Rock’n’roll i Oslo, 26. og 27.august 2016

Mystery Lights

Av og til er det håpløst å finne en passende og beskrivende overskrift, og dagens lille artikkel er en sånn sak. I utgangspunktet skulle jeg til Oslo denne helga for å se The Mystery Lights, dette dritkule amerikanske bandet som slapp sin ur-helvetes solide debutskive tidligere i år. At de hadde fått med seg Tromsøs egne Sunshine Reverberation var selvsagt en gedigen bonus, og noe som helt klart gjorde det enklere å bestemme seg for å ta turen. Men, så ballet det bare på seg med lekre begivenheter, som Goon Fest på Revolver, og det faktum at Label spilte en minikonsert på Big Dipper, der de signerte den knakende kjekke debutskiva si. Sånn bare for å toppe dette så skulle jeg altså møte en rekke fine folk i hovedstaden, og var invitert på to fin-fine middager som inkluderte nerdeprat og generell festing.

Fredag:

Dama som styrer med å få ting til å gå rundt på jobben hadde lett ordnet meg fri fredagen, gjennom noen motytelser. Motytelsene var selvsagt av profesjonell karakter, så det innebar å jobbe noen vikartimer. Dermed bar det avgårde til Bardufoss, fly videre til Gardermoen, og så møte to stykk rocka bergensere for å sammen ta Flytoget inn til Oslo S. Der møtte søskenbarn Jørgen oss, som i hui og hast prekeverte oss til våre respektive overnattingssteder. Det var henholdsvis ei leilighet på Grünerløkka og arbeidsriggen til Jørgen litt forbi Aker Brygge, der jeg trives veldig godt. Denne jobben gikk selvsagt kjapt som fy, i og med at vi var tørste denne fine sommerdagen i Tigerstaden.

Vi var blitt anbefalt Rett Inn Bar som samlingssted, ei bule som satset stort på billig øl, og nedprioriterte de sanitære fasilitetene. Sjappa var såpass full at alle bord var opptatt der, men bartenderen var snar om å husje bort en trøtt kar som sannsynligvis tilbringer alle sine våkne timer der, og som etterhvert tok seg et par hviletimer der óg. Bord ble altså ryddet, og snart var vi et fint lite følge der. To tromsøværinger, to bergensere, en trønder og en utflytta kar fra Sulitjelma syntes en pris på kr.68 for to halvlitere var såpass greit at det nok ble fire-fem runder der, selv om jukeboxen prøvde å skremme oss vekk med Jahn Teigen og det som verre var.

Den utnevnte reiselederen vår, som riktignok skjønte lite av den konstitueringa, skulle så sørge for at vi kom oss på Rute 37 opp til Vålerenga, der Frank, en djevelsk trivelig fotograf og vinylsamler, ventet på oss med ei enorm gryte chilli han hadde kokt på hele dagen. Halve følget presterte å sette seg på Rute 37 i retning Nydalen, mens vi som har vært ute ei vinternatt før selvsagt skjønte hvilken vei vi skulle, så vi kom fram i to puljer. Pissing i buskene utenfor Rema 1000 og hamstring av øl ble unnagjort, og vi stilte høvelig tomme innabords hos Frank. Der ble jeg møtt av en absurd mengde skiver. En hel vegg, rundt 6-7 meter lang, var dekket av LP’er fra gulv til tak. Skulle jeg ha kommet meg gjennom så hadde jeg fortsatt vært i Oslo, så jeg nøyde meg med å nyte synet. Og, ikke nok med det; i 2.etasje hadde han ei singelsamling som virkelig tok pusten fra meg. Alle veggene var dekorert med 7-tommere, samt at det var eske på eske fulle av godsakene. Jeg har aldri sett maken. Noensinne. En superhot chilli, bestående av det fineste oksekjøtt, gode bønner, løk i massevis og kanelstenger for å sette en ekstra spiss på herligheten, ble fortært sammen med livsnødvendige (seriøst) øl, så det var en kokfornøyd gjeng som hoppet på bussen ned til sentrum, klokkeklare for rock’n’roll.

Vel framme på Revolver så vi kjapt at det var mye folk på plass. Og, ikke nok med det, det var mange fine folk der, musikkentusiaster som jeg kun har chattet med tidligere. Fryktelig morsomt å møte dem “In real life”, som det heter her på Senja. I tillegg til en gammel kompis av meg som jeg ikke hadde sett på et par tiår, og som er en rocker to the bone. Ja, og så fire knakende fine karer fra Ishavsbyen, som var der på et musikalsk oppdrag; Sunshine Reverberation. Karl Erik, Roger, Jon Andre og Erik Sigurd. Ti minutter senere stod de nevnte herrer på scena..

