Rett i sjelen

I et meget intenst (på en god måte) og overbevisende musikalsk uttrykk, beveger Monne seg som en slyngplante opp langs uendelige søyler som strekker seg mot himmelen. Med en stemme som trenger seg i gjennom alt det uvesentlige, treffer hun klokkeklart. Og hun har virkelig noe på hjertet. Ikke et påtatt overfladisk politisk korrekt budskap generert ut av ønsket om å være en god samfunnsborger, eller mer, virke som en, men snarere et budskap funnet dypt i sjelen. Et budskap gravd fram og ut av egen samvittighet. Dette med en observasjonsevne som er i stand til å se at det virkelig er noe galt med moder jord, en observasjon hennes generasjon er mye bedre til å analysere, en generasjonene før har vært - naturlig nok, er jeg fristet til å si.

Men denne omtalen, selv om den kunne handlet om aksjon "redd moder jord", skal handle om Monne og hennes musikk. En musikk som dere sikkert allerede har skjønt, har gjort et stort inntrykk på meg. Monne som kommer fra Halden har ikke akkurat vært noen hemmelighet i byens stadig voksende musikkmiljø. Hun har gjort stort inntrykk på publikum med sin markante stemme, sine særegne sanger, og med sin intense tilstedeværelse. Fra scenekanten har hun skaffet seg en stadig voksende fanskare, noe undertegnede ikke finner bemerkelsesverdig i det hele tatt. Med et såpass spesielt og utrolig personlig uttrykk i et låtlandskap så innbydende, kan artisten fort ende opp som en favoritt blant musikkelskere, også utenfor Norges grenser.

Det å skulle forklare i hvilket segment av popmusikken Monne befinner seg, er som sagt en noe komplisert affære. Da en kompis spurte meg her forleden, tenkte jeg først at Digging in my Soul er som en popkommode med tusen skuffer - skuffer som aldri skuffer når du åpner dem. Men. Jeg svarte bare at det er en slags popmusikk med et mer avansert uttrykk enn det vi ellers forbinder med typisk popmusikk. Her finnes små tradisjonelle avdelinger der folkemusikken bryter igjennom, her er porsjoner med en slags psykedelia viklet inn i barokk og andre karakteristiske stilarter. Her er mye, og mye vakkert. En ikke liten del av grunnen til at denne plata har fått den sjelen den utvilsomt har, er at musikerne som figurerer og utfolder seg her, er store kunstnere. Vi snakker om en Geir Sundstøl som ikke kan roses nok opp i skyene når det kommer til å tegne selve topografien rundt en låt. Med sine ulike instrumenter, eller skal vi si, verktøy, skaper han et univers der Monne fritt kan plassere sine formidable musikalske ferdigheter, både hva melodi og uttrykk angår. så har vi minst like fantastiske Erland Dahlen. Den mannen imponerer meg stadig, uansett hvor jeg støter på han. 

På grunn av de to nevnte musikantene/kunstnerne, kan vi på Digging in my Soul høre lyden av munnspill, pedal steel, national guitar, mandolin, cumbus, opitgan, tubular bells, moog minitaur bass, dulcimer, blossom bells, musical saw, maracas, trommemaskin, xylofon, wah wah tube, log drum, metal plate, bell tree, frame drum, wood blocks, sleigh bells og tamburin. Nevnes bør vel også trommer bass og gitar, selv om det kan være lett å huske de i farta (haha). Alle disse virkemidlene er hele tiden perfekt plassert i arrangementene vi møter, og det er stadig like imponerende for undertegnede, at albumet skifter karakter for hver gang jeg hører det. Jeg har sikkert spilt plata 10 ganger bare i dag. og hele veien finner jeg nye stemninger å henge mitt hjerte på. Jeg må jo også selvsagt legge til at ytterligere to haldenserne, Markus Linge og Marius Rekstad, bidrar med henholdsvis gitar og omnichord.

Jeg er helt sikker på at du som lytter, uansett hvem du er og hvor du kommer fra musikalsk sett, vil finne deg hjemme i denne utrolig spesielle og samtidig kjente musikken. Kjent fordi den fremkaller følelsene tradisjonell musikk kan fremkalle, og spesiell fordi det alltid er noe som ikke helt ligner på noe du har hørt før. Når alt dette er sagt, er det likevel Monne selv som er sensasjonen her. Med sin stemme og med sine låter, tar hun pusten fra meg. Og hvem trenger vel sin egen pust når musikken puster for deg. Digging in my Soul er nok den beste plata jeg har møtt på lenge. Jeg sier møtt, for denne musikken har sin egen personlighet. Dette takket være en stemme som går rett i min sjel. RETT. I. MIN. SJEL.