Rock til folket - for folket

La meg aller først si noe om Plateselskapet No.13. Dagens album, alså Evig OK, er det tredje albumet som slippes fra den kanten, og dette plateselskapet slipper ikke ut hva som helst på et musikkhungrig publikum. Ikke det at andre små idealistiske plateselskaper gjør det, for det gjør de sannelig ikke, men Plateselskapet No.13, som har hentet navnet sitt fra det kjente Rudolf Nilsen-diktet (det sier jo sitt), gjør dette med et politisk motiv i sine tanker og med sine ektefølte intensjoner. De fine folkene som driver dette selskapet jobber for en bedre fremtid der kampen mot nyliberalisme, nazisme, undertrykking og andre vederstyggeligheter, er øverst på agendaen - i tillegg til å finne fram til de rette artistene som står for det samme, artister som vil noe mer med sin musikk og uttrykker det gjennom sin ringe eksistens. Dette er merkelig nok sjelden vare her til lands, og i tiden vi lever i, det at et plateselskap fronter noe som er viktig utenom selve musikken. Vær snill å ikke tenk 70-tallets loslitte raddiser når du leser dette, for dette er friske saker med mennesker som helt tydelig ser nødvendigheten med å kjempe mot disse, dessverre, akk så fremadstormende tendensene vi kan se rundt oss i hele verden.

Nå er det jo heldigvis sånn at brorparten av oss ser nødvendigheten i det å strekke ut en hånd og en tanke til våre medmennesker, folk som lever på flukt og som ikke vet hvor de hører hjemme lengre. Folk som på grunn av krig eller grunnet sitt politiske ståsted, rett og slett har blitt frarøvet sin identitet og sitt tilholdssted. Nå er det ikke sånn at disse antisosiale/sosialrealistiske knutene løser seg opp på grunn av engasjement fra småfolket alene, men det er med på å øke oppmerksomheten mot det som på sikt kan være vår, altså menneskehetens, sikre undergang. Plateselskapet No.13 kjemper også en kamp mot økte forskjeller, og det er i aller høyeste grad på sin plass. Forskjellene øker, og grådigheten gror mens barn ikke har mat på bordet. Men la det ligge akkurat nå, for i dag skal det handle om Folkehelsas debutalbum.

Folkehelsa er altså et Oslo-basert band som befinner seg i det, så vidt meg bekjent, sjeldne krysningspunktet mellom rock, prog og intelligent pop - ispedd smakfulle elementer av folkemusikk som igjen gjør deres uttrykk unikt. For den noe uvanlige kombinasjonen av fele, synth, trommer og bass skaper et helt spesielt uttrykk, et uttrykk som gjør debuten Evig OK til et friskt pust, et knyttneveslag og en varm omfavnelse på en og samme tid.
Jeg forstår egentlig ikke nå, etter å ha hørt på albumet i månedsvis, at det første jeg tenkte når jeg hørte plata for første gang, var Talking Heads. Det kan jo være for at jeg er blodfan av New York-gjengen og at sånt er uunngåelig, eller at Folkehelsa har en slags motsatt besetning (tre kvinner én mann vs. tre menn én kvinne), eller det kan være at noe i musikken traff meg på samme måte. For når alt kommer til alt, er det ikke så alt for mange fellestrekk her rent stilmessig. Og det er jo greit. Særlig med tanke på at dette bandet har en genuin identitet det er umulig å komme utenom. Musikken de skaper vil noe, og den gjør noe med oss som lyttere/musikkelskere. Evig OK, er dessuten min hund Jonas sin favoritt. Når jeg spille skiva legger han seg godt til rette og lager sine elskelige koselyder et sikkert tegn på at han digger musikken. Ellers er han fan av Motörhead, men det er en annen historie for en annen anledning.

Soundet på Evig OK kjennetegnes av en drivende herlig bass med powerchords og repeterende riff, i tillegg til mange lag med fele og en svært så kreativ bruk av diverse effektpedaler - en ny vår av møtende elementer som trives sammensmeltet og tilpasset hverandre. Samtidig byr den også på helt skjøre og nesten nakne partier hvor vokalen blir akkompagnert av et enkelt instrument. Dette gjør at musikken får en helt rå spennvidde, og at plata tåler sykt mange repetisjoner på rekke og rad, sånn som den har fått nå i dag gjennom hele morgenen.
Rent tekstmessig, eller lyrisk om du vil, handler Evig OK om vår tids kvelende individualisme, den handler om kleine forglemmelig, uforglemmelige, opplevelser på pub, og om det å føle seg bortgjemt usynlig i storbyens mylder og bråk. Den handler om livet levd og følt.

Avslutningsvis vil jeg bare si at dette er spreke greier på mer enn én måte. Det er musikk som virkelig gir mersmak, og som har en utrolig fin rockenerve som strekker seg som en solid ryggrad gjennom hele albumet. Folkehelsa er et band jeg har trua på, og som gir meg noe ekstra hver gang jeg låner dem mitt øre. Løp og kjøp, sier jeg dere. Dette er rock til folket - for folket.