Sunshine - RevolverOg bare for å ha det sagt; Sunshine Reverberation tok hovedstaden med den berømte stormen. De har ikke allverdens til diskografi, men de låtene de har, 7-8 i tallet, spiller de til A+ i stil, og de er knakende kule og bunnsolide. Jeg har sett dem noen ganger nå, men den intensiteten de hadde i settet de kjørte gjennom i kjelleren på Revolver luktet det pinadø brent hår, svidd gummi og varmrøkt badstuskinke av. Og det enda gitarist Erik SIgurd fortalte meg at han ikke hadde vært i toppform. DET la ingen merke til. Trommis Roger er en vilt begavet og stilig trommis, og måten han sammen med bassist Jon Andre holdt kompet på et skyhøyt nivå gjennom den drøye halvtimen konserten varte er imponerende. Han lirker av seg de deiligste takter, leker seg gjennom kompliserte overganger, og bruker ride og crasher presist som urverk. Den karen, ass. Karl Erik ser mer og mer ut som sjefen sjøl, der han styrer melodiene som en orkesterleder, kjører på med soloer som er spretne som fy, svelger mikrofonen midt i brølene, og storkoser seg med det han gjør. 

Etter konserten hørte jeg lovordene hagle, og det var flere av karene jeg var sammen med som utpå natta mente at oppvarmingsbandet hadde regelrett gruset hovedartisten. Det må være feedback som smakte ekstra godt, tenker jeg.

Kl.2230 kommer så fem langhårete karer luskende ut på scena. De finjusterer utstyr, sjekker om instrumentene er stemte, og småprater med oss som har tatt oppstilling helt i front. Jørgen endte opp i en lang samtale med keyboradist Kevin Harris, og de skålte og hoiet litt for seg selv. Jeg slo av en liten prat med vokalist Mike Brandon, men skjønte fort at han var litt utilpass med akkurat det, og lot karen være i fred. I det hele tatt så virket han nervøs, han skottet til sidene jevnt og trutt, passelig skulende, og lyste kun opp når noen kom med en øl eller en dram til ham. Og de ble det mange av.

Mystery - bandSå er de i gang med “Follow Me Home”. Litt famlende, men de ramler fort i takt, og deretter blir vi vitner til en solid time energisk og grisebra rock’n’roll. De kjørte gjennom alle låtene fra det fabelaktige debutalbumet sitt (ja, jeg vet at de har gitt ut en kassett en gang i tiden, men det har jeg óg, uten at jeg kaller det for et album), og alt låt strøkent. Ikke en av sangene var svakere enn studioversjonene, og spesielt “Too Many Girls”, “21 & Counting” og “What Happens When You Turn The Devil Down” var hoderystende bra. Ja, så bra var de at jeg tok et par små dansetrinn i ren eufori, mens folket rundt meg gikk halvveis bananas. Jørgen hjalp godt til med det, og endte opp med å få et par kvinnelige uvenner med på kjøpet.

Jørgen ble forøvrig gjenstand for en artig liten seanse midtveis i konserten. Hans nye venn, Kevin Harris, fulgte med på “movsa” hans, og flirte for seg selv til stadighet. Midtveis i settet forlot han tangentene sine, banet seg vei forbi bassist Alex Amini, skubbet bort Brandon, og tok mikrofonen i hånda. Så brølte han ut “Jørgen!” av full hals, før han rolig og behersket vandret tilbake til arbeidsplassen sin. Hysterisk, og en fin-fin gest til mannen som spanderte shot’er til bandet underveis i konserten. At Jørgen ikke fikk det med seg skyldtes ene og alene at han smakte på en solid dose shot’er selv.

Mystery - BrandonSå tok det fullstendig av. Nattas avslutningsnummer var rett og slett “Dead Moon Night”. Dead Moons udødelige sjefslåt. At versjonen de bydde på var avsindig tøff må det ikke herske noe tvil om, noe publikums reaksjon var en grei indikasjon på. De som stod rolige da Brandon klatret (!) over oss og brølte ut teksten med nesa borti takhimlingene, var noen skikkelige tusseladder. Nå tror jeg ikke noen stod rolig da, for det ble en voldsom bevegelse i kåken, øl skvulpet over, og 300 mennesker ble transformert til gedigne glis. Herlighet for en finale!

