Bilde
Ævestaden på Dokkhuset. Foto: Esben Kamstrup.

Ævestaden – Dokkhuset – 22.07 2024

Ævestaden byr på et evig aktuelt musikkuttrykk med evig aktuelle tekster. Vi skulle gjerne sett at konserten varte en liten evighet til, men er evig takknemlig for det vi fikk.

La oss varme opp med litt tungetrim først, slik alle gode vokalister visstnok gjør. Si høyt: Urbs aeterna, caput mundi og limes apostolorum. Litt krøll på slutten der, er lov. Men seriøst! Dette er alle benevnelser på den evige staden Roma, men vi er ikke i der i kveld. Vi er fortsatt i Trondheim og for anledningen på Dokkhuset. Roma ble bygget på sol-åsen, og etterhvert utvidet til de syv åser. Litt som Bergen med sine fjell, eller Geiranger med sine søstre. Kan jo ta med Pleiadene også, eller barna til Atlas, som de også er kjent som. Det er ingen slike referanser til Trondheim, beklageligvis. I kveld har byen vår besøk av urbs aeterna som det heter på latin, eller Ævestaden som det heter på nynorsk. Den evige stad, altså.

Ævestaden er en norsk-svensk trio som består av Eir Vatn Strøm, Kenneth Lien og Levina Storåkern. De er opptatt av de store spørsmålene i livet, og de belyses gjennom finurlige metaforer og humoristiske og naive skråblikk. Når livet er bra, så er det kun midlertidig, og når det er ille, så kan det selvfølgelig fortsatt bli mye verre. Med låttitler som «Stanna inte», «På tide å dra» og «Flytta», så er det en fellesnevner som anes mellom linjene. Det er ikke så enkelt å finne et enkelt ord som kan beskrive følelsen av å stoppe opp. Det kan jo ofte komme skumle tanker og følelser når man stopper opp og vender blikket innover. En god sammenligning er den mørkeste natta, når du vender blikket utover mot stjernehimmelen. I et kort øyeblikk da, så er man så uendelig liten og ubetydelig, før man henter seg inn og kjenner at føttene står godt plantet på jorda og at man lever. En kjent filosof ville nok kalt dette øyeblikket sublimt. Det blir flere slike øyeblikk denne kvelden.

Fra det svært så abstrakte, som vi liker så godt å rote rundt i, så må vi tilbake til det mer konkrete. For første låt på konserten er låta «Torshov», som handler om å ha det så bra at det sannsynligvis ikke vil bli like bra igjen. Selve tittelen bærer også med seg mange referanser uten at vi skal gå inn i hvem Tor kan være eller hva et hov er, eller hvor det ligger, for den saks skyld. De følger opp med «Dråper», som introduseres av Eir som et øyeblikk av lykke. Ja, hvem vil vel ikke finne lykken ved å se meg danse naken i regnet? Det ville vel vært en guddommelig komedie i seg selv, og mer enn én ville nok trekke på smilebåndet. Det som oppleves som lykke i noens drøm, kan fort bli til mareritt i en annens. Så er det også nevnt.

Ævestaden på Dokkhuset. Foto: Esben Kamstrup.

 

Til vår glede, så avslører Kenneth opphavet til bandnavnet mellom andre og tredje låt. Altså, bandnavnet er hentet fra den nynorske oversettelsen av Dantes «Den guddomlege komedie», og er oversettelsen av inferno, altså helvete. I et slikt perspektiv så kan jo fremtidsutsiktene se litt mørke ut. Dante regnes for å være den fremste av de italienske poetene fra middelalderen, og det er noe middelaldersk med Ævestaden. Men i aller høyeste grad også noe moderne med alle de uorganiske duppedittene som står oppstilt på scenen drapert i hvitt laken. Men vi lar oss ikke lure av et hvitt flagg. Enkelte typer fra de dypeste dalene ville nok se på denne konserten som en krigserklæring, et brudd mot deres mest inngrodde tradisjoner. Dog, de ville nok nikke anerkjennende til at scenen er fri for noter, for Gud bevare den muntlige tradisjonen. Nummer tre i rekken denne kvelden er en springer, opprinnelig for fele, som Kenneth har arrangert for munnharpe. Dette svinger noe innmari, og i det den går over i «Evig gjenkomst» oppstår kveldens første gåsehud. Folkemusikk møter klubbmusikk i det den stadig drar seg til, for første gang i kveld suges vi inn dette monotone og messende, og den koringen på slutten av låta er imponerende bra. Dette er åpenbart tre stemmer som står godt til hverandre

Ævestaden på Dokkhuset. Foto: Esben Kamstrup.

