Fem På Rappen

En kjapp gjennomgang

Da er tiden inne for å plystre gjennom noen utgivelser det er umulig å overse. Utgivelser som har hopet seg opp over tid. Jeg har samlet fem forskjellige utgivelser i en bolk her (den første av flere som vil komme), i et forsøk på å komme videre til neste skritt - som er å skrive om musikk på en ganske annen måte enn den hvor jeg bare omtaler nye plater. Med det mener jeg at jeg blir å skrive i en mer personlig og kanskje mer litterær form enn tidligere, og ikke med tanke på å omtale musikk som (heldigvis) stadig dukker opp. Det kan være snakk om å ta for seg hele kataloger, både fra artiser og plateselskaper, og det kan handle om personlige hendelser og historier med et musikalsk bakteppe - óg - kanskje til og med noen fisefine konsertopplevelser. Egentlig er takhøyden her for stor til å beskrive med få ord, så vi får heller bare se hvor man ender opp underveis. Så. Da gjør jeg bare som tenkt nå, jeg kjører gjennom fem plater, og omtaler dem i en slags samlet mundur. Og jeg håper selvsagt at ingen føler seg snurt av den grunn. Og du... I denne runden er det tilfeldigvis bare kvinnelige vokalister i front.

Ohnesorg - Sanger for rastløse (No.13)

Ohnesorg kaller seg selv en progressiv visegruppe, og de spiller viser med en viss politisk snert og relevans. På det nyetablerte plateselskapet No.13, som er et slags musikkollektiv med stor kjærlighet for den gode gamle grammofonplata, eller for "vinyl", som ungdommen sier, er de altså de første til å gi ut et album. Sanger for rastløse er en nedstrippa plate full av forskjellige viser i ymse former og stemninger. Med gamle kampsanger fra den spanske borgerkrigen, egne låter og tonesatte dikt av Jens Bjørnebo, får de en viss bredde på sitt lyriske univers. Uttrykket er lavmælt og melankolsk med en fin humor der en småsnill, for ikke å si kledelig skarp sarkasme noen ganger ligger i bunn.
Med sang, klarinett, akustisk gitar, og perkusjon, har de funnet seg godt til rette i et lydbilde som passer like fint til en flaske rødvin en sen og regntung høstkveld, som det vil kle en solfylt dag nede på svaberget. Det er utilsminka og veldig jordnært, det vi får servert her, og det er tidvis veldig vakkert. Om jeg skulle sette fingeren på noe, og pirke litt, må det være at albumet kan utarte seg som noe monotont i lengden. Men for all del. Dette er et spennende orkester vi fint kan forvente oss fine ting fra også i fremtiden. En finfin utgivelse.

Innlandet - Innlandet (Soundcanbeseen)

Innlandet er et prosjekt der såkalte guilty pleasures (et uttrykk jeg egentlig har forsvinnende lite til overs for) får en ny drakt sydd sammen av to gamle samarbeidspartnere. Vi snakker om Ingrid Olava og Andreas Ulvo. Med sitt selvtitulerte album tar de tak i sanger fra både Toto, Amy Winhouse, Simon & Garfunkel, Oscar Danielson og Sudan Dudan.
Med et vakkert og dynamisk flygel over stillhet, vibrasjoner og luft, bruker Olava sin uttrykksfulle røst på en måte som hele tiden når helt inn til margen. I sin helhet er denne plata meget vellykket, spør dere meg, og den eier ikke et kjedelig øyeblikk. Den holder hele tiden et grep om det nære og det essensielle i alle sangene som representerer utgivelsen, og har i så måte en trofast og genuin tilnærming til musikken man tydeligvis ikke skal våge si at man liker med en selvfølgelig stolhet, for å si det litt flåsete. Jeg for min del liker de fleste av disse låtene meget godt i sin opprinnelige form, og finner absolutt ingen ting å sette fingeren på når det kommer til den nye kroppen de har fått av disse fantastiske musikantene. Jeg har et livslangt forhold til en låt som "Kathy's Song", og på denne skiva får den kjærligheten det absolutt fortjener. Dette er et album jeg med letthet vil anbefale alle som setter pris på stemning og atmosfære, og som kanskje i tillegg har et forhold til sangene som blir presentert.

Thea & The Wild - Ikaros (Propeller Recordings)

Thea Glenton Raknes er en ambisiøs ung artist som fokuserer på historiefortelling i sine pop-komposisjoner. Ikaros, som er tittelen på dette albumet, er som kjent i gresk mytologi, den unge mannen som flyr for nær solen og svir sine vinger. På dette, Theas andre album, vender hun blikket utover og ser på mer eller mindre kjente historier oss mennesker imellom - for å si det veldig forenklet, i motsetning til på debutalbumet, der hun hadde blikket vendt innover i eget liv. Med Cato "Salsa" Thomassen som produsent har Thea skapt et temmelig svært og interessant lydbilde for sine låter, et landskap som i meget stor grad kler hennes sangstil og hennes sterke stemme, meget godt. Hun kan til tider minne om Fleetwood Mac av nyere årgang ('80-tallet), men har etter min ydmyke mening sin soleklare og særskilte identitet stemplet godt på tvers over hele albumet. Det er lett å høre at låtskriveren og sangeren har funnet formelen for hvor hun kan være rent instrumentelt og arrangementmessig, og at de forskjellige atmosfærene som hele tiden genereres av utmerkede medmusikanter, er den rette for disse låtene. Jeg tenker at dette er en kvinne å legge merke til, og har tro på at hun kan komme til å skape store ting i nær fremtid. Jeg har i det siste hatt et flashback til min egen fortid med popmusikk og nesten glemte skatter fra '80-tallet, og finner det derfor meget trivelig å ta reisen gjennom Ikaros. Plata har mange kvaliteter å by på, ting som kan minne om saker jeg var i kontakt med i den nevnte perioden. Thea står aldri i fare for å fly for nær solen her, og det er jo jævla fint. Dette er solid popmusikk med et særeget og fint uttrykk. En trivelig og skikkelig saftig plate enhver popskalle vil sette pris på.