Reising, storspising, øl-inntak (og noen tequila’er og whiskey’er) og bruk av energi på Revolver hadde krevd sin mann, så vi fant ut at vi skulle si oss fornøyd en times tid etter konsertslutt, og etter å ha sagt farvel til fine folk tok vi turen tilbake til brakkeriggen. Det skal nevnes at noen i vært følge tok turen til Last Train, der de storkoste seg med Flamin’ Groovies over anlegget, helt til de begynte å knuse glass og skjønte at tiden var overmoden for et møte med senga.

Tre minutter etter ankomst riggen sov jeg som en baby. Jeg tror Jørgen trengte tre sekunder.

Lørdag:

Vi tørnet ut kl.0900, raste avgårde for å få oss en anstendig egg- og baconfrokost (med ei øl til, for de som hadde behov for det), og la en slags slagplan for dagen. Turen gikk så til Grünerløkka, der gjengen som var installert der slet med å komme i gang med dagen. Vi klarte allikevel å komme oss ned til sentrum før klokka ble ett, og etter en Ringnes (det ølet er ikke mye godt, altså, hvis jeg skal være kritisk til noe etter helga) styrte vi i retning Big Dipper. Der skulle Label ha en minikonsert, samt signere sitt ferske album, Oslo So Slow. Brodern har omtalt skiva tidligere, og var mektig imponert. Det er jeg óg, så dette gledet jeg meg virkelig til. Gledelig nok var det mange som hadde tenkt som oss denne lørdagen, så sjappa var ganske så full da vi luntret inn. Alexander Lindbäck var på plass bak miksebordet, og karene gjorde sine siste forberedelser idet jeg stilte opp meg på første rad.

Label - Big Dipper

Etter å ha advart småbarnsforeldrene om at det ville bli mye lyd, og at det kunne være lurt å montere ørepropper/hørselvern på de små håpefulle, kjørte de i gang med tittelsporet. Jeg tok meg fort i å tenke at dette var akkurat så behagelig som jeg trengte musikken der og da. Deilig, melodiøs poprock, framført av meget dyktige musikere gjør seg alltid dagen derpå. Så fulgte en meget, meget sprek versjon av singelen “Jenny James”, og før jeg visste ordet av det hadde det godt en liten halvtime, og bandet takket for seg. Applausen satt løst, noe som var veldig fortjent, og folk raste bort til disken for å sikre seg skiva. Det ble opplyst om at den sorte vinylen var presset i 500 eksemplarer, mens de hadde 100 eks av en gullfarget lekkerbisken. Den skulle jeg ha, samt skjorter til meg og brodern.

Problemet var at vår gode venn Casper fra Bergen stod med det siste eksemplaret i lanken, så jeg innså at mange hadde tenkt som meg. Etter en liten prat med Alex ble det klart at eneste håp var å ta turen til Tiger, som hadde fått noen eksemplarer. Men, heldigvis hadde butikksjefen forbarmet seg over meg, og kom gående med eksemplar #29/100 som han hadde funnet bak disken. Kokfornøyd stilte jeg meg i signeringskø, fikk meg en liten preik med karene i bandet (som var veldig fornøyd med The Wilhelmsens, noe de skrev på coveret), og rasket i samme slengen med meg et par kule t-skjorter. Blid og fornøyd forlot vi platebutikken og tok beina fatt i retning Revolver.

Goon Fest slamret i gang idet vi betalte oss inn. På scena stod Wet Dreams, et nytt bekjentskap for meg, med Sebastian Ulstad Olsen fra Death By Unga Bunga på gitar og vokal. Skikkelig kul og feit garasjerock, og et band som kan bli morsomt å følge, selv om det nok ikke er bandet Sebastian kommer til å investere mest tid i, med tanke på hvor DBUB er på vei. Gledelig nok. De etterfølges av FOAMMM, et band som har høstet mye skryt den siste tiden. Skrytet vil nok ikke komme fra vårt hold enn så lenge, for jeg tok meg rett og slett i å kjede meg der jeg satt (!). Mulig Ringnes må ta sin del av skylda, eventuelt den deilige temperaturen og solskinnet som gjorde meg dvask, men hele settet virket både tamt og lite inspirert.

Sunshine- ettermiddag

Den tamme konserten var derimot midt i blinken for Sunshine Reverberation. Midt i blinken med tanke på at de ikke akkurat hoppet etter Wirkola. Selv om karene burde ha vært utslitt etter nattas bravader, som ifølge ryktene utartet seg til å bli morgenstundens bravader, så sa de at de var klare som fy for å spille. Og, dæven som de leverte. En tidlig ettermiddagskonsert med Sunshine Reverberation, solskinn og ei iskald øl i neven anbefales herved på det varmeste. Nå tok jeg et opptak av de to første låtene, men tragisk nok så ble det ikke noe av dem. Lyden var ikke-eksisterende, og dermed går våre lesere glipp av djevelsk kjekke versjoner av “The Ride” og “Mines”. Tragisk, men sant. Igjen så jeg at folk var mer enn fornøyde, og de som satt uinteresserte rundt bordene ti minutter tidligere var nå oppe på beina, ølsalget økte, og jeg tror temperaturen steg fra tjue til tretti grader. Jeg innbiller meg dessuten at det ikke blir fryktelig lenge til karene har nye oppdrag i Oslo.

Kjøreplanen for de sene ettermiddagstimer var allerede bestemt, og den planen hadde jeg sett fram til. Jeg elsker bacalao, og vår venn Roar har sannsynligvis landet beste av sorten på menyen for oss denne dagen. Casper er en stor bacalao-hater, men akkurat Roar sin versjon “går an”, og med seks andre storetere til bords er det naturligvis ei stor gryte som møter oss etter at vi har forsert Kuba-parken. Sju musikknerder, ei gedigen bacalaogryte og uante mengder aquavit, øl og whiskey kan ikke bety annet enn en vellykket aften. Da får det bare være at Man Utd raner med seg tre ufortjente poeng fra Hull, og at jeg trenger et par timer på å finne tilbake til dram-formen, for den bacalaoen var verdt turen alene. Den er spicy som fy, fullstappet av spansk pepper, og når Roar mer eller mindre har håndplukket Lofot-torsk som så har blitt tørket på de fineste berg i nærheten av Kristiansund, ja, da måtte det bare bli en innertier for en som elsker fiskeretter som er lagd med pasjon. Casper spiste fire porsjoner, sånn bare til etterretning.

BacalaoMusikkpraten denne kvelden kretser rundt stereoanlegg, som ikke er min greie, men med anlegg til hundretusener blant folket til stede skjønner jeg at de er opptatt av temaet, Beast Of Bourbon, som virkelig er min greie, Uncle Tupelo, som burde være i åtte milliarders interesse, Big Star og verdens beste låt, “The Ballad Of El Goodo”, Townes Van Zandt og verdens virkelig beste låt, “Fare Thee Well, Miss Carousel”, Danny & Dusty, The Wilhelmsens, Hifi-sentralen, og en hel haug med andre livsviktige saker. Jeg sikrer meg fire-fem Gammel Opland, og er i fin form og klar for Revolver og avslutningen der med Perry Dear & The Deerstalkers (er ikke det et kult bandnavn så vet ikke jeg). Men, det er ikke alle i følget som er like klare, eller rettere sagt; verdens største trønder er nok litt for klar. Han har kost seg hele kvelden, med øl, vin og brændevin, og etterhvert som vi nærmer oss Revolver blir turen lengre og lengre for ham. Hele fortauet tas i bruk, så jeg vil anta at de tre kilometerne for hans del ble til seks. Dermed blir følget redusert med en mann på tur ned i kjelleren på Revolver, etter at den engelsktalende vakta lakonisk kommenterte at han nok var ferdig med dagens øvelser. 

Perry og gjengen leverte varene på verdens eldste elektriske instrumenter, sjappa var full, og varmen slo mot oss. Såpass varmt var det nede i mørket at jeg bare klarte et par-tre låter før jeg spaserte ut i bakgården for å få i meg friske sigaretter. Der, plassert rundt et bord, fikk de spille sine spreke 60s rock-låter i fred for oss, mens vi fikk i oss øl og sigaretter med et glimrende soundtrack i bakgrunnen. Vi følte oss alle mettet på mat, drikke og rock’n’roll, og fornøyde tok vi farvel med hverandre lenge etter at det var blitt søndag. Ei vellykket Oslo-helg var allerede historie, og jeg gleder meg allerede til neste seanse. Forhåpentligvis med bacalao og stilig rock på programmet.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert