Needlepoint – Moskus – 16.10 2024

Startskuddet for årets sesong med magiske sopper er i gang. I denne sammenheng, vil jeg si at jeg har sluttet å spille Super Mario Bros. Jeg driver heller ikke med ulovligheter på åker og eng, og jeg har startet å bruke stillongs. Dog, jeg mangler likevel ikke soppens eller telens kvalitet. Jeg skal ikke gå inn på hvor absurd jeg synes det er å forby noes eksistens, men heller fortelle om hvor magisk musikk er. Sesongens sjanger er ikke fargesprakende acid jazz eller trip hop, men progressiv rock, ofte bare omtalt som prog. Mer, faktisk mye mer, skal det bli om sjanger etterhvert.

På den brune siden er Moskus, vår kjæreste scene. Den har selvfølgelig de kvalitetene jeg er ute etter. Ja, de har usedvanlig godt øl på tapp, men de har også god teft på spektakulære konserter. Årets beste konsert fant sted hos Moskus under årets Trondheim Calling. Der var jeg og min kjære fetter Esben. Det er ikke bare konsertmesteren ved Moskus som har god teft. Det har også Esben, for uten han, så hadde jeg nok ikke vært her i kveld. Needlepoint heter kveldens band, som ikke har blitt fanget opp av min radar, selv om de har eksistert siden 2010 og gitt ut syv plater. Esben sendte meg en smakebit av det siste albumet «Remnants of Light», som ble sluppet en knapp uke før konsert, og jeg ble umiddelbart stukket.

Stukket av denne nåla som kaller seg Needlepoint, så besluttes det raskt at magien fra albumformatet også må få være med i omtalen. Vi rekker ikke å møtes før konsert, for en felles opplevelse av albumet, men Esben har allerede installert seg i sofaen og startet ritualet med det tidsriktige stereoanlegget sitt. Tandbergens varme klang passer perfekt til musikk fra det psykedeliske tiåret. Når nåla treffer vinylen og albumets innledende akkord får henge i flere takter, så blir han sendt rett tilbake til det progressive 70-tallet. På magisk vis blir Esben forvandlet til et nysgjerrig barn, der han siger lengre og lengre ned i sofaen og finner en indre ro. Hva er det Bjørn Klakegg egentlig synger om, undrer han. 

Needlepoint er hjertebarnet til jazzgitarist Bjørn Klakegg. Mer om Klakegg senere. La meg først ta dere med gjennom mine og Esbens inntrykk av albumet. «On Remnants Of Light» er den første nålen i filten, så å si. Hvis du er en Spotifybruker, så ser du at de har klart å glemme preposisjonen. Det er kanskje ikke så viktig, kan man tenke, men det er da jaggu stor forskjell på om noe er av eller på. Altså, om lyset er av eller på. Tittelen vil ha det til at lyset er på, men det er bare såvidt, vil jeg mene. Jeg synes dette er musikk som sender meg inn i den blå timen. Litt mørk og mystisk. Det er i hvert fall mystisk, når jeg lever meg inn i teksten, og blir med opp i treet og skifter verden til en kråkes. Ja, disse kråkene plukker visstnok de vonde tankene fra oss, synger Klakegg. 

Det er ikke bare ei kråke i toppen av treet. Det er faktisk et helt kråketing der. Det norske akademis ordbok mener at «et kråketing er en forsamling som behandler uvesentlige saker». Her er vi såklart sterkt uenige, selv om vi forstår hva som menes. Det kan alltid diskuteres hva som er viktig, vil vi si, for å sette nålen i den ballongen. Det skal ikke så mye fantasi til, for å forstå at et kråketing kan inspirere til stor kunst. Hvis man lytter til tekstene, så hører man om andre fugler også. Nei, det blir ingenting om strutser, selv om neste låt på albumet handler om å stikke hodet i sanden. «Head In The Sand» er en stødig marsj vekk fra ignoransens metode. Den handler i bunn og grunn om å skifte mening, se ting fra andres perspektiv. Det er noe med å lære seg å godta at andre kan ha gode grunner for å mene noe annet enn en selv. 

