The Wilhelmsens presenterte Erling Ramskjell

Ei uke gikk det, fra undertegnede spurte Erling Ramskjell om han kunne tenke seg å gjøre en konsert, til han hadde gjennomført den. I utgangspunktet en travelt opptatt herremann, med nye utgivelser på gang, både soloskive og nytt album med Likholmen. Litt miksing på låter, legge på vokalspor, legge til noen lyder her og der, og generelt sånn koselig styr som kommer som en følge av at mannen er en usedvanlig produktiv artist. Han har ikke ro i ræva, som man sier her oppe.

Erling er ikke en fyr som gjør noe han ikke har lyst til, men samtidig er han åpen for alle forslag. Er det noe som pirrer han, noe han finner tiltalende ved et prosjekt, det være seg album, konsert eller en festival, så er han ikke umulig å omvende. Det fikk jeg erfare sist sommer, da han i utgangspunktet skulle ha 100% fri fra konserter og spilling. Allikevel fikk vi han til Gryllefjord og Leirvaag Musikkfest, ene og alene fordi han syntes at det virket som et trivelig konsept og ble litt nysgjerrig. Han kom, han spilte, og han vant. En rekke hjerter og prisen som en djevelsk trivelig og dyktig musiker.

Så satt jeg her, på Senja, etter å ha vært sjuk i et par uker, og fikk uhorvelig lyst til å høre og se Erling Ramskjell på Facebook, streama rett inn i stua. Jeg kunne ikke se at han hadde lagt ut noen eventer, så jeg kontaktet han, og resten er, som de sier, historie. Han kastet seg rundt, fikset de duppedingsene som var nødvendig, involverte sin kjære Anita som interiøransvarlig, og gjorde seg klar for å spille for verden. Men, han ønsket at The Wilhelmsens skulle stå som arrangør for konserten, noe vi brukte tre hundredels sekund på å finne ut at vi ville. Så arrangementet ble opprettet, folk ble invitert, og det viste seg at bortimot tre hundre mennesker ville ha dette med seg. De "skulle" eller var "interesserte". Dette måtte bare bli en festaften.

Vi har blitt vant med Vipps, PayPal og andre innbetalingsordninger i løpet av de siste ukene, noe Erling i utgangspunktet ikke var altfor giret på. Når jeg så kjørte litt på med at han fortjener å sitte igjen med noen kroner, og at det jo er mulig å gi pengene til gode formål, så kom svaret som en bumerang rett i fleisen på undertegnede. Vipps er greit, men da må 1/3 gå til Dråpen i Havet for den uhorvelig viktige jobben de gjør, 1/3 til tekniker og duppedingser, og 1/3 til Leirvaag Musikkfest. Fordi han altså mener at det er et viktig kulturelt tilskudd til Gryllefjord og Senja, og et arrangement som må fortsette. Jeg klarte ikke prate han vekk fra det, så sånn ble det.

Etter 15-20 kjappe lydsjekker onsdag og torsdag var lyd, balanse, lys og scene på plass, og vi kunne senke skuldrene og forvisning om at dette ville bli helt strålende.

Kl.1952 starter sendingen. I bildet ser vi ei scene, et vinrødt bakteppe dandert med noen lyspærer, ei ugle som stirrer olmt ut mot høyre, og to mikrofoner. Nøyaktig åtte minutter senere aner vi at noe skal skje, når en kvinnestemme sier "high five". Vi vet nå at det var Erlingsbedre halvdel, Anita, som kom med de siste lykkeønskinger, og riktig, et lite minutt senere kommer hovedpersonen ruslende inn med en kopp kaffe i lanken. Etter litt kremting og justering av sittestilling hilses vi velkommen: - Hallo, æ håpa dokk hør mæ.

Og høre han, det gjorde vi den neste timen, benket foran tv-skjermen. Vi hadde koblet Mac til Samsung, og sørget for optimal lyd gjennom anlegget og Erling på 75 tommer. Det funket perfekt, og lyd og bilde var så bra som vi bare kunne ha drømt om. Vi var klare. Steike så klare vi var. Så kommer el-gitaren fram, ekko er tingen, og Erling begynner å synge.