 

Kraviklyre, munnharpe, kuhorn, kantele og fele. Her var det et par vanskelige ord igjen. Det hadde kanskje vært lettere å bare si Tons of Harpe, eller skal man si Tons of Fele? Det er i hvert fall svært mange eksemplarer av denne sorten som dekorerer scenen. Det er noe med denne sterke og klare strengelyden som andre strengeinstrumenter mangler, synes vi. Fela står så godt til lyren og det generelle lydbildet, når buen legges vekk og fingrene tas i bruk. Vi har begge deler på scenen i kveld, og det er ingen bue å se noen plass. Vi skal ikke strykes i kveld med andre ord altså. Vi skal faktisk plukkes.

Ævestaden på Dokkhuset. Foto: Esben Kamstrup.

 

Plukkes som blomster og legges ved en grav skal vi, eller er det under hodeputen til en vakker kvinne på midtsommernatt, mon tro? Eller er det bak øret til Kenneth? Vel vel, neste låt er «Blomsterbed». Vi har liksom kommet inn i en slags evig blåtime, for scenen røyklegges stadig, og de blå lyskasterne bakerst skifter aldri farge eller styrke. Det fiffige med denne lysriggen er de små lanternene som er plassert helt fremst på scenen. De er ikke i så mye bruk, så de kommer som en overraskelse, når de først begynner å blinke taktfast. 


Etter å ha sett lyset, får vi nå servert den norske salmen, «Gud Unde Oss Her» fra deres første album. Her er det et herlig spill på fele, før den avsluttes med leken elekro-pop. Gjenbruk av gamle tekster og salmer er en velkjent metode innenfor sjangeren, og med det så oppnås det et spenn mellom det verdslige og geistlige. En spenning som vi liker godt, og som vi aldri blir ferdige med å diskutere. De følger opp med den svenske salmen, «Ack Högaste Himmel» som handler om uforløst kjærlighet gjennom å ikke få den man ønsker seg. I Ævestadens tekstunivers så handler kjærlighetssangene stort sett om den ulykkelige kjærligheten. De tunge elektroniske beatsene blandes med fingerspill på fela, det frister å bange litt til dette. Forholdet mellom det akustiske og det elektroniske er også en spenning vi liker godt.

Ævestaden var et av bandene som utnyttet Trondheim Calling 24 til å begeistre såpass, at vi ville ha mer. Platene «Ingen Mere Gråter» og «Solen var bättre der…» har vi lyttet mye til, det samme gjelder samarbeidsprosjektet «Jag är sen igen» med Benedikt. Neste låt ut er fra nettopp denne platen. Tandkrämsfläcker er som regel uønsket, men de har jo heller ikke bedt om å få eksistere. Ifølge TrondheimFOLK som arrangerer denne konserten, så er det absolutt ikke noe uønsket med Ævestaden blant deres medlemmer. Det samme gjelder nok for både Valkyrien og Sara Parkman som har benyttet dem som oppvarmere.

Ævestaden på Dokkhuset. Foto: Esben Kamstrup.

 

Sånn cirka halvveis ut i konserten begynner Kenneth å stemme lyren sin med en tang. Midt i ritualet med å finne den riktige tonen, forklarer han at det stemmes på den gamle måten. Men den som venter, venter ofte på noe godt, sier ordtaket. Da vi er utpregede hedonister i kveld, så er vi ikke så fornøyde med å vente, men siden det er «Motorbåt» som er neste låt, så tålte vi misnøyen veldig godt i etterpåklokskapens lys. Eller var det i egoistens lys. «Motorbåt» er en fantastisk låt med en enda mer fantastisk musikkvideo. Denne er mer som en ballade, og rytmen fra en totaktsmotor høres glimtvis i bakgrunnen. Den varer lenge, faktisk i flere timer etter at konserten er slutt går vi og nynner på denne. Men akkurat da føltes det ikke sånn, for plutselig var den over. Vi lar oss særlig imponere av Levina som trakterer kuhornet feilfritt. Vi kan se at hun er i dyp konsentrasjon før den første ansatsen settes. Første tone kommer kontant og prikkfri. Aldeles nydelig spilt og igjen sitter vi med gåsehud.

Mot slutten av konserten, så går det litt i surr for oss med kronologien, men vi er ganske så enige og sikre på at siste låt var «Stanna Inte». Vi har rett og slett bare blitt opptatt av nytelsen nå. Vår eksistens blir liksom løftet opp til et nivå der språk ikke lenger finnes. Kanskje vi bare skal si det som ble hørt på toalettet. – Sånn transemusikk, derre! Transcendental, ville heller en filosof kanskje sagt.

Ævestaden på Dokkhuset. Foto: Esben Kamstrup.

 

I det de siste tonene av «Stanna Inte» mister sin kraft så våkner rebellene i oss, og vi sitter igjen på Dokkuhuset litt på trass. Vi vil jo så gjerne stanna lite längre, vi vil ha mer av den finurlige småpraten mellom sangene, mer av de naive skråblikkene, flere dypsindige metaforer. Og skal de ikke spille de sangene vi savner? Vi har jo hatt det så bra, og nå har det plutselig blitt verre.