Ombord med sin lidenskap

Westhagen - Time to Leave Things Behind (Westhagen)

Det er sannelig ikke godt å si hvor mange ganger jeg har startet på denne omtalen, slettet den, og deretter ruslet meg en tankefull tur i skogen. Jeg vet ikke helt hvorfor det har blitt slik, men av og til er det vel bare sånn. Ei heller vet jeg hvor mange ganger jeg har lagt plata på platespilleren og spilt den - om og om igjen. Jeg vet det er mange ganger i løpet av de 7-8 ukene jeg har hatt skiva, og jeg vet også at den blir bedre og bedre for hver gang. Og jeg likte skiva tvert da jeg hørte den første gang.

Jeg kom over en lenke via Facebook, 1 desember i fjor, dagen da skiva kom ut, jeg fulgte den og gikk så videre til Spotify. Der var det jeg møtte Time to Leave Things Behind for første gang, og fort fant jeg ut av jeg måtte ta kontakt mannen. Det gjorde jeg, og en knapp uke senere lå albumet i postkassen her - så langt unna havet det er mulig å komme i Norge. Og det er kanskje litt snodig med tanke på at sangeren og låtskriveren Eivind Westhagen bor på havet i en 100 år gammel seilskute han kjøpte da han forstod at det var musikken han skulle satse på, eller leve med, for å si det sånn. Westhagen er bokstavelig talt ombord med sin kunst - ombord med musikken. Og du. Det finurlige bildet som utgjør coveret, denne optiske illusjonen, er knipset i mannens "stue", og jeg tør vedde på at mye av musikken er skrevet der. Det er nesten sånn at jeg håper det.

Det er sånn cirka fem år siden Eivind sa opp jobben og kjøpte den gamle seilskuta, og med det vendte det konforme A4 livet på landjorda ryggen. Noen år tidligere hadde han kommet hjem til Oslo, nyutdannet etter endte musikkproduksjonsstudier ved et universitet i England, uten at det førte til etterlengtede studiojobber eller noe som helst annet. Så, etter halvannet år i en helt vanlig jobb fikk han nok, og gikk til det mange vil kalle et dramatisk skritt - inn i fremtiden som musiker med hud og hår. Han ble båtbeboer og noe vi må kunne kalle en maritim trubadur.

I 2014 slapp han sitt debutalbum, My Deepest Inspiration, som helt og holdent ble produsert og utformet av han selv. Dette albumet ble knapt nok lagt merke til, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på at det ikke ble markedsført eller promotert på noen måte. Men, etter et par år ble det likevel fanget opp av tekstforfatterfondet, noe som igjen førte til at Eivind fikk et kjærkomment arbeidsstipend. Og så skal du høre... Ikke så lenge etter dette ringte kulturavdelingen i Drammen kommune, byen der han vokste opp, og fortalte at han var den heldige vinneren av kulturstipendet for 2016. Det må ha vært en trivelig og ikke minst inspirerende affære. Og at alt dette skjedde på bakgrunn av hans selvproduserte lavbudsjettsdebut, er jo en liten seier i seg selv. En vakker historie. Dette vil jeg påstå er et tydelig signal om at mannen som alltid har følt han ikke passer helt inn noe sted, og som alltid må gjøre ting på sin egen bestemte måte, er på rett spor.

Eivind, eller skal vi si Kaptein Westhagen, kjøpte altså denne 100 år gamle seilskuta i en tanke om å bo billigere og samtidig frigjøre tid til sin lidenskap - musikken, og han kjøpte den usett. Og om du vet litt om båter og havet generelt, skjønner du fort at dette var å ta en stor sjanse. Men han gjorde det likevel. Slik jeg ser det fulgte han drømmen sin, og det med hele sin sjel og hele sitt hjerte. Flere av oss burde gjøre sånt. Jeg beundrer en mann som har baller og passion nok til å gjøre noe med sine drømmer. Men, det er alltid et men, når store sjanser skal tas. Det skulle altså vise seg at trebåten var søkke lekk. Skuta holdt på å gå ned, så Westhagen måtte ta den på land for å skifte flere av bordgangene under vannlinja. Han gjorde selvsagt det, og nå flyter skuta som en kork. Men det å kjøpe en gammel seilskute i håp om å frigjøre mer tid til musikken, er et skudd i mørket, for bare det å vedlikeholde en båt som dette, er og blir en heldagsjobb. Det krever dessuten sine ressurser i hard valuta, vil jeg anta.

Foto: Eigil Korsager

Jeg må bare si at jeg elsker denne historien (og hovedpersonen i den). Jeg må dessuten også få lov å hevde, uten at jeg vet noe som helst om det, at et liv ombord på en gammel seilskute, med alt det medfører, vil betale seg i helt unik inspirasjon. Jeg er bombesikker på at inspirasjonen kommer til overflaten når strabasene er utført, dagene levd og litt hvile er unnagjort. Og dette tror jeg vil skje mer eller mindre på daglig basis når livet leves ombord i et flyttbart flytende hjem. Inspirasjon henger etter min mening nøye sammen med at det skjer saker og ting rundt deg, og gjerne av det slaget der kreativitet er en avgjørende faktor... Og bor du i en gammel treskute, er kreativitet et nøkkelord for tilværelsens utholdelighet.

Som du sikkert har skjønt, har jeg slitt litt (vel, mye) med å få i gang denne omtalen. Hvis jeg tenker meg litt om henger nok dette sammen med alle inntrykkene jeg har sittet med siden plata kom i hus tidlig i desember. Det henger nok også sammen med de musikalske inntrykkene, inntrykk som tidlig ledet meg mot en Bob Dylan sånn cirka nøyaktig midt på '60-tallet, altså rundt Bringing It All Back Home (Jøss, den tittelen passer godt inn i denne histotien) og der omkring, og som med sine akustiske, meget dynamiske omstendigheter fikk meg til å ville sy sammen en omtale i stil med helheten albumet besitter. Det er mulig den tanken er en smule fjollete, og at den alene har bremset min fremgang, men uansett hvordan det er, så er det en meget imponert mann som sitter her ved tastaturet denne søndagsmårningen. Bilder jeg har hatt i hodet gjennom denne utmerkede prosessen, er bilder der jeg ser en stolt og dyktig seilmaker som sitter der å syr sammen de forskjellige seilene som etterhvert skal drive skuta frem. Så her snakker vi ikke om, eller bruker et moteord som "sømløst". Nei her snakker vi om noe som er bedre enn det sømløse. Her snakker vi om den vakre, perfekte sømmen. Den sterke sømmen som skal tåle de sterke luftstrømmene på åpent hav, og vår mann Kaptein Westhagen, er utvilsomt ute på storhavet når han skriver sine låter, ofte satt sammen som i et puslespill. Her dukker den ene filosofiske fraseringen etter den andre opp, kanskje ikke helt i Dylans ånd, men utvilsomt i Westhagens ånd. Her beskrives kjærligheten, og tvilen som kan oppstå i dens kjølvann, med innlevelse og gjennomtenkte følelser. Her går menneskelige relasjoner hånd i hånd med poesi og musikalitet, og alle de 10 visene, om jeg kan kalle dem det, har en egen sjel og sitt særegne lynne. Om jeg skulle tatt for meg hver og en av låtene, ville jeg fortsatt sittet har når våren banker på, så jeg styrer unna den fremgangsmåten med god samvittighet. Jeg føler dessuten at låtene her vil fremstå helt ulikt ut i fra hvem som tar de til seg, og føler meg rimelig sikker på at du som virkelig tar deg tid, gjerne sånn du gjorde det dat du for første gang satte deg ned med et Dylan-album, vil finne dette albumet å være meget verdifullt. For Westhagen er seg selv fullt og helt gjennom hele skiva, og han fremfører musikken på samme måten en kaptein fører skuta han elsker gjennom farlig farvann. Det jeg sier er at denne plata bare MÅ oppleves. Det hjelper ikke å prøve seg på en beskrivelse av det som foregår, og samtidig gjøre det på en verdig måte. Ja, jeg vet dette fint kan sies om det meste av godt komponert musikk, men føler likevel at det er på sin plass å fremheve det når vi nå snakker om Time to Leave Things Behind. 

Musikantene som er med på å gjøre dette albumet så organisk velbalansert og deilig utfordrende, er Norvald Nikolaisen som sitter bak trommene, det er Audun Reithaug som spiller helt vanvittig ypperlig bass, Dario Frasca på piano, Audun Kjelldahl på eminent og imponerende fett orgel, Svetlana Bagdasaryan på fiolin, og Svein Anderson på lapsteel. Selv spiller Eivind Westhagen gitar, og han synger med hele sitt jeg. Jeg finner det dessuten viktig å nevne Westhagen-logoen som vår mann og kunstner har utarbeidet selv. Dette er en logo som kan leses begge veier, altså både frem og tilbake. Om du studerer den, vil du utvilsomt bli like imponert som meg. Dessuten... Balansen i den logoen... finner du også overalt i hver eneste låt på albumet.

Etter at jeg har kommet skikkelig inn i denne skiva, noe jeg virkelig har, har jeg ingen andre valg enn å droppe den sterke femmeren jeg først hadde tenkt å servere, og bare gjøre det eneste riktige. Servere den sterkeste sekseren så langt i år. Låter som tittelspoert, den påfølgende "The 7:30 News", låten deretter...
Nei. Det er meningsløst å trekke frem enkeltlåter i dag. Disse låtene er sydd sammen av den beste seilmakeren der ute, og de vil alltid fange den minste bris i mitt hjerte og ta meg med på en musikalsk sjømil eller to.
Det er så mye mer å si om denne platas musikalitet óg om dens tekstunivers, men vær bare glad jeg har vett til å stoppe nå. Denne plata bør du skaffe deg et personlig forhold til. Den er å få tak i på vinyl. Den vakre gatefoldutgaven er etter hva jeg har skjønt svært begrenset, så her gjelder det å hive seg rundt. Den kan også kjøpes på CD, for den som foretrekker det. Jeg bøyer meg i hatten for Westhagen.

[embed]https://open.spotify.com/album/0bzhJULm19Do5olIOZcuxD?si=Y0w_f4ZPQ5WmzX1-8qaToQ[/embed]