Båtan kommer inn, en lang dag på havet
Kvelden drar fram mørket, det går fort
Måken følger dem, er vel sulten
Som oss andre, som trør jorda her

"Likholmen Blues" fra Gjendødsligheta (2014) åpner ballet, denne hyllesten av fiskeren og folk fra kysten. I tillegg til å være en lyrisk åpenbaring om kjærlighet og ensomhet under små kår, så har låten gitt navn til musierkollektivet Ramskjell er en del av, sammen med bl.a. Stefan Sundström og Ingeborg Oktober. En mer behagelig og ettertenksom åpning er det vanskelig å kjøre i gang med, og jeg er allerede fornøyd. Han kan gjerne synge "Gubba Noa" resten av kvelden, og jeg vil være happy. Det takkes til oss som sitter i våre stuer, ut i ei stille stue på Hammarøy, og gitar skiftes. Han gyver så løs på "Oss", en sang han spilte inn til filmen Tander, og som jeg hadde rukket å glemme helt. Ganske sprøtt, for dette er en av de virkelig sterke tekstene til Ramskjell, om et tema han ofte er innom - ensomhet. Ei favorittlinje i hans enorme diskografi finner vi her; frelse er for de som tror, stillhet er for de som vet.

Jeg har lovd Erling at jeg skal forsøke svare folk som sender meldinger, og opplyse om det som trengs bli opplyst. Det skal vise seg å bli en formidabel jobb. Det hagler på med meldinger, i min chat på Facebook, på Messenger, og i kommentarfeltet til konserten. Det spørres om Vipps, hvor folk kan betale, og det kommenteres at Erlings hode er rammet inn. Kameraet som brukes er innstilt på ansiktsgjenkjenning og autofokus, og dette virker plagsomt på en del som ser på. Selv syntes jeg det var litt festlig, og klarer ikke helt engasjere meg. Etter et par låter sender jeg melding til Anita om dette, noe hun selvsagt har sett, men som hun ikke klarer å fikse opp i. Hun er teknologisk på defensiven, men skal få Erling til å ta tak i det etter neste låt. 1000-tipset går ut på at hun skal trykke "rec.", med det resultat at innrammingen av hodet til Ramskjell går fra å være hvit til å bli oransj.

Konserten fortsetter med en av mine absolutte favorittlåter fra 2019, "Slangeolje" fra Kaospraksis. Alle som leser dette, og ikke har hørt versjonen som ble spilt inn i fjor har herved ei hjemmelekse: finn låten i Spotify eller annen streamingtjeneste, og spill låten høyt. I akustisk versjon funker den fint, særlig med tanke på at teksten kommer mer i fokus. Teksten om all slags unødvendigheter og humbug vi omgir oss med, og vår ufullkommenhet og mangel på fornuftige ting vi bringer videre i verden. Jeg har i mellomtiden sendt melding om at en liten Vipps-plakat kan være på sin plass, sånn for å avlaste antall svar pr minutt jeg sender ut via chat. I tillegg ønsker folk mer volum, så Anita blir heavy involvert, og Erling synes det hele begynner å ligne en "vanlig" konsert, med feedback og rop fra publikum. Det resulterer i et av mine favorittøyeblikk på internett ever, når hun kommer med en papirpose hun har skrevet på, som Erling noterer nummer på og holder opp i nøyaktig et halvt sekund. "Vipps-nummeret ser sånn ut". Det var så rørende herlig at jeg måtte flire høyt i stua.
Så holdes posen oppe ordentlig, mens han forteller hva eventuelle penger skal gå til. Dråpen i Havet, Leirvaag Musikkfest og litt penger til egen reisekonto. Uansett, konserten fortsetter med nok en storfavoritt, "Gammelt Regn" fra Endetidsbilda (2016). El-gitaren kommer fram igjen, ekkoet durer i stua på Senja, stemningen blir sakral, og jeg er igjen i Musikk-himmelen.

Kanskje trudd ho at e va en ho trygt kunn støtt se på
En å hold fast i når vær kom inn
...men det va vel ikke sånn
Og e skull riv hennes mura ned
Vær en mann, vær sterk, men e glemt vesst mine egne
...så de står der like heil

Er du lettrørt så bør du styre unna denne delen av konserten, hvis du ikke synes det er greit å felle en tåre eller fem. For en låt. Erling får ei melding, skjønner at løsningen på denne firkanten er nær, forlater stolen, og fikser problemet. Ingen flere kommentarer om det, i hvert fall. Puh! Og det hele fortsetter med mer snop fra Endetidsbilda, "Nettopp Begynt", sangen om tidsforvirring og problemet enkelte har med å se og sette pris på de nære ting. Det har nesten blitt en folkesykdom, men noe som kanskje kan bli kurert av de tider vi er i nå. Det er lov å håpe. Den gamle kassegitaren kommer fram, "Etter Stormen" kommer ut av Ramskjell. Opprinnelig gitt ut på albumet "Udyrbarmark" fra 2011. Den versjonen som er å få tak i på vinyl er forøvrig et designmessig kunstverk. Låten formidler den stillheten som oppstår etter en storm, værmessig og i overført betydning. Budskapet får være at bare man har noe å holde fast i så rir man av de stormene som kommer vår vei.

