The Beatles - Slik jeg husker det (Andre Kapittel)

Beatles på Kassett og Spolebånd

Jepp! Det var Rubber Soul som sørget for en heftig og kjærlighetsbetont inngang i popmusikkens verden, og jeg husker dessuten også andre musikalske stunder fra blokkleilighheta i tredje etasje til venstre. Mitt sterkeste minne er min mor som synger med på sangene til Gilbert O'Sullivans debutalbum - Himself, og når jeg tenker meg om, så har jeg mange minner som handler om mamma der hun flyr lett og glad rundt i leiligheta, eller huset, og synger med på musikken - noen ganger med et og annet dansetrinn, og andre ganger mens hun styrer på kjøkkenet. Eller når hun vasker og gjør omgivelsene trivelige for oss andre bortskjemte tullebukker. Mamma er glad i musikk, men hun var det kanskje i større grad før i tiden. Jeg vet sannelig ikke. Det er tredve år siden jeg forlot redet.

Jeg husker vi var samlet i klasserommet en hel liten gjeng. Jeg var ny i klassen og vi satt å ventet på musikklæreren som av en eller annen grunn bare slapp oss inn i musikkrommet på Kroken Barne og Ungdomsskole, før han forsvant igjen. Men så plutselig slo døra opp igjen, og den muskuløse duden i syltrang dongeribukse, syltrang dongeriskjorte óg en åpen dongerijakke, kom farende inn med en tamburin i hånden, og han sang "Love Me Do" for full hals. Jeg tror jeg følte på noe som kan minne om flauhet, skrekk og forlegenhet, og jeg husker at vi var flere som satt der å kniste litt med nebbet hengende over pulten. Denne fyren, som var den samme læreren som slapp oss inn før han forsvant ut igjen en stund, var nok tidlig i tyveårene, og hans fremtoning har brent seg fast på min netthinne for evig og alltid. Noen år senere oppdaget jeg at fyren drev med volleyball, og han spilte på Tromsøs drømmelag tidlig på '80-tallet. Et par år etter det igjen (84-85) viste det seg at han trente på samme gym som min kompis og meg. Han var litt av en skrue, og hans klessmak var tydeligvis satt skulle møtene i fortsettelsen vise.

Det eneste minnet jeg har fra musikktimene på skolen i Kroken, er dette. "Love Me Do" fremført med tamburin, en overtent sangstemme, og inn i helvetes trange klær. Og det er sikkert like greit. Men det betyr ikke at jeg ikke husker musikk fra denne skolen. Å nei du, jeg har ufattelig mange musikalske minner fra skolen i drabantbyen Kroken.

Vi befinner oss altså i året 1975, jeg er ni år gammel, og jeg går i andre klasse. Jeg har fått nye klassekamerater (hadde bare én skikkelig en på Mortensnes Skole da jeg bodde på Håpet), og jeg har begynt på gitarkurs sammen med en av dem. Jeg har ikke egen gitar, men har fått låne en av en annen klassekamerat, eller faren hans rettere sagt, en som også er naboen vår i et rekkehus like borti gata. Gitaren var en metallisk emaljeaktig kassegitar som utlåneren kaller en orkestergitar, den er tung, og den har harde strenger som synker dypt inn i fingertuppene mine. Men det er en gitar, og jeg føler meg UTROLIG lykkelig. Jeg skulle bli popstjerne, og det sammen med Jim, som var kameraten jeg gikk på kurset sammen med, og som brukte sin fars nylonstrengitar. Vi lærte oss "Drunken Sailor", "Greensleevs" og "Hvem Kan Segla for Utan Vind", og med det eber kurset ut, og alt man siden skal lære seg på gitar, skjer via The Beatles Complete, og Lillebjørn Nilsens Gitarbok.

Jeg hadde "det røde albumet", som vi kalte det, på opptakskassett

Det er litt rart å tenke på i dag,det at Beatles fortsatt eksisterte bare noen få år før jeg ble fullstendig bergtatt av dem, for slik jeg husker det tenkte vi på The Beatles som noe som hadde vært for evigheter siden. Men bruddet var jo bare 2-3 år gammelt før Rubber Soul fant meg en tidlig morgen for så lenge siden.
Men, tilbake i Kroken, denne nye drabantbyen noen kilometer uten for Tromsø der matbutikken på den tiden bestod av to gamle busser som var sveiset sammen. Hjemme på gutterommet hadde min bror og jeg (vet ikke hvor mye han husker av dette) fått en blå eller mørk lilla kassettspiller som var av det liggende slaget. Den var på størrelse med en typisk sigareske, og den var laget av Philips. Jeg er ganske sikker på at det var pappas yngste bror, den kule onkelen, som hadde kommet med den. Han hadde også gitt oss en haug med klistermerker fra stedet der han jobbet, så på innsiden av gutteromsdøra vår sto det ikke "The Beatles" eller "Elvis", neida, den var prydet med "J.M.Hansen", som var navnet på butikken der vår onkel jobbet. Det vil si, jeg tror han jobbet i verkstedet der, og det var nok der kassettspilleren vår stammet fra. J.M.Hansen var altså en elektrobutikk som solgte stereoanlegg, hårfønere og hvitevarer, you know the kind. Men nok om det. Vi, min bror og jeg, vi hadde The Beatles 1962-66 på opptakskassett, og med den ble det mer Beatles. Mye mer.

