Torgeir Waldemar – Oslo Konserthus – 22.09 2024

Det har vært mye Torgeir Waldemar den siste tiden, men det er jo ikke min feil at han plutselig har blitt så aktuell. Først ble det ganske mange gjennomlyttninger på «At The Opera (Live)», og jeg holder fortsatt på med å komme under huden på hans siste plate «MERCY», som kom for noen uker siden. Forrige helg spilte han på Cafe Skuret i Trondheim, den fikk ikke jeg med meg. Det passet derfor bra at han åpnet europaturneen sin med en konsert i Oslo Konserthus, for da fikk jo jeg også anledning til å komme.

Som support denne kvelden stiller Vilde Bye med sine medmusikanter Jakob og Frida. Jeg har hørt litt på Vildes debutplate «Colder» som kom tidligere i år, man blir jo litt ekstra interessert når det er Torgeir Waldemar selv som er produsent. På denne tiden sitter han sannsynligvis backstage i trygg forsvisning om at Vilde kan stå på egne ben. Debutplaten er knallsterk, og det er hun også i kveld, ja kanskje vil jeg til og med si hypnotiserende. Jeg sier ikke mer i denne omgang, Vilde fortjener en ny omtale på The Wilhelmsens, det har jo allerede gått to år siden Johnny var ute med sine godord. Hun får ta til takke med et bilde enn så lenge…

Når Torgeir Waldemar kommer på scenen så informerer han raskt om at konserten er delt inn i to sett, og i det første skal han spille gjennom «MERCY». I følge mine skriblerinotater så får vi ikke hele platen servert, men fortsatt såpass mye at det blir litt overveldende å gå gjennom låt for låt. Men, det starter så sterkt som det kan for min del, med «Where To Throw My Shadow», den foreløpige favoritten fra sisteplaten. Neste låt er «Dover», og inn kommer Michael Barrett Donovan, felespilleren som på akkurat denne bidrar med banjo. Den tredje er «Traces of Lust», foreløpig en av de jeg ikke helt har fått taket på gjennom platelytting, men i kveld kommer Donovans felespilling til sin rett. Det er en ganske så magisk lyd i den fela der i kveld altså. Det samme gjelder forsåvidt «Death Crept Upon Me», har egentlig ikke helt fått taket på den heller, men i kveld låter den fantastisk. «The Road to Evermore» er en annen av mine favoritter, det er noe med den vekselsvis muntre og triste melodilinjen, blir ørlite oppstemt av den kjenner jeg. Også «Vibration of Strings» hever seg, fra et foreløpig «ok» på plate til å bli helt nydelig live, og oppstemtheten er tiltakende. Det er vanskelig å komme utenom «Remedy Pt. II» som avslutter både dette settet og platen.

Torgeir forklarer at det er et slags slektskap mellom sangene hans, og nikker med det i retning hans andre Remedy, samtidig som han setter ord på noe som nok mange følte. I gode 50 minutter har vi vært på et slektstreff der alle låtene har vært kledd i samme drakt, uten at det har blitt for uniformert. Sangene skiller seg akkurat nok fra hverandre, det er akkurat nok dynamikk, men samtidig en rød tråd. Seansen bar preg av å være en generalprøve, en del gikk litt i surr, men det sjarmerte Torgeir seg elegant ut av. At Donovan ikke forstår Torgeirs håndskrevne setliste, litt usikkerhet rundt tonearter, og at man kanskje ikke begynner på nøyaktig den samme sangen kan jo skje. Forklaringen ligger visstnok i at albumet ble spilt inn så raskt at det ikke har fått satt seg helt enda. Selv sitter jeg igjen med en underlig blanding av oppstemthet, fredfull ro i sjelen og iver etter å komme i gang med sett nummer to. Den satte seg i hvert fall godt hos meg, jeg vil ha mer.

Med «Leaf in the Wind» går vi fra unplugged til plugged, la det ikke være noen tvil, the man is on fire. Med seg på scenen har han det største bandet jeg har sett han med. «Leaf in the Wind» har en suggererende intro som også introduserer potensialet i denne besetningen. Donovan fyller inn herlige ornamenteringer med fela, Anders Møller på trommer og Karl-Joakim Wisløff på bass danner et råseigt groove. Christer Engen rister på ting, for å sitere Torgeir Waldemar, og det blir jo en slags ornamentering det også. Selv tar han rollen som rytmegitarist, og overlater solo og andre gitarornamenteringer til Markus Berntzen. – Vi skal bråke mer, sier Torgeir W. og kjører i gang «Streets». Jeg blir jo litt bekymret for at kruttet brennes litt for tidlig, de er jo allerede ferdig med to kramgoda låtar som lett kunne vært ekstranumre her nå. Det låter helt fantastisk når Torgeir og Markus veksler mellom å spille tostemt og å kjøre en ørliten gitarbattle der de øser ut godlyd.