Ramskjell er ikke bekvem med spørsmålene om Vipps, men de fortsetter å komme i kommentarfeltet, så nok en gang kommer "suffløren" med et ark. Han føler seg som en tv-predikant, og sånn som jeg har lært ham å kjenne så er det vel vanskelig å finne noen følelser han setter mindre pris på. Men, jobben blir gjort, og nå anbefaler han folk å sende penger rett til Dråpen i Havet, som tross alt er de som gjør den virkelig viktige jobben. Mer musikk, og nå en låt jeg er skyldig i, siden jeg ikke lenge før konsertstart spurte om han skulle spille "Tida E Knapp". Det hadde han ikke tenkt å gjøre, siden det er en duett og en låt han ikke hadde øvd inn. Men, overraskende nok spiller han den, og han gjør den helt strålende. "Kvinnestemmen" går knirkefritt, vokalen er i tillegg alvorlig høy, så høy at det blir litt vreng ut, noe jeg synes gjør seg. Tida begynner vel dessuten å bli knapp, for planeten vår, om ikke annet, og da skader ikke litt forvrengt lyd-drama.

Jaga vind og tørka regn
Ingen vers, kun et refreng
Ei sol som skap skygge førr tvil

Mer fra den suverene 2016-skiva følger. "Minefeltdanser" blir "offer" for volumet, og igjen synes jeg det funker greit. Jeg har alltid elsket pønk og garasjerock, usaklig mye lyd på konserter, og har aldri sagt nei til litt støy. Låten er dessuten litt pønka i sjela. Men, innerst inne vet jeg at jeg egentlig ikke skjønner noe, så hva vet jeg? Erling begynte å tenke på at han snart skal hjem, og at hjemturen ikke blir fryktelig lang. Og forteller oss alle at han skal slippe nytt album til høsten. Dæsken, som vi gleder oss til det. Vi får servert avslutningssporet fra det kommende albumet, Visnesmerte, en låt som i løpet av de neste fire minuttene rakk å havne på min Topp 5-liste over Ramskjell-komposisjoner. "Farvel" het låten, og med den tar han farvel med oss. Et endelig farvel kan være tøft for noen og enhver, og er nødvendigvis noe vi som mennesker må lære oss å akseptere og leve med. Vakkert, og det er tydelig at dette er en sang han har jobbet iherdig med den siste tiden, for den framføres på eminent vis. Men, Erlings midlertidige farvel med oss kan han bare glemme. Det popper opp krav om ekstranummer i feeden, allerede før sanger er ferdig.

Anita gjør den viktige jobben med å formidle at det kreves ekstranummer, så før han går tilbake å prate med samboer, katter og seg selv får vi servert den opprinnelig rocka låten "La De Gamle Drømman Dø" fra Avvikerike (2012), året da verden gikk under i følge majafolket. Med en anelse mye volum på vokalen, denne vrengte lyden igjen, så blir det nok en fest av en opplevelse. Han får ikke gi seg med det, for det har kommet inn et ønske om å høre en låt, fra en bra fyr som bruker å ønske den når han er på konserter med Erling Ramskjell. "Barmark" fra Udyrbarmark er låten, og handler vel i bunn og grunn om å være ignorant, uten at det er kvalitetssikret med forfatteren. Opprinnelig drives sangen fram av trekkspill, men jeg må bare erkjenne at den ble enda finere med bare gitar. Et verdig punktum på en konsert jeg blir å huske lenge, og som heldigvis ligger tilgjengelig på siden vår.

Lyset ble slått av, og heftig applaus høres, applaus fra en person. Nydelig.The Wilhelmsens takker Erling Ramskjell for at han ville gjøre konserten, og er riktig så fornøyde med at enda flere mennesker nå har hørt musikken hans. I skrivende stund har faktisk 4000 sett konserten. Det er fantastisk.

Har du ikke sett konserten ennå så er det ikke for sent. Klikk på lenken under her, eller sjekk Facebook-siden vår.

https://www.facebook.com/thewilhelmsens/videos/250283152676756/