En trio skapt for å glitre

Trioen som i tillegg til Randi består av kjente våpendragere som eminente Dag Vagle, og utmerkede Erlend E. Aasland, skaper musikk som ligger å flyter rundt i americanatradisjonen samtidig som uttrykket er godt forankret i norske røtter. Drevet av akustiske instrumenter som i all hovedsak består av gitar, banjo, mandolin og fele, kommer låtene på dette albumet der Tytingvåg for anledningen har fått hjelp av selveste Helge Torvund - på det lyriske planet, fram med en slags ydmyk kraft som rett og slett må stamme fra genuin inspirasjon og stor spilleglede. Og de tre musikantene har kommet et aldri så lite stykke videre med sitt uttrykk og sin musikk siden forrige gang da Wings & Roots dukket opp, i 2017. Alt låter litt bedre, samtidig som låtene er litt sterkere enn sist. Jeg vil også påstå at de om mulig har funnet enda bedre sammen som musikere, for The Light You Need Exists er rett og slett imponerende godt sammenskrudd og komponert.

Med andre ord er gjengen ute med en helt stålende skive denne høsten. Jeg falt jo tungt den forrige skiva, og da er det intet mindre enn fantastisk at de har klatret enda et par hakk opp på stigen som leder opp til fullkomne. For meg er det sånn.

De to nevnte medmusikantene er så definitivt med på å gjøre dette albumet til en fornøyelse. De er rett og slett avgjørende for hvordan musikken framstår. Om det er banjodrevet eller gitar og mandolindrevet, er Dag og Erlend essensielle hele veien gjennom. Deres øre for hvordan disse låtene skal instrumenteres er så sjukt bra, at vi som lyttere, og som kanskje er litt over gjennomsnittet interesserte, skjønner at dette er noe de har i margen. I ryggraden. Dette gjelder selvsagt også for frontfigur og primus motor Randi Tytingvåg. Resultatet er en helstøpt og bunnsolid trio med kunstneriske evner langt utover det normale, hvis noe sånt kan sies. Og det kan det.

Alle som har spilt i et band, eller omså bare kommet sammen med sine instrumenter for at anledningen tillot det, vet at det enkelte ganger, når stemningen og omgivelsen inviterer, kan oppstå det som kun kan kalles magi. Denne magien kan ikke fremkalles etter ønske, den bare åpenbarer seg når øyeblikket er der. Så da skjønner du nok, uansett om du har opplevd det eller ikke, at dette er en relativt sjelden greie. Da er det ikke annet enn imponerende når denne magien oppstår i et platestudio, og at den blir fanget på tape. Imponerende er ikke rette ordet her, så la meg heller kalle det velsignet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spilt denne skiva de siste par ukene, men det er mange, og hver eneste gang oppdager jeg nye elementer som krystalliserer seg. Dags gudbenådede stemme som fletter seg så kosmisk perfekt sammen med Randis, Erlends alltid strukturgivende banjo, og de gode tekstene som smyger seg elegant mellom den instrumentelle topografien, er til sammen den perfekte oppskriften på noe som skiller seg ut fra alt annet. Ja, jeg sier såpass, og jeg mener det. Dette er en trio ment óg skapt for å glitre.

Nå skal det også nevnes at trioen har fantastisk hjelp av nydelige folk som Rita Eriksen, Knut Reiersrud, fabelaktige Nils Økland, og trøorgelfører Sigbjørn Apeland. Disse bidrar alle til at lyset vi trenger eksiterer. I overført betydning, eller bokstavelig talt, rommer alle sangene sin egen glødende ledestjerne, et lys som setter seg i hjerte hos undertegnede, og gjør med til et bittelitt bedre menneske enn jeg var i utgangspunktet.
Det er også på sin plass å fremheve produksjonen som er knottet rundt av den gamle ringreven, Erik Hillestad. Den mannen vet å definere et lydbilde, og panorere det dit hvor det må være for å skape den optimale opplevelsen av alt som skjer samtidig her. For selv om musikken er akustisk og temmelig sparsommelig rent orkestermessig, skjer det jævlig mye i det totale lydbildet. Det gjelder bare å lytte til pulsen i tomrommet. Der ligger mye av kraften og dynamikken.

Så, jeg sier bare takk. Takk for musikken godtfolk. Takk.