Jim, min klassekamerat og jeg, hang mye sammen i perioder, og da vi var hjemme hos han gjennom tredje, fjerde, og sikkert også femte klasse, var det en sånn svær Tandberg spolebåndopptaker som gjaldt. Der i hans gutterom hørte vi på Beatles, på Elvis, vi hørte på Little Richards, og på Kim Larsens fantastiske band - Gasolin'. Jeg husker jeg var litt sjalu på Jim siden Gasolin' sang om "Stakkels Jim", men det stakk ikke dypt, og det var egentlig bare stas å ha en kompis som hadde fått navnet sitt i en sang. Vi spilte masse musikk hjemme hos Jim. Såvidt jeg husker det, fikk vi alltid lov å spille ganske høyt når vi var der, og bare være de unge elleville guttene vi tross alt var, og det var slettes ikke tilfelle alle steder. Som regel fikk vi lage minst mulig leven når vi var hjemme hos hverandre, vi gutta som vokste opp på '70-tallet. Men hos Jim kunne vi synge til musikken og hoppe opp og ned med luftgitaren høyt og lavt, mens vi sang inn i en sånn dobbelthoda stålampe vi hadde nappa skjermene av. Og der sang vi "Eight Days A Week", "No reply", "I'm A Loser", vi sang "Tutti Frutti" og andre schlägere vi likte - rett inn i en 40 watts lyspære. Jeg er ganske sikker på at Jim hadde Beatles for Sale både på spolebånd og kassett, og når vi gikk der mellom rekkehusene etter skoletid, husker jeg vi drømte om å starte band. Vi skulle kle oss i hvite dødsstilige dresser, og vi skulle stå på taket til et svært parkeringshus like borti gata (der også ungdomsklubben holdt til i kjellerens bomberom) når vi spilte vår fantastiske musikk. Dette var store og reelle drømmer jeg virkelig trodde på mens de utviklet seg, og jeg kan ikke befri meg fra å undres på om Jim også fortsatt husker dem, her jeg sitter nå, óg på om de satt like dypt i han som de satt i meg.
Vi spilte litt sammen i et band som bare hadde 10-12 øvinger mange år senere, mot slutten av '80-tallet (87), men det er en helt annen historie.

Jim hadde Beatles for Sale

I fjerde klasse, jeg tror det var på høsten i 1976, var vi forelsket i samme jente, Jim og jeg. Skjønnheten gikk i samme klasse som oss, og vi kalte henne "Katta". Ah... Jeg elsket henne skikkelig. Hun het egentlig Kathrine, og vi synes hun var fin som et flygel der hun ertende svanset så fin og bekymringsløs rundt i skolegården.
Jeg husker spesielt en konkret hendelse da Jim og undertegnede en kveld hadde bestemt oss for å avlegge henne et besøk. Vi turte ikke på ringe på som vanlige folk, neida. Ikke faen. Vi satte oss nede i trappa i etasjen under (hun holdt til i fjerde etasje) og la en utmerket plan, etter våre unge suttehoder. En av oss skulle snike seg opp til ringeklokken, trykke på knappen og løpe ned til etasjen under der den andre av oss fortsatt ville sitte, og når hun åpnet døra skulle vi rope "I LOVE YOU", og vi skulle følge opp med å synge den følsomme og samtidig kjempetøffe "I Feel Fine", som var en av låtene på opptakskassetten min. Vi visste at hun var alene hjemme for hennes mor jobbet om kveldene, og hennes far var en glemt historie.
Da hun kom i døra og ropte "hallo", ble vi bare sittende der i trappa som de to idiotene vi var, og da jeg etterhvert ropte ut "I LOVE YOU", begynte hun bare å le. Hun sa vi måtte komme opp, noe vi gjorde, og mens vi var der på vårt lille besøk, det vil si så lenge Jims kassett Beatles for Sale - side 2 varte, husker jeg at jeg bare ble sittende der å svette, når jeg ikke sang med på låtene som kom på løpende bånd (bokstavelig talt).

Det var et lite helvete og være forelska som 10-11 åring, men Beatles ga alltid ny selvtillit like etter mislykkede romantiske fremstøt, så før vi visste ordet av det, var vi i gang med nye stunt på kjærlighetsfronten. Jeg tror rett og slett at Beatles var mine læremestre for det jeg trodde var kjærlighet, og hvordan, da jeg vokste opp. Jeg er ganske sikker på det.

To be continued...

[embed]https://open.spotify.com/album/3rCxVyqwgJlkqL8z2dZdHh?si=eOFP8L5jRL-baE18YlDDWQ[/embed]