Min, din og vår forståelse av verden. Men er det mulig å dele verden med noen? Blir man ikke bare del av noen andres verden, når man prøver å dele en verden med en annen? Det er slike spørsmål som plutselig dukker opp hos meg, når tredje låt spilles. «While Our World Is Still Revolving» heter den. Pussig nok, så blir lytteren gjort til en grønn marsboer. Da er det ikke rart, at man føler seg fremmed her på jorda. La oss håpe at jorda fortsatt har mange runder igjen, før vi alle må flytte over til en eller annen planet. 

Etter en litt rolig start på albumet, så våkner Esben fra sofaen, når fjerde låt «Muse On The Hook» kjøres i gang. Her får vi såklart lyst til å dosere noen velvalgte ord om de ni muser, men føler litt på at det blir litt for ofte referanser til den greske antikken. Vi bør kanskje konsentrere oss litt mer om det musikalske. Esben synes låta åpner i jazzland. og at Ola Øverby er veldig aktiv med cymbalene. Ja, det er noe med slagverket i denne låta som minner om jazz. Jeg aner at det må være noen slappe trommeskinn som er ute og går. Jeg liker godt den særegne lyden. Den føles kul. Noe annet som særpreger låta, er en uvanlig taktart. Esben synes dette gjør låta både litt jazzete og prog’ete. Jeg lurer på om det er valsetakt, men klarer ikke helt å telle takten. En siste ting med låta, som vi begge er skjønt enige om, er hvor bra vi synes Erlend Slettevold avsluttende synthsoloen er. Den er uten tvil en skatt fra øverste hylle, som drysser et oransje støv over oss. Er det gull, mon tro?

Et annet kjennetegn på prog er tverrfløyta. «I Another Inch Towards You» får den briljere med en herlig melodi som klistrer seg til hjernen. Siden jeg også lever meg inn i lyrikken mens jeg lytter, så driver jeg nå med nakenbading, ligging i mose og å se på gule stjerner som blinker. Misforstå meg gjerne. Foruten tverrfløyta, så dukker det også opp ei fele i denne låta. Jeg er ikke så begeistret for det. Esben derimot, vil gjerne fremheve den. Jeg lurer på om det kan ha noe med, at Esben har fått opp øyene for folkemusikken i det siste. Vi liker begge to veldig godt tilnærmingen som bassen har til låta. Den starter nesten litt kjedelig, for å ta seg opp noe betydelig mot slutten. Det kan kanskje best beskrives som, at bassen går seg lengre og lengre turer for hver åttende eller sekstende takt. Vi undres hvor veien skulle gått om låta hadde vært litt lengre. Må kanskje ha en bassist til da, eller?

Sjette låt, «Where You Two Once Held Hands», er en av mine favoritter fra albumet. Ei grom og rockete låt på over seks minutter. Her får vi ett minutts opptakt med deilig riff på gitar. Andektig folder vi hendene og lukker øynene, før Klakeggs vokal kommer inn gjennom en eller annen boks og vekker oss. Det klinger tøft. Bass og trommer sniker seg med på riffet, og skrur opp lyden et knepp for hver runde nåla snurrer på vinylen. Slik driver de på i fem minutter inntil du tror at låta er slutt, men det er den ikke. For nå kommer finalen som er enda finere. Det hele ender i et gitarhyl. Esben synes vokalen skiller seg ut. Ja, det er ikke bare én stemme som er med og bidrar her. Camilla Brun er også med. Dette er låta du spiller på vorspiel, mens du tar på deg skinnvesten og knytter lisseslipet, mumler Esben en smule rosenrød i kinnene. 

Så kom gran, eller er det furu? Et nåletre må det være. For i sjuende låt, «Large As Lakes», så kommer det en stikker til ei eviggrønn låt fra Genesis. Nemlig ‘Selling England by the Pound', et progmesterverk fra 1973. Det må sies at omslagskunsten også peker i denne retningen. Dette er ikke min favoritt. Jeg blir litt blek i trynfjøla, når jeg hører om nåler som pumper i takt, og tenner store som innsjøer. Mulig jeg har pådratt meg en feilhøring her. Hos Esben derimot, så er det ingen røde lys. Han synes dette er en av de nydeligste og naivistiske hverdagsskildringene han har hørt i en kjærlighetssang på lenge. Han tenker tilbake på den grønne naiviteten og hvor usikker han selv var i etableringen av kjærligheten i et nytt forhold. Ja, det er ikke bestandig vi er et harmonisk fargepar. Vel vel, ikke akkurat ei pulelåt, sier jeg litt blekfattet.