1816 - 1816 (1816/Musikkoperatørene)

Det selvtitulerte debutalbumet til 1816, er mørkt som det sommerløse året var det for over 200 år siden. Musikalsk snakker om intelligent og nærgående kammerpop gjort av eminente jazzmusikere som har spilt med folk og røvere som bl.a Radiohead, Bjørk og vår egen Susanne Sunfør. Dette er først og fremst et samarbeide mellom Wenche Losnegård og den eminente bassisten og komponisten Audun Ellingsen, en duo som etter undertegnedes mening er, meant to be, for å si det på godt norsk. Det er til tider så mørkt og så jævla nært, at vi kan kjenne den endeløse vinternatta senke seg over vår lengtende sjel, samtidig som det musikalske landskapet på mange måter er helt uimotståelig. Jeg har (i likehet med alle de andre omtalte platene i denne bolken) hørt mye på denne musikken, og oppdager hele tiden nye rom, plutselige nyanser og forskjellige stemninger. Det hender sågar at Gregor Riddells cello kommer ut av høytalerne og stryker meg over pelsen som stadig reiser seg i dette musikalske miljøet. En god beskrivelse på dette prosjektet, er at det på mange måter kan minne om lyden av Bjørk og Keith Jarrett som komponerer for Rickie Lee Jones og et lite kammerorkester. La meg kjapt legge til at selve grunnstenen, og selve nerven i disse komposisjonene, på mange måter føles urskandinavisk. Med det mener jeg at vi som oppholder her så høyt oppe på kloden, ofte har et slags nedarvet mørke i vår sjel, og nettopp det kommer godt frem her (i alle fall i meg). Hele denne plata henger sammen fra begynnelse til slutt, og utgjør en fantastisk reise i indre bilder og store inntrykk. 1816 er rett og slett en genial utgivelse jeg ikke har hørt maken til før. Og Wenches stemme, den finner hele tiden nye avkroker i meg, sammen med det lydlandskapet den hele tiden flyter i. Dette er magi. Musikk som overtar et hvert øyeblikk.

Band of Gold - Where's the Magic (Jansen Records)

Denne skiva slo meg rett i bakken første gangen jeg hørte den med sin bassbefengte funkye fremdrift. Med sine herlige hooks, sine sarte øyeblikk, og eminente melodidragninger, finter den lytteren som en Kevin Keegan i storform her, og ferden går stadig videre inn i nye rom og tidslommer etterhvert som ferden fortsetter. Av og til kjenner jeg spøkelset til Walther Becker ala 11 Tracks of Wack, puste på meg, og noen ganger tenker jeg at blodfet fusjon fra et vitaminrikt '80-tall forplanter seg i rommet hvor jeg sitter. Det er samtidig meget vanskelig å fastslå hvor det er man tror man har hørt disse fantastiske låtene før, for de er egentlig all over the place, og det på en jævla snedig og selvfølgelig måte. Dette er så fengende og berikende for en musikk og rytmehungrig sjel, at det knapt finnes ord som kan rettferdiggjøre følelsen en sitter igjen med når plata tar slutt. Samarbeidet mellom Nina Mortvedt og Nikolai Hængsle er så fruktbart at de kan fylle alle hovedstadens barnehager til randen med sine barn, som er alle disse fantastiske låtene. På dette deres andre album, handler det i hovedsak om lidenskap, og lidenskapen, den bare tyter ut gjennom alle åpninger. Dette bandet, med folk som Olaf Olsen og Hans Hulbækmo bak trommene, spiller så tight og fett at det rett og slett er en fryd å høre på. Hængsle er en helt strålende musiker som har vært og er med på faen så mye rundtom i furet værbitt (vel, Oslo), og han imponerer meg virkelig her, i god kjemi og godt samspill med den fantstiske sangeren - Nina Mortvedt. Albumet er alt fengende rytmisk, til melodiøst, og bare nydelig vakkert. AH... FOR ET DØDSSEXY ALBUM!! Helt utrolig flott. Jeg blir i knallhumør av dette. La oss kalle det gladpop med masse krydder fra ymse hager. En fontene av en plate. Et uventet og saftig kyss.

[embed]https://open.spotify.com/user/omwcash/playlist/1LxmPsuBjmJuruWzjhlswM?si=iab2he9RRlaqIx_nCMZ2SQ[/embed]