Vi går rett over i «Summer in Toulouse», enda mer gitarbasert øsing altså, og jeg ser at glisene henger løst rundt meg mens folk roper og synger med. «All I want is a summer in Toulouse» hyler Torgeir, jeg har det fint der jeg er. Deretter blir Vilde Bye hentet inn på scenen igjen, denne gang for å synge duett på «Souls on a String». Tempoet roes litt ned igjen, og Torgeir har funnet frem den akustiske gitaren. Resten av bandet korer litt forsiktig i bakgrunnen før Vilde tar sats og stemmer i. Dette er jo allerede en favoritt, men med Vilde, munnspillsolo, Donovans fele og Markus på steelgitar blir det nesten for mye. At Torgeir behersker det såre og vakre i et minimalistisk uttrykk har han bevist mange ganger, men å få det samme servert med syv musikere på scenen er en ny og fantastisk opplevelse.

Jeg har ikke for vane å beskrive artisters utseende eller antrekk, jeg vil helst ikke gå i en felle der, men denne outfiten kan jeg ikke la passere uten videre. Uten å konsultere de mer stilsikre enn meg, hvilket er de aller fleste, så må jeg jo si at her snakker vi ypperste klasse! La oss begynne nederst med svarte, spisse ankelstøvletter. Matchende sorte benklær og kavaj, bukse med press, silkebånd og broderier naturligvis, og jakke med tilsvarende. Omtrent midt imellom bukse og jakke, ofte bak en gitar, kan en skimte en massiv beltespenne i det jeg assosierer med sørstatsestetikk. Like over slutter et lisseslips, eller skal vi si et bolo tie, som elegant holdes på plass av en stor grønn stein i sølvspenne. På toppen sitter en cowboy-hatt, jeg må nesten være såpass vag, for den er sannelig ikke lett å beskrive. Som om ikke dette er nok, er tekstilet som er valgt til det som sannsynligvis er en skreddersydd kreasjon, av en slik art at det både glitrer som diamanter samtidig som det reflekterer lysedesignerens foretrukne farge på lyset. Jeg er målløs.

«Insomnia» er også ikledd ny drakt denne kvelden, sag og bue er erstattet med fele og bue, og det fungerer selvsagt utmerket. Ja, kanskje til og med bedre? «Bigger Wave» er en av få fra platen «MERCY» som ikke ble spilt i det første settet, og nå er den kledd i rockeantrekk, for å fortsette i konfeksjonssjargongen. Dette er også en som jeg ikke helt har fått taket på i originalbekledningen, og jeg er litt usikker på denne versjonen også. Jeg opplever at den durer frem i marsjtakt, og mangler noe av finessen jeg ellers beundrer ved låtskrivingen til Waldemar. Om ikke annet så får jeg i hvert fall tid til å samle tankene litt og trekke pusten.

I min omtale av «Across the River» fra live-platen i Operaen, så dro jeg noen paralleller til Wovenhand og de filmatiske lydlandskapene de mestrer så godt. Kveldens versjon får meg på ingen måte til revurdere, dette er maksimalistisk og svinger noe så inn i granskogen. Tekstlig er det som om det går troll i ord, og jeg ser ikke bort i fra at det var flere enn meg som hørte voice of angels.

But when I hear the voice of angels
When I hear light strikes far
I will fall down on my knees
Then I see the reason why

«Among the Low» følger deretter, før en maratonversjon av «Sylvia». Den knappe 20 minutter lange orgien leser jeg som en manifestasjon av kunstnerskapet til Torgeir Waldemar. Det er all in, om det så er forsiktig akustisk klimpring og fele, eller fullt driv med stadionrock, det er uansett waldemarsk. Bekreftelsen får vi avslutningsvis når Torgeir spiller vuggesangen «Remedy» alene på den store scenen. 

I den grad det første settet bar noe preg av å ikke sitte 100%, så sitter sett to i hvert fall 200%. Nå går veien videre innom Nederland, Belgia og Danmark, men det blir også konserter i Norge. Det er med andre ord rikelig med anledning til å få utdelt både øresus og gåsehud nær deg i nærmeste fremtid.