Etter å ha gått litt i kjelleren, så skal jeg nå tilbake til loftet. Åttende låt, «Back To Nowhere», er min desiderte favoritt. Her er det på tide å dra frem noen andre referanser enn Genesis. Starten av låta minner meg om noe lystig fra Motorpsycho, og slutten minner meg om noe storslått fra Radiohead. Kan det bli bedre? Jeg har også lyst til å ta med, at jeg synes Klakeggs vokal til tider kan minne litt om Paul McCartneys. Er det bare meg? Her er det også mye å si om selve det musikalske og lyriske. For å ta det lyriske først, så sender det oss inn i et mystisk landskap. Og det er lite som er så mystisk som ingenting. Ja, det kan til og med være skremmende skummelt, kommer det fra en mørkredd Esben. Han frykter det totale fraværet av lys og farger, og proklamerer at ingen vil oppsøke det frivillig. Hmm, tenker jeg. Jeg kjenner en dragning i meg, som ikke lar seg forklare på noen annen måte. La oss heller kaste litt lys over det musikalske. Etter en utsøkt opptakt fra trommisen og tverrfløyta, sammen med en lett dundrende bass, så kommer vokalen inn og bekrefter drivet og rytmen. De to første versene treffer nåløyet hos meg, og manifesterer på magisk vis rykninger i den ene foten. Når mellomspillet med søt tverrfløytesolo kommer, så får telen bre seg oppover ryggen. Og slik veksler det en gang til, men nå er det organistens tur til å briljere. Til denne soloen, så har han funnet frem noe, som var over den øverste hyllen. Makan! Etter siste refreng, med den enkle melodi, så er det klart for en svevende slutt med mye klang. Psykedelisk.

Siste låt, «Blank Sheet», forsterker bare det lyriske ubehaget som Esben kjente på i forrige låt. Det hvite arket kan være en formidabel fiende for en som leker med tekst, mener han. Det hvite arket er minst like skummelt som de svarte ravnene og kråkene Hitchcock angriper oss med i Fuglene. Jeg synes ikke fugler er så skumle, men jeg kan sympatisere. Det er uansett et eller annet med fugler, som føles som et gjennomgangstema på plata. Det er vel noe som appellerer hos Klakegg. Kanskje er det den symbolske betydningen frihet. Han er jo en jazzens mann. I samtale med Klakegg etter konsert, kommer det frem at Nikolai Hængsle har vært fødselshjelper til dette hjertebarnet. Klakegg sier at Hængsle har fått blanke ark. Å være fri er fantastisk, men å gi frihet… Jeg mister munn og mæle. Vi skal derfor runde av med Esbens ord, når han er i det fargerike hjørnet.

Remnants Of Light, eller rester av lys, som er nærmeste oversettelse, gir en overdreven følelse av at «alt er lys». Men uten sola og lyset den gir, så hadde det vært lite lytteglede, for å si det slik. Om man med rester av lys forstår at lyset er spaltet, og at noe av lyset har forsvunnet eller blitt trukket fra, så vil det en sitter igjen med være en eller annen farge. I dette tilfellet er det blått, men også litt grønt, med noen innslag av oransje, rødt og gult her og der. Det som er litt finurlig med rester av lys, altså ulike farger av lys, er at hvis du finner igjen de resterende, så kan du plutselig lage hvitt lys igjen. Naturen søker harmoni ifølge Johannes Itten, som ellers er kjent for fargesirkelen sin. Men altså, det hvite lyset er harmoni, alle fargene bidrar komplementært til det. Så når vi kommer oss ut av vår lille filosofiske vandring, så har vi konstruert vår forståelsesverden av denne platen. En plate og konsert der hver av sangene representerer sin lille rest av spaltet lys, men til sammen blir de til harmoni, det hvite guddommelige lyset som nok Itten ville sagt.

Foto: Tor Egil Leirtrø