det var Gud selv som lokket de direkte ut av naturen. Den første låta jeg hørte, og den som satte alt dette i gang, "Rain", har en magi og en kraft jeg alltid er på jakt etter. Og det samme kan egentlig sies om resten av sangene. Unnveig blander den gamle kunsten låtskriving er med små elementer av rock, folk, country, pop og sågar litt disco i slow motion. Ting hun har tatt med seg gjennom livet kommer frem i uttrykket. Albumet er ikke bare fysisk delt i kraft av de to sidene en gramofonplate utgjør, det er også delt med historier som skal fortelles på side A, og med stemininger og vibrasjoner på side B. "Lead Me" og fantastiske "June" er helt strålende eksempler på dette når vi snakker om side B. Her dukker både livet, årstidene, elementene og alle følelsene disse representerer opp både som klokkeklare óg diffuse øyeblikk i menneskesinnet. Kvaliteten i selve produksjonen er et instrument like mye som en omgivelse, eller et konkret sted der musikken kan og får utfolde seg. Coveret, det som omslutter dette produktet, er med sine farver og sin følelse som en allé av kastanjetrær langs den lange gaten som leder til musikkens mekka, og den totale opplevelsen av dette kunstverket, snarere enn produktet, er nettopp det. Total.

Det er lenge siden et album har gjort så mye med meg, og på så mange plan. Jeg blir nesten litt skremt av dette tilfellet.

Jeg føler sånn helt avslutningsvis at jeg kunne sittet her å kakket på tastaturet gjennom hele denne søndagen, men jeg skal begrense meg til, og bare føye til, at dette allerede er et mesterverk i min bok. På absolutt alle måter. Øynene på terningen virker som tomme tjern når jeg skal "bedømme" dette albumet etter mine egne følelser, men de sier selvsagt - MESTERLIG. Det befinner seg så mye riktig, så mye magisk, genuint og flott på denne debuten, at det rett og slett blir idiotisk å prøve seg på en forklaring, eller hva jeg skal kalle det. Så. Når vinden har løyet og regnet har falt - når alt kommer til alt. Jeg trengte dette akkurat nå. Og du, mens jeg fortsatt har deg her. Det passer veldig fint at albumet skal plasseres på "Aa" helt sist i platesamlingen, for da er det jo enkelt å finne det om trangen skulle melde seg brått og uventet. Det kan skje.

[embed]https://open.spotify.com/album/5QItrmn004OquZogCgj6yf[/embed]