Bak mørket ligger selve lyskilden

Debuten Fade In // Fade Out var en forlystelse i heller mørke omgivelser, en debut undertegnede fant å være en slags begynnelse på gamle furet værbitts nye ordløse rockespråk. Nå er de altså tilbake med en oppfølger, og selv om ting kanskje er enda mørkere nå, så skinner lyset likevel sterkere. Jeg føler at kontrastene i gruppas anatomi kommer mer tydelig fram i deres minimalistiske, men likevel store lydlandskap, denne gangen - noe som selvsagt kan ha å gjøre med at de for anledningen har valgt å ikke gjøre innspillingen live i studio. Denne gangen har de spilt inn låtene hver for seg med sine respektive ansvarsområder.

Komponist og gitarist - altså primus motor i Astrosaur, Eirik Kråkenes, har kommet et par lysår videre med sine storslåtte og hardtslående musikalske visjoner. Med et komp som er langt mer enn bare et komp, bestående av bassist Steinar Glas og trommis Jonatan Eikum, finner de sammen veien gjennom lysinferno, stupmørke og sakrale øyeblikk der alt står stille, i både tid, lys og rom.

Gutta forteller at de utforsker det musikalske terrenget, og at nysgjerrighet er en vesentlig del av prosessen når musikken skapes. Og det er det forholdsvis lett å høre når musikken omringer deg som lytter. Det kan oppleves som at vi blir tatt med ut i det ytre rom, der vi kan og vil treffe på steder som var, steder som er, og steder som skal komme. Posisjoner langt der ute i alt og intet. Det er mulig mine ord kan høres noe fjollete ut her, men hvis du er like heldig som meg, og finner inngangen til denne soniske reisen, vil du forhåpentligvis skjønne hvor jeg vil med mine påstander.

Når vi snakker om Astrosaur, så snakker vi om musikere som er musikere til fingerspissene. Både når det kommer til tekniske og kunstneriske ferdigheter. Vel, kunst er vel mer et talent enn det er en ferdighet, så da er det dette gutta sitter inne med. Men, men... uansett hvordan vi snur og vender på det, så er musikken de skaper av det visjonære slaget. Aldri en overgang, aldri en passasje, aldri et riff, uten en visjon i bunn. Det er slik vi manøvreres gjennom Obscuroscope. Komposisjonene, som antagelig er like mye improviserte som de er komponerte i ordets rette forstand, bærer med seg kaskader av stjernestøv, partikler og antipartikler. Materie som stammer fra begynnelsen, og som mest sannsynlig skal definere slutten, hvis den noensinne kommer. Dette gjør at mørket snart finner lys, og at lys snart går over i mørke. Det betyr at det ene tema finner det neste uten alt for store anstrengelser (for lytteren, vel å merke). Og det betyr at riffene som i et øyeblikk skaper ragnarok, i neste sekund finner hvile i rommets stillferdige vakuum. Astrosaur er nesten som et fartøy å regne, tenker jeg.

Hvis det høres ut som noe har vekket filosofen i meg, så er det helt riktig. Denne trioen inviterer til filosofiske øyeblikk båret på musikkens utstrakte vinger. De spiller ikke Heavy Metal, ikke Stoner Rock, de spiller verken jazz eller Progrock, Tungrock eller Spacerock. De spiller alt dette blandet sammen i en hvirvelvind som løfter oss fra bakken og tar oss med vektløse inn i et univers det er umulig å navngi. Gitarens melodiøse dans mellom stjerner og planeter, riffingen og utbruddene, bassens summende motordur som banker ut strukturer i både tid og rom, og trommens astronomiske mønster som skaper luft for bandets vingeslag, er selve lyskilden bak det stummende mørket. Bak Obscuroscope.

Hvis Astrosaur laget et glimrende debutalbum (noe de gjorde), har de med sin andre fullengder skapt et fabelaktig verk det fint går å forsvinne inn i for en stakket stund. Og sånne greier finner du stort sett bare i musikk du liker. Jeg liker denne musikken, og jeg elsker Astrosaur.