Fantastiske lyder fra Lyder

Den klokkeklare og helt nydelige tittelen - The Moon Doesn't Drink, er hentet fra et dikt skrevet av en kinesisk poet som levde på 700-tallet. En fyr som i følge Lyder var mer opptatt av spontaniteten og de mer kreative aspektene i sitt virke, enn han var av det satte og utstuderte. Dette forteller meg at vår mann Lyder er en fyr som liker å utforske. Finne nye dimensjoner i sitt uttrykk (og kanskje helt nye uttrykk), og gjennom det å tilføre noe personlig til det tradisjonelle. Og det ligger mye tradisjon i jazz. Man skulle kanskje ikke tro det, men i en såpass fri form som jazz virkelig er, det være seg cool jazz, be bop, bop, hard bop, free jazz, avant garde jazz, eller hva det måtte være, så ligger det massevis av regler og mønstre i denne musikkformen. Regler og retningslinjer som har blitt til gjennom årenes løp, og ikke minst gjennom de forskjellige utøverne som har satt sitt preg på sjangeren. Men la meg først bare si. Jazz er ingen sjanger. Jazz er en livsstil. Mange sjangere i et begrep som omfavner improvisasjon og kreativitet, lek og blodig alvor. Jeg kjenner få uttrykksformer som kan tegne lys og mørke like tydelig som deler av jazzen kan det. Det er helt sikkert. Og det er mer, mye mer som er skjult i deler av denne kunstformen, nyanser og skyggespill som henvender seg like mye til instinktet, som til intellektet og følelsene i oss.

Men nå skal ikke jeg gå for mye i dybden på hva jazz er for meg, kjenner jeg. Det er jo et konkret album jeg skal skrive litt om, om jeg klarer å finne de rette ordene.
Dette diktet som tittelen er hentet fra, handler om en fyr (mange hevder at diktet handler om han selv) som er ute alene og drikker. Det var på den tiden, altså på 700-tallet, i Kina helt uhørt å drikke alene. Det var noe som ble assosiert med sosiale og lystige sammenhenger. Derfor finner han imaginære venner i månen, og i skyggen sin, som han drikker sammen med. Gjennom å bruke fantasien, passer han inn likevel...
Og når jeg lytter til Lyder og hans eminente kumpaner, så skjønner jeg at dette fantasiaspektet har vært et godt utgangspunkt. For selv om formen i hovedsak er av det mer tradisjonelle slaget på denne skiva, så hører jeg fort at tematikken og selve begrepet her, beveger seg utenfor rammene. Inn i fantasiens og improvisasjonens vidunderlige verden, og hjem igjen. Alltid hjem igjen. Og dette er med på å gjøre albumet til noe av det mest levende jeg har hørt på jazzfronten i år. Og jeg har hørt mye.

The Moon Doesn't Drink er lekende men stram i formen. Stram slik man vil den skal være. og lekende som i utforskende. Skiva ligger i det tradisjonelle jazzskiktet, men finner hele tiden sine egne små avstikkere som er med på gjøre uttrykket ekstra levende. Med medmusikanter som Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Eyolf Dale på piano, Steinar Raknes på kontrabass, og sist min ikke minst, Tore Ljøkelsøy på trommer, blir musikken imponerende genuin i sin form. Og det er jo det herr Øvreås Røed som spiller tromper og flygelhorn, etter hva jeg har forstått, prøver å etterstrebe her. Finne det ekte i musikken, eller som han selv sier:
"Man blir preget av å studere musikk, og dette er et forsøk på å gjøre noe ektefølt og direkte. Musikken er et produkt av hva jeg liker og vil formidle. Platen trekker paralleller til flere forskjellige musikkstiler". Dette har han etter min mening lyktes med. Og med glans.

Jeg oppdager til tider spor av folkemusikk mellom linjene her, og noen ganger også midt i veibanen. Det ligger også elementer av den litt enklere halvbroren blues i komposisjonene. Dette resulterer selvsagt til at musikken oppleves som direkte og meget ektefølt. Og den er virkelig ektefølt på alle områder. Alle våpendragerne har tatt utfordringen, og de lander proskjetet så elegant at jeg nesten har vanskelig for å tro at det ikke er en gammel skive med John Coltrane, for å si det litt upresist. Men det ligger likevel noe i det - når jeg først har sagt det. Hannas tenorsaksofon danser samme dansen som Ornette Colman i sin tid så fritt og uortodokst gjorde det, og noen ganger kan hun minne meg om Wayne Shorter på 50-tallet. Eyolfs nydelige tangentbehandling står ikke tilbake for det en fyr som Herbie Hancock gjorde før han ble helelektrisk, eller som gode gamle Chick Corea kunne funnet på å komme med i en slik sammenheng som dette. Det alltid lekende, men samtidig bunnsolide kompet, kunne like gjerne vært utført av gamle mestre som Art Blakey og Paul Chambers, bare for å ha sagt det, og når det kommer til Lyder selv, så er det mange mestre å assosiere også han med. Jeg har registrert at han er sammenlignet med gode gamle Kenny Wheeler, og det kan jeg forstå, men selv vil jeg heller nevne stemninger og passasjer en fyr som Miles Davis har gitt meg opp igjennom. Og kanskje litt Freddie Hubbard til tider.

Men nå er jo egentlig alt dette ikke så farlig, for til syvende og sist er dette et album som først og fremst preget av avtrykkene til de faktiske aktørene. De har alle sine tydelig stemmer. Og lyden i Øvreås Røeds horn, den er hans og bare hans.
Det er dessuten en stor glede for en gammel entusiast å registrere tilførselen av unge helt avsindig dyktige musikere på jazzfronten her til lands. Det er imponerende, og ikke minst viktig for fremtiden.

Jeg oppdaget vår mann for første gang gjennom ensemblet Mosambique og deres utmerkede album Big City Moves, som vi omtalte her hos oss i The Wilhelmsens.
Jeg håper virkelig vi snart får høre mer fra musikeren, for dette er en musiker etter mitt hjerte.
The Moon Doesn't Drink har endt opp med å bli en svært variert og meget flott plate. Full av snert og tøffe melodilinjer, full av hentydninger i retning storbandjazz i like stor grad som i det mer sakrale og stillferdige. Her finnes store rom for filosofi, og det oser poesi lang vei av hver eneste komposisjon. Jeg har mange favorittskiver i jazzens uendelige rike, og nå er også denne blant de.