Trond Svendsen & Tuxedo – Palomino Motel (Rootsy Music)

Trond er til daglig journalist (krimreporter) i Hamar Arbeiderblad. Ved siden av det har han i alle år hatt en stor interesse for musikk. Egentlig helt siden han oppdaget George Jones og Johnny Cash i platebunken til sin far, tilbake til da han kun var en liten gutt.
Så fort han var gammel nok til det, óg var i stand til spare sammen litt penger, begynte unge Svendsen å kjøpe sine egne plater. Og akkurat der har vi et vakkert utgangspunkt. Fortell meg at det ikke er sånn det starter når du ender opp med å elske musikk livet ut.
Musikk har vært en besettelse for Trond, men det var først da han var i slutten av 30-åra, at han begynte å skrive egne låter – og de hadde han i bunn og grunn aldri tenkt å spille for noen – på den tiden da de kom for en dag.
Men, så ville skjebnen det slik at en felles venn av Trond, og gitarist Lars Linkas, fikk tak i et mobilopptak Trond hadde gjort hjemme på badet, rett og slett. Og dette ble selvsagt gjort på grunn av klangen som er å finne på de fleste bad. Dette var sikkert veldig lurt. For det er kanskje ikke sikkert jeg hadde sittet her med Palomino Motel nå, om det ikke hadde vært for nettopp det. Det har seg jo ofte sånn at de fleste låter har en tendens til å tre sterkere fram med litt klang å boltre seg i. Særlig når vi som nå, befinner oss på americanafronten.
Uansett så mente denne herren at flere burde høre dette opptaket, så han postet det rett og slett på Youtube. Og delte det. Så sånn var det altså at Lars kom inn i bildet.
Så han tok grep, og de to, altså Trond og Lars, begynte å spille sammen som duo. Men, etter litt skjønte de fort at de heller ville lage et band ut av opplegget, så Lars begynte å lete opp aktuelle kandidater. Resultatet er det orkesteret vi kan høre på Palomino Motel nå.
Det er i en alder av 42, at Trond Svendsen endelig platedebuterer.
Jeg valgte å vente til jeg hadde Palomino Motel på god gammeldags gramofonplate her hjemme, før jeg omsider hørte de første tonene. For det er noe med den settinga som er viktig, og da særlig når forventningene til musikken er såpass store som de, av uante grunner egentlig, var denne gangen. Det å sitte der klar som et egg etter at nåla har funnet sin første rille på den rykende ferske vinylskiva, har en følelse ved seg fint lite kan hamle opp med.


Det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at de noe “kunstige” forventningene ville innfri. Lyden som møtte meg, og stemninga. Stemmen til Trond og orkestreringa, sendte meg fort over Atlanteren der en viss kultur oppsto, eller kanskje bare på hjul bortetter asfalten vi tross alt har temmelig mye av her i Hedmark.
Følelsen av å være i bevegelse uten et annet mål enn å bare suse avsted langs landeveien. Det å kjenne friheten som ligger i det å “flykte” ensom langs endeløse veier med alle de store, og ikke minst, de små trivielle tankene like opp under hyssingen. Det å leve midt i den daglige kjærligheten, eller kanskje også i den store det nesten er umuligå sette ord på. Den bare de rette melodiene og/eller den spesielle musikalske stemningen kan gi uttrykk for. Og det var der jeg havnet når Palomino Motel satte sitt preg på omgivelsene her i mannehula. I den STORE kjærleiken.


Albumet er altså spilt inn helt analogt på tape hos Memphis Bound Studio på Hamar. Dette gjør sitt til at atmosfæren er så varm, direkte og genuin, og denne gamle utmerkede teknikken, gir oss i tillegg følelsen