Torgeir Waldemar – At The Opera (Live)

Kristoffer Schau hadde en gang noen greier som het RassismeTV, og i et øyeblikk av selvinnsikt hadde han innsett hvor lite proffe de var. For å ta uprofesjonalismen til et nytt nivå så hadde de bestemt seg for å intervjue en artist uten å gjøre noe som helst research eller forberedelser. For å være sikker på at dette ble så uproft som mulig, så visste de ikke en gang navnet på artisten når seansen begynte. Etter litt kort innledende intervjusnikksnakk så innser Schau at han trenger litt mer kjennskap til artisten, Torgeir Waldemar finner da frem kassegitaren, og spiller en akustisk versjon av «Take Me Home» som etter sigende får Schau til å briste i gråt.

Mitt neste møte med Torgeir Waldemar var via en spilleliste på et utested i Trondheim et par år senere. Ut fra høyttalerne trillet «Streets», og det vekket interessen såpass at jeg måtte spørre hva det var de spilte. Siden da har har den selvtitulerte debutplaten (2014), «No Offendig Borders» (2017) og «Love» (2020) blitt spilt jevnlig. Samtidig har han vært flere ganger i Trondheim, kanskje spesielt på Moskus, men også på Byscenen. Han har spilt med «skrangleband», akustisk og elektrisk både solo og med band, og jeg har også gode minner fra duo-formatet med hans bror Martin på cello. 

I 2022 slapp Torgeir Waldemar til i selveste operaen i Oslo, ingen liten begivenhet med tanke på at de sa nei til Tom Waits, og et utvalg fra den konserten er nå tilgjengelig for oss som ikke kunne være til stede. Jeg var altså ikke der, men jeg har nylig fått tilgang til denne seansen på CD. Jeg henviser heretter til den som en plate, selv om den for de aller fleste kun er tilgjengelig via strømmetjenester. På CD’ens omslagsbilde ser vi en svartkledd Torgeir Waldemar som med faste skritt tar seg over granittdekket, utstyrt med gitarkasse og «stetson-hatt». Hvis han er på vei til jobben, så er vel dette tross alt en litt uvanlig arbeidsdag, der vi skimter operahuset i bakgrunnen. Fra studier om persepsjon så er jeg fristet til å tolke den målrettede gangen fra høyre mot venstre til at vi skal reise bakover i tid, og den svarte habitten som et tegn på at vi skal i en begravelse. 

Første låt ut er tidligere nevnte «Take Me Home», og versjonen er på mange måter tro mot albumversjonen. Den akustiske introen får dette ekstra dramatiske laget med fele, denne gang spilt av Tuva Syvertsen, og den samme dramatikken oppnås gjennom at han tar seg bedre tid i alle deler av sangen. Det kan vel muligens stå som et stikkord for mye av musikken til Torgeir Waldemar, det er sjeldent mye tempo. Ikke vet jeg, det er jo ikke så mye info å finne om denne innspillingen, men kanskje er det også Tuva som fyller ut med koringer som understøtter Torgeirs energiske, gjennomtrengende og intense vokal. Låten ligger i et skjæringspunkt mellom folk og country, og med tekstens tematikk blir det jo også litt gospel. Dette høres jo ut som en beskrivelse av newgrass egentlig. 

Responsen fra publikum minner meg på at dette er et live-album, gjennomgående for platen er at publikum er musestille på de riktige stedene. Litt atmosfærisk støy fra strengeinstrumenter setter tonen for «Mystery Song», også denne fra debutplaten. Torgeir spiller fortsatt akustisk, men får god countryhjelp fra en steelgitar og bass. Dette er så nydelig vakkert, og Torgeir lar fingrene kjele sjeldent ømt med gitaren. «Souls on a String» fra platen «No Offending Borders» er en personlig favoritt, og tekstlig blir vi minnet på at i denne sjangeren fører kjærligheten stort sett til ulykkelighet og mismot. Som om det ikke er trist nok, er den munnspillsoloen til å gråte av, men da i positiv forstand heldigvis. Det er tydelig at scenen begynte å fylle seg opp i Operaen, for her får vi i tillegg både orgel, mandolin?, bass, steelgitar og flerstemt koring.

Fjerde sang er «Across the River», åpningslåten fra det selvtitulerte albumet, og i introen høres det at også strykere har inntatt scenen. Jeg hører mange referanser i musikken til Torgeir generelt, men i denne så er det vanskelig å ikke tenke på Wovenhand. Det er den intense vokalen selvsagt, men også i oppbygging og den rikholdige lydkulissen. Klapperslanger lurer i bakgrunnen, fele og banjo og steelegitar, det flerstemte koret. Det er jo også direkte deilig når den bassen kicker inn. Torgeir demonstrerer i tillegg hvor dyktig gitarist han er gjennom noen snedige mellomakkorder og mellomspill, det hele blir filmatisk og utrolig stemningsfullt. Tekstlig sett er vi også i kjent Wovenhand–landskap, selv om vi muligens skal til den greske mytologien for å møte fergemannen Kharon for å transporteres over Styx. Etter en ny runde ovasjoner fortsetter det med balladen «Island Bliss» fra «No Offending Borders». Torgeir har funnet frem den elektriske gitaren, og for første gang hører vi strykerne legge til en dimmensjon du ikke finner på platen. «Talent for Love» er en countrylåt som ble gitt ut som singel i 2022, en flott duett med Charlotte Qvale. Med «Insomnia» er vi tilbake til debutplaten. Alt stakkars Torgeir ber om er litt søvn, ly og kjærlighet. Det er sannelig ikke lett å avgjøre om det er den triste vokalisten, de såre tonene fra steelgitaren eller den jamrende og gjennomtrengende lyden fra sag og bue som som treffer meg hardest.  

«Streets» gir meg akkurat den samme godfølelsen jeg fikk første gang jeg hørte den. Dette er jo låten Neil Young skulle ønske han skrev, og med litt godvilje kunne den i hvert fall vært et ekstraspor på «Harvest». I operaversjonen er den største paletten funnet frem, og det ligger små gullkorn spredt over hele de fem minuttene og førti den varer. Med «Burden» blir jeg tatt med tilbake til en tidlig konsert på moskus, jeg husker tydelig lyden av stortromme, kjetting og banjo, og fasinasjonen over at kombinasjonen kan låte så fint. «Leaf in the Wind» er eneste bidrag fra platen «Love», en plate som drar i en mer i country-rock og elektrisk retning. Det er først og fremst refrenget på denne som gjør den til en favoritt, dette nærmer seg stadionrock, og jeg skulle gjerne tatt en allsang med 20 000 andre. Det er jo også trivelig med en tekst som er litt mer nestekjærlig i en tid der vi blir blåst rundt som løv i vinden. Vi får en verdig avslutning med «Remedy», som også avslutter debutplaten. Igjen hører jeg en litt ny side ved Torgeir, med litt mindre intensitet i vokalen blir han rett og slett en crooner. Kunne jo vært interessant å høre denne med en annen orkestrering og vokal av Sinnatra, Bennett eller Cole. Men for all del, det er jo kun av akademisk interesse, den er jo perfekt som den er. Hele platen er jo i grunnen det, selv om mye ligger tett til originalinnspillingene, så er det så uendelig mye mer. 

Hvis dette var en begravelse, så kan det være at et kapittel må lukkes før et nytt åpnes. I morgen slipper han ny plate, «MERCY», så da er det jo uansett kun kort tid til vi får svaret på om Torgeir Waldemar har funnet en ny retning. Jeg håper virkelig ikke det da.