En helstøpt og typisk rocker

Jeg sa det til min bedre halvdel da jeg la plata på platespilleren for aller første gang, at dette er helt typisk rock. Hun svarte momentant: "Det liker vi". Jeg vet ikke eksakt hva jeg hadde i tankene da jeg sa typisk rock, men uansett hva det var, rakk jeg ikke å kjenne på det før min kone kom på banen. Og hun hadde som alltid helt rett. Vi elsker typisk rock'n'roll. Særlig når den inneholder låter som fester seg. Det er slettes ingen selvfølge i 2019, eller i 2018 - for det var da Hard Working Man dukket opp. Altså for litt over et år siden. Nå er det bare noen måneder siden jeg fikk albumet i hus, men i løpet av denne tiden, har jeg rukket å bli jævlig glad i skiva.

Tenk deg noe som kan minne litt om Steve Earle i perioden Copperhead Road og The Hard Way, og du nærmer deg et territorium der Bård Christiansen befinner seg. Tenk deg John Mellencamp på 80-tallet, og sleng på litt tidlig Tom Petty & the Heartbreakers samtidig som du roter litt rundt i spagettiwesternskuffa, og du står midt i det. Midt i Bårds egen rock'n'roll-åker. Med alt dette blandet sammen, får vi den typiske amerikanske rocken, den som aldri klarer å riste av seg countrypreget helt.

Det har sikkert vært skrevet mye om Bård Christiansen og hans utmerkede album Hard Working Man - jeg håper det, men jeg har i tilfelle ikke lest det. Ei heller har jeg maktet å åpne det krypterte presseskrivet jeg mottok. Så jeg tenker at det må være meninga. Jeg er uansett på hjemmebane når det kommer til denne musikken, så det er ikke så nøye om jeg ikke kan lese hva tankene rundt denne plateinnspillingen eventuelt kan ha vært. Dette er rock. Ferdig med det.

Christiansen har virkelig rasket sammen litt av et superlag av musikere her, og omgitt av denne gjengen, noen av de beste vi kan oppdrive her til lands, fungerer vår man helt optimalt. Låtene han har skrevet passer ekstremt godt til lydbildet som skapes, noe som igjen gjør at utgivelsen i sin helhet tåler rimelig tung rotasjon over tid på hifi-en. Det låter svært bra dette albumet, gitardrevet som det er. Med god dynamikk og vaskeekte trøkk, egner musikken seg like godt på stuebordet med luftgitaren i posisjon, som i godstolen med hodetelefonene godt plantet på ørene. Det er inspirert av alt det vi kjenner fra statene, så ikke legg for mye vekt på mine sammenligninger. Jeg kunne like gjerne plukket ut en helt annen gjeng.

Hvis du lurer på om Bård Christiansen har maktet å sette sitt preg på denne plata, kan jeg fortelle deg at det har han. For det første så har han en stemme jeg ikke helt klarer å sammenligne med noen andre, i alle fall ikke i farta, og for det andre er hans fengende låter ganske så karakteristiske. Ja det kan gjennom låtene og strukturen de har, føles som at mannen har vokst opp i en svært variabel natur - kanskje i motsetning til de amerikanske gutta jeg nevnte her tidligere i teksten. Det er også noe med aksenten her som gjør sitt til at mannens uttrykk definitivt skiller seg fra andre i samme landskap. Så ja. Det er ingen tvil om at Bård Christiansen har sin egen signatur.

På tampen av denne lille omtalen vil jeg bare si at materialet på dette fonogrammet bør kunne egne seg jævla godt i konsertsammenheng. Med fullt band og med nok tilskuere, kan musikken fort fungere som stadionrock ala Bruce Springsteen - og jeg sier det i beste mening. Så vil jeg legge til at musikk som opererer i dette landskapet ofte blir neglisjert av grunner jeg var inne på tidligere, og at dette på mange måter er en liten katastrofe. For er det noe vi virkelig trenger i disse halvnakne og overfladiske hitlistetider, så er det en helstøpt og typisk rocker med forsterkeren skrudd opp til full guffe.