Intimt og Tydelig fra Billy

William Patrick Corgan – Ogilala (Martha’s Music/BMG)

Billy Corgan som i disse dager for første gang slipper et album under sitt fulle navn, kom til verden en vårdag i 1967, noe som jo betyr at han har rukket å bli 50. Og mye kan skje med en mann når han runder de femti. Dette vet jeg av erfaring. Den en gang så hissige frontfiguren i Smashing Pumkins virker å ha funnet både sjelefred og noe som kan minne om lykke når han nå serverer oss Ogilala – ingen ringere enn Rick Rubin, har lagt sin magiske berøring på.

Det er uten lange gitarpartier, krumspring, tromming og komp generelt, Corgan presenterer sine nye sanger. Komposisjonene er nakne, kun ledsaget av akustisk gitar, piano, strykere og Corgans sang. Og apropos sang, så kan det høres ut som femtiåringen har tatt sangtimer for anledningen, for han synger med lengere, mer menneskelige, toner enn før, og han har funnet en fin og kledelig vibrato, iallefall undertegnede aldri har lagt merke til før. Nå skal ikke jeg påberope meg noen form for ekspertise hverken når det kommer til selve mannen eller hans Smashing Pumpkins, ikke på langt nær. For jeg kom inn da Pumkins slapp sitt andre album, Siamese Dream i ’93, og forsvant sakte ut igjen i takt med at jeg i noen måneder prøvde meg på oppfølgeren Mellon Collie and the Infinite Sadness i ’95, uten at vi ble helt fortrolige med hverandre. Jeg tror sågar at jeg ga bort CD-en da en herting på død og liv skulle sette den på om og om igjen under en fest jeg hadde på den tiden. Jeg mener jeg etter en stund sa noe sånt som: “Ta med deg elendigheta, så kan du spille den når du våkner med kuppelhue i mårra. Dette er herved din CD”… Jeg fikk aldri noen tilbakemelding, og det er sikkert like greit.

Nå er det forsåvidt ikke så ille som det kan høres ut som, for om jeg hadde tatt meg en tur innom Pumpkins anno 1995 i dag, ville jeg muligens klare det fint, og kanskje til og med vel så det.
Opp gjennom årene som har gått siden de “lystige” dager midt på ’90-tallet, har jeg bare vært innom Corgan og hans virke, i rykk og napp. Mest rykk. Noe har jeg likt, andre ting ikke. Dagens album er Billys andre soloalbum, det for min del forglemmelige, elektroniske TheFutureEmbrace som kom i 2005, var hans første. Men nok om denslags. La meg heller fokusere på mannens nye album, et album som ikke ligner så alt for mye på noe av det han har gjort før. Men så har han jo ikke hatt mester Rubin på lag før heller. ikke såvidt meg bekjent.

Albumet som starter med en låt vår mann skrev rett etter at David Bowie dro, går rett på mitt musikkhjerte. “Zowie” går også etter min mening rett inn i alle sangers essens, og blir der sammen med et enkelt og vakkert piano mannen ekspederer selv. Her er melodiens enkle nakenhet satt i førersetet. Kun drevet av masse hjerte og mye sjel danser den forsiktig ut i atmosfæren og legger seg som et tynt lag med gullstøv over omgivelsene. Særlig etter at jeg har blitt kjent med sangen, gjør den det. Dette kan på mange måter sies om alle sangene på plata. Nå har jeg ikke til hensikt å vandre gjennom dette albumet, sang for sang, for dette er et album som lett kan anses som en eneste lang komposisjon. En liten nedstrippa reise gjennom et knippe nye låter. Og jeg sier dette i aller beste mening. Det er ingen tvil om at sangene skiller seg fra hverandre, men det er noe med innpakningen og stemningen generelt som gjøre at plata har sin tydelige helhet, en helhet som bør foretrekkes fremfor å plukke ut enkeltlåter. Men det går også fint. Bare plukk ivei du, om du heller vil det.

Mitt inntrykk av Ogilala er meget godt og hjertefølt etter at det sammen med et knippe andre album har vært på tung rotasjon her hjemme gjennom de siste dagene. Jeg vil trekke frem låtenes tydelige uttrykk og dere kledelige nakenhet, den intime stemningen særlig Corgans “nye” stemme fremkaller, og ikke minst måten produksjonen så respektfullt har foredlet dem og gitt dem det magiske drysset bare Rick Rubin kan tilføre en sang, eller et helt album for den saks skyld. For min del er altså Rubin en viktig medsammensvoren her. Han har fremelsket, eller vektlagt selve sangen, og gitt den en meget passende atmosfære gjennom beskjedne anstøk av synth i strykerfamilien. På samme måte som han i sin tid gjorde det med Johnny Cash, óg sånn cirka samtidig med Tom Pettys Wildflowers (uten sammenligning forøvrig), har han tilført det som er hans kjennetegn. Den magiske berøringen.

Selv om jeg anbefaler albumet i sin helhet, må jeg trekke frem noen låter her føler jeg. Låter som “Processional”, “The Spaniards”, vakre “The Long Goodbye”, den fengende semi-uptempo “Half-Life of an Autodidact”, Mandarynne” og albumets siste låt “Archer”. Men altså, først og fremst, føler jeg at albumet henger sammen som egg og bacon gjør det en morgen når trangen etter en perfekt frokost melder seg. Det er med andre ord ingen “fyllere” her, alle sangene er flott komponert og har sin selvsagte plass på Ogilala.

Det er ikke sikkert denne utgivelsen hadde fått sjansen her på kaféen om det ikke hadde vært for Rick Rubin. Men det var for Rick Rubin, og her er vi nå. Den mannen er rett og slett en trollmann. En magiker av rang. Og hovedpersonen selv, han har rett og slett gjort sitt beste album så langt i karrieren, etter min mening.
Dette er et album jeg kommer til å hale frem med jevne mellomrom. Det kjenner jeg meg helt trygg på. Jeg har utvilsomt endt opp med å bli temmelig glad i disse 11 låtene på relativt kort tid. De er så tydelige, så nakne og så intime – på sitt helt egne vis. Og sånt liker jeg. Nå håper jeg på mer i samme gata fra William Patrick Corgan. Og der har vi en setning jeg ikke trodde jeg skulle komme til å si for bare noen dager siden. Sånn er det.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert