Vakre emosjonelle melodiføringer

Det hender jeg blir så emosjonell at tårene faller. Når musikken blir så vakker og sterk at den overtar alt jeg er. Når melodiene føres helt inn til selve kjernen av hvem og hva jeg er. Helt inn til det lille rommet hvor jeg har samlet alle mine hemmeligheter. Stedet som er bare mitt. Og når det skjer, føler jeg meg blottet og sårbar, men samtidig er det helt greit - så lenge musikken fortsetter. For det er jo den som åpner alle portene, og eksponerer mine innerste tanker, mine aller sterkeste følelser. Som kjærligheten, som bevisstheten om min egen eksistens.

Kristin Sevaldsen og Lars Andre Kvistum må være den perfekte duo. Med sopransaksofon og flygel skaper de musikalske landskaper som hele tiden forandrer sin form, men som aldri slipper taket i den sterke og nakne melodien enhver av komposisjonene de framfører har. Kall det gjerne magi. Eller kall det kjemi. Magien som oppstår mellom to sjeler når kontakten er komplett. Kjemien som oppstår når to musikere forstår hverandre, og hele tiden gir hverandre det rommet som skal til for å skape et optimalt musikalsk klima. Jeg føler at det er det som skjer her, og med tanke på at dette albumet ble spilt inn i løpet av bare én dag i Stable Studios i Oslo, er det nærliggende å bare fastslå at det også er sånn.

Acoustic er en markering av disse to musikantenes samarbeide. Et samarbeide som hadde pågått i fem år da plata ble spilt inn. Et nakent og ærlig dokument der samhandling og musikalsk forståelse blir oppsummert, og der dette treet disse to er til sammen, slår ut i full blomst. Noen av melodiene er hentet fra tidligere utgivelser, men nå i helt akustisk drakt, og andre er nye.

Melodien står hele tiden i sentrum her, noe som avsløres fra første sekund i det vakre "Foggy River" tar form. Melodien føles som Norge blandet sammen med grenseløse variasjoner. Folketoner som fremkaller bilder av den naturen vi kjenner. Også elva som siger sakte av sted gjennom tåkelandskapet. Kombinasjonen av saksofon og flygel skaper er rom der klanger og pust kan leve fritt. Det er så nakent og rent at vi kan høre pedalene bevege seg når Kvistum tegner topografien der Sevaldsen kan vandre med sine alltid tydelige melodilinjer. Så kommer "Winter Moment" med sine kalde klokkeklare tangenttoner der Kristin flyter av sted som et snøkrystall dansende ned fra en usynlig himmel. Jeg blir så nostalgisk i dette musikalske terrenget. Det er som om alle mine gode minner om alt som var, og som aldri måtte eller må bli borte, dukker opp og stryker meg over kinnet.

"The Islander" er ufattelig sterk i sin melodiføring. Det er så intenst og så nakent, så hudløst og sårbart, at jeg nesten må klamre meg fast i noe for ikke å forsvinne ut av tiden. Men det er vakkert. Så utrolig vakkert. Kristins høye toner når helt opp til stjernene, og Lars Andres spill er som flere tusen trappetrinn smeltet sammen til et byggverk, gjennomsiktig arkitektur det er lett å forstå nå du skal hjem igjen.

Så var det den tåren som løper ned langs fjeset. En kvittering på at noe fint har funnet sted. Og når fantastiske "Blue Monday" dukker opp ut av lufta, kjenner jeg på den mandagen som til tider kan være så ufattelig trist. Stemningene stemmer perfekt med mitt hjerte og min sjel når jeg sitter alene å titter ut av vinduet en tidlig mandag morgen - kanskje etter en helt praktfull helg som måtte ta slutt. Jeg elsker Kvistums tangentberøringer. De betyr så mye - alle som en. Og Sevaldsens lange vakre strømmer... Ikke snakk om de engang. Kanskje du drukner i sterke følelser om du bare nevner dem.

"Another Dawn" var mitt første møte med Kristin Sevaldsen. Låta åpner hennes album Wiser fra 2017. Nå er den her igjen i en helt nedstrippa versjon - bedre enn noen sinne. Denne låta er for meg som en melodi jeg alltid har hatt i meg. Som lyden av alle minner. Geografiske minner. Nasjonale minner. Personlige minner. Det å huske sin egen historie før neste skritt skal tas. Melodien må ha vært der alltid. Men det har jo ikke det? Dette sier noe om Kristin som komponist. Hun er rett og slett en stor komponist i tillegg til å være en eminent musiker.

Sjettelåta "Lonely in the crowd" er lyrisk og vakker. Tristessen, men samtidig erkjennelsen av å være usynlig i store forsamlinger. En erkjennelse som kan få følelsene til å slå ut i flere retninger. både positivt og negativt. Kristin klatrer på Lars Andres alltid klokkeklare toner...
"Skades Dance" kommer, og har noe urnorsk over seg. Et element som her blir fusjonert med musikalske impulser helt uten geografisk tilhørighet. Det er i alle fall slik jeg opplever det. Og det funker så til de grader. Det er mye optimisme ute å går i melodilandskapet her. Piano og saksofon flettet sammen som i en sensuell tango - uten at det er tango. Her når tonene sitt klimaks uten at det blir hysterisk på noe vis. Bare jævla oppløftende.

Nå er jeg november. For en fantastisk låttittel. Eller, "Now I'm November". Mørke triste november. Ensomme november. Måneden som oppstår i et vakuum etter at alt liv har gitt opp for en stakket stund. Kald og lengtende, så full av ettertanke. Dette er nok min favoritt på dette albumet. Den starter drømmer, starter lange tankerekker, starter alt som må startes når ting skal oppsummeres. Det er kanskje derfor vi har november?
Så avrundes albumet med en helt nydelig versjon av fabelaktige og ubegripelig vakre "Wiser". Det er så stille. Vi kan nesten høre at disse to fantastiske utøvernes hjerter slår. Og det er så varsomt. Som forsiktig regn mot gresset en tidlig morgen før den første fuglen har tatt et vingeslag.

Duoen Kristin & Kvistum har laget en utrolig sterk plate. Jeg elsker den.