Mark Eitzel - Hey Mr Ferryman (Decor Records)

Mr. American Music Club, Mark Eitzel, er endelig ute med ny skive, Hey Mr Ferryman, et album vi har ventet på i fem år. Hans siste soloalbum, Don't Be A Stranger, var som balsam for ørene, og heldigvis byr han stort sett på det samme denne gangen óg. Men, noe nytt har han tatt med til bordet, selv om han fortsatt er mer crooner enn en som hyler og vræler. 

Eitzel har alltid stått litt på siden av musikkbransjen, helt siden American Music Band-dagene. De debuterte allerede i 1986, men ble ikke lagt skikkelig merke til før i 1991 med skiva Everclear, et album som sikret dem en kontrakt med Reprise. Der ble det to knallsterke utgivelser, Mercury (1993) og San Fransisco (1994), før de tok en lang pause. I 2004 var de igjen tilbake, med lekre Love Songs For Patriots, før Eitzel avsluttet prosjektet med The Golden Age i 2008. Som soloartist har han gitt ut tolv soloalbum, uten at noen av dem har ført til verdensherredømme på noe som helst vis. Det vil han neppe sikre seg med sitt trettende album, men steike så deilig det er med ny musikk for oss som digger fyren.

Hey Mr Ferryman er gitt ut på den stilige, engelske labelen Decor Records, styrt av brillefine Chris Metzler, og spilt inn og produsert i London i 355 Studios av ingen ringere enn Bernard Butler (Suede), som også står for det meste av instrumenteringen. Det har merkelig og kult nok resultert i et svært så neddempet album, langt unna overprodusert, men med herlige strykerarrangementer og deilige, deilige koringer. Tydeligvis har Butler valgt å fokusere på Eitzel sin stemme og hans fraseringer, og det har så definitivt vært et klokt valg. Eitzel holdt på å dø av et hjerteinfarkt i 2011, så hans forrige skive bar preg av det. Det var som om han ikke våget å ta skikkelig i på enkelte av låtene den gang, noe som såvisst ikke er tilfelle denne gangen. Butler har virkelig lirket ut det beste av ham, og krydrer med de stiligste gitarpartier, når han ikke ligger andektig i bakgrunnen for å framheve hans sterke og særegne stemme.

I've never been to Hell
But they got my number

"The Last Ten Years" byr på det jeg oppfatter som klare referanser til den nevnte nær døden-opplevelsen han hadde i 2011, og det med en melodi som er både lystig og oppløftende. Her bys det på handclaps, elegante koringer og en smått funky rytmeseksjon som blant annet inkluderer trommisen Mako Sakamoto, en trommis som fungerer helt strålende gjennom hele albumet, og som gjør jobben uten særlige utbroderinger. Butler stiller med en fet solo, i tillegg til å legge seg langt bak i lydbildet. Det blir klart fra første stavtak at dette er Mark Eitzel tilbake i storslag, og da skal pinadø fokus være hans stemme og budskap. Alt annet ville ha vært galskap. "An Answer" ble sluppet for en liten måned siden, som en teaser til hva vi hadde i vente, og er en nydelig arrangert og orkestrert ballade, eller kjærlighetssang, til dansen og dens effekter. Når Eitzel synger "dancing's the only thing I do right" skjønner man denne bevegelsen til musikk kan være viktigere enn luft for enkelte.

Crooneren Eitzel briljerer så i "The Road", en låt som er like nydelig som den er enkel, med en tanke vreng på gitaren til Butler, og ei seig takt som sliter deg som lytter med på ferden. Låten er en hyllest til de musikerne her i verden som virkelig fortjener honnør. De som reiser utrettelig rundt om med gitaren på ryggen, mens de styrer for å finne en liten pub, ei lita scene, der de kan opptre. Vi snakker om musikerne som aldri får de store pengene, som heller ikke lar seg drive av skinnende mynt, men som spiller seg gjennom by etter by, land etter land, kontinent etter kontinent. 

We're on a drive
That's never over
To play for a barman
And his hatefull brother

Etter denne knallsterke åpningen skrur bare Eitzel til, og resten av skiva er minst like solid. Her er det sanger om kvinnehat, damer som gråter, homofile foregangsmenn, veivisere til de som har hodet godt plassert inne i egen ræv og ønsker å få det ut, og selvsagt død og endelikt. Men, om det er en rød tråd å spore på denne skiva så er det hyllesten til musikk generelt og musikere som lever og ånder for denne herlige kunstformen. "The Road" er nevnt, en annen låt er den fantastiske "In My Role As A Professional Singer And Ham". Referanser til snekkere, Bibelen og et USA på ville veier, synger han vakkert og dystert "instead of a cane, I got this broken soul", og da er det ikke fritt for at hårene reiser seg fra anklene til issen. Igjen er det gitaren til Butler som skaper det instrumentelle landskapet, men Sakamoto viser hele veien at hans takter og tromming er som skapt for Eitzel. Han tar ikke mer plass enn han må, og det elsker jeg med trommiser.

En annen låt som må nevnes er den småfestlige "An Angels's Wings Brushed The Penny Slots". Rytmen låten bygger på er av det slaget vi brukte å programmere da vi var små sneiper og testet ut mulighetene på gamlingenes obligatoriske orgel, stort sett plassert i stua som et møbel. Låten handler om en enkemann som ikke har noe å leve for, annet enn å tape penger på enarmede banditter i Las Vegas. Og, vi får aldri servert et Eitzel-album uten en hjerteskjærende fortelling, og den heftigste denne gangen er på mange måter "Nothing And Everything". Som en forteller av denne kjipe men altfor vanlige historien om ei dame som blir mishandlet av sin mann, klarer han ikke skjule sin avsky for slike menn som hater sine kvinner. Vrien med å framstille kvinnen som en arrestant og kreket som en fangevokter er både smart og effektfull, og jeg frykter at det er mange som lever under slike forhold, skremt fra å forlate forholdet av en psykopat. "La Llorna" er en annen låt over samme tema, og med med fete akustiske og elektriske gitarer og dramatiske takter og overganger er det nok låten med mest liv på skiva. Nok ei misbrukt dame, og nok en bastard av en fyr, som mishandler kun fordi han kan og vil. Dama føler at hun må stå i dette forholdet for å holde maska utad, og fordi hun på en litt skrudd måte ser på det som en selvoppofrelse. En sterk tekst og en bunnsolid låt.

https://www.youtube.com/watch?v=Y3dTIRjZrcA

Det ligger altfor få videoer ute på YouTube av Mark sine låter, så da får denne semi-offisielle saken av "Just Because" duge. En veldig typisk Eitzel-låt, som sender tankene i retning hans engelske "tvilling" Richard Hawley, ei sammenligning som aldri skader noens renommé. Crooneren Eitzel kommer med meldinger som dessverre er reelle nok, absurd som det enn måtte låte, som "just because someone loves you, it doesn't mean you can treat them bad. Just because someone loves you, it doesn't mean they can be had."

Bonuslåter på Spotify-utgaven er en alternativ mix av "An Answer" som er veldig flott og passer utmerket som låten som runder av det hele. Men, "The Singer (For Jason Molina)" er så kruttsterk at jeg skulle ønske den var på LP'en. Jason, som døde så tragisk altfor ung i 2013, kan stå som et grelt og hoderystende kjipt eksempel på det Eitzel ønsker med albumet: musikere som ofrer sitt liv i rockens tjeneste, fordi de har talentet og ønsket om å gjøre nettopp det. Låten framstår ikke som sutrende på noe som helst vis, selv med verselinjer som "the noicy crowd at the bar, has always stood there. Since the very first word, fell out in the air. And they're too smart to care." Her konstateres bare et faktum; veldig mange som drar på konserter er der av andre grunner enn musikken. Kanskje er de ensomme, eller de driver med sin egen flukt, ofte ved hjelp av alkohol. Og, når sangen som synges er for ei dame, så føles det muligens ikke så viktig ut for som står i baren og trenger langt mer enn en annens kjærlighetserklæring.

Vurdering: Mark Eitzel har aldri levert direkte svake album, og hans svakeste er alltid bra med en killer eller to innimellom. Med Hey Mr Ferryman er han virkelig tilbake på topp, og det varmer virkelig hjertet til en halvgammel fan av mannen.  Her er det bare låter som fester seg sakte men sikkert i hjertet, hodet eller der de måtte høre hjemme, noe Eitzel selv naturligvis skal ha all mulig skryt for. Låtene er kruttsterke, og stemmen hans er like nydelig og solid som den var under hans glansdager på 90-tallet. Allikevel er det ikke til å stikke under en stil at Bernard Butler har gjort en enestående jobb både som gitarist og produsent, og har lyktes til fulle med å få fram styrkene til denne gamle hedersmannen. Innspillingen i London har så definitivt vært vellykket, og jeg håper virkelig at dette samarbeidet vil fortsette. Eitzel har lagd ei skive som vil være med på min liste i desember, og som mange bør sjekke ut. Hvor kult hadde det ikke vært om mine ord ble gjort til skamme, og Mark Eitzel blir ei stjerne i 2017?

https://open.spotify.com/album/013AQSzq5Fsm88ICJ4z8fx