Tou Sessions - Dag Vagle

Dag Vagle kommer opprinnelig fra Sandnes, og er nå bosatt på Jørpeland. Dette burde hele landets befolkning vite på lik linje med at "alle" vet at Henrik Ibsen ble født i Skien og levde brorparten av sitt liv i Christiania. Ibsen skrev sin lyrikk og sine verk som begeistret folk i sin samtid, og det burde Vagle gjøre i dag, pga sin avsindig vakre, sterke og kule stemme. Som stor fan av hans band Helldorado har jeg kjent til hans talent i snart tjue år. Etterhvert har jeg lært meg å sette pris på Flying Shoes, The Tramps og The Brigade, og når jeg har fått snusen i at han har samarbeidet med noen, så har jeg sjekket det ut tvert, og stort sett aldri blitt skuffet. Tønes, Deathbarrel og Randi Tytingvåg Trio er eksempler på dette.

Men i kveld, nøyaktig kl.2100, klarte Dag allikevel å overraske meg, i positiv forstand. Jeg har sett han live så mange ganger at jeg har mistet tellingen, bl.a. under Senjafestivalen i 2014, da han og hans gode kompiser Hans Wassvik, Morten Jackman og Ole Ellingsen tok NM-gull i festivalkonsert, to kvelder på rad, som Helldorado. Nå skulle han spille foran et publikum på null, med kun et par kameraer som fanget opp hans bevegelser, og en rekke mikrofoner som fikk tak i alle lyder han lagde. Snakk om å blottlegge seg selv, gjøre seg til gjenstand for alskens studier av traktering av instrumenter og folks søken etter sure toner. De som var på jakt etter sånt noe satt nok skuffet igjen, for dette var en maktdemonstrasjon i hva en musiker kan få til.

Nå varte ikke konserten i mer enn knappe 40 minutter, etter at han gikk av scenen etter en drøy halvtime og takket for seg. Men, han skjønte selvsagt at han hadde blitt trampeklappen opp på scena igjen om det hadde vært publikum til stede, så vi fikk heldigvis et ekstranummer. Og for et ekstranummer. Jeg hadde ståpels under føttene fra første sekund, en ståpels som kunne dunket ut alle verdens piasavakoster etter "Johnny's Song", og som ble hardere enn stålkosten jeg rengjør vedovnen med etter Harry Nilsson-tolkningen som avrundet settet. Alt han spilte var så vakkert at det gjorde vondt.

Når han så kom ut og gjorde en versjon av Roy Orbisons "Crying" så var det så bra, så vakkert, og så himmelsk at det nesten var ufint. Ufint mot andre vokalister som prøver på det han gjorde, i årevis, uten å lykkes. Ufint mot meg som satt på Senja og lyttet til dette og vet at Dag Vagle oppholder seg sånn rundt regnet 2000 kilometer unna og ikke blir å se eller høre på lang tid pga virus, og et norsk publikum som ikke skjønner at dette er en artist som burde være på veien hele året for å spre musikalsk glede. Det er direkte teit at han ikke er betraktet som en nasjonalskatt og møtes av fulle konserthus overalt han dukker opp. Like teit er det at ikke Helldorado er mer kjent enn de er, og at de ikke har gitt ut eget materiale siden Bones In the Closet (2013). 

I kveld spilte han for rundt regnet tusen mennesker gjennom hele settet. Hvor mange som var innom totalt vet jeg ikke, men det var nok minst det dobbelte. Og, i løpet av de neste dagene og ukene er jeg sikker på at det vil bli mange tusen som sjekker ut og nyter opptaket. Jeg regner med at det gjøres tilgjengelig om ikke altfor lenge. 

The Wilhelmsens innstendige oppfordring er at alle som endte opp med ståpels, som vet at Dag har en gudbenådet stemme, og alle andre som virkelig oppdaget ham i kveld, betaler for kunsten han serverte oss. Det er veldig enkelt å få til.
1. Ta opp mobilen din
2. Åpne en app som heter "Vipps"
3. Tast inn 597018
4. Betal det du mener Dag Vagle fortjener for innsatsen
5. Trykk "Send"

Takk, du er en sann musikkelsker og gir genier det de fortjener. For Dag Vagle er et geni med en unik stemme.