Til nye høyder med Lukashaugen
Erik Lukashaugen - Louis Armstrong (Øksekar)
Det første jeg tenkte da jeg for noen måneder siden hørte Lukashaugens nye låt, "Louis Armstrong", var at dette må bli en av det kommende årets beste låter. Og jeg er stygt redd jeg som vanlig hadde helt rett da jeg satt i den tanken. En stor og finfin tanke, for å si det slik.
I morgen, altså 6 april, slippes singelen på vinyl, og efterhvert, det vil si 4 mai, slippes den digitalt. "Louis Armstrong", som er en låt tonesatt og ytterligere vitalisert gjennom Erik her, er basert på Hans Børlis mest kjente dikt med samme navn. Låta er den andre singelen (etter "Skogsmorgen") som slippes fra det kommende albumet "Vi Eier Skogene", et album som vil være tilgjengelig på både vinyl og sikkert andre formater, den 3 juni, om jeg ikke tar feil.
Etter at tanken om årets låt hadde plantet seg godt i mitt bryst og slått røtter som en fullvoksen gran der inne, kjente jeg litt på vibber i retning Edinburgs store sønn, Mike Scott. Det er noe med den akustiske atmosfæren kombinert med det elektriske bakteppet av ambience som tar meg dit. Det ligger også noe i Eriks stemme som minner meg om Mikes ofte oppbyggende vokal i en fremoverlent og atmosfærisk låt. Jeg kjenner dessuten litt på en annen Hedmarkings musikalske univers når "Louis Armstrong" flyter avsted, for dialektfasongen og den litt sånn snakkesyngeaktige stilen, tar meg i retning en mann som Levi Henriksen. Men når alt det er sagt, må jeg få lov til å understreke at dette er Erik Lukashaugens signaturfølelse... Du vet den som åpenbarer seg når mannen synger sine sanger med stor innlevelse. Nå skal det sies at denne låta er mer på folkrock/rock-fronten, enn hva Eriks tidligere sanger har vært, men inne der i landskapet, er mannen tydelig tilstede med sitt musikalske varemerke.
Erik setter de store følelsene i sving når han tonesetter dette helt fantastiske Børli-diktet, og når han tar i vokalt og henter fram ting i dypet mot slutten av låta, reiser hvert minste hårstrå seg på kroppen. Det er så mye atmosfære og følelse i sving her, at jeg knapt kan få understreket det nok, og at det i disse dager tilfeldigvis er 50 år siden Martin Luther King ble så brutalt revet vekk, gjør bare følelsene enda sterkere. Essensen i Børlis tekst er jo kjernen i alt vi snakker om når et navn som Marin Luther King nevnes, for å si det noe enkelt.
LOUIS ARMSTRONG
Gamle, milde Satchmo -
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.
Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.
Nobody knows . . .
Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.
. . . the trouble I've seen.
Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til . . .
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?
Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
- Mississippi . . .
Om du vet hva som er best for deg, skaffer du deg selv et eksemplar av denne singelen som også har en helt fantastisk bakside, altså side B. For der dukker låta opp i en ganske så annerledes versjon, produsert David Berget. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet for både Erik Lukashaugen, Louis Armstrong, Martin Luther King, og fantastiske Hans Børli. Dette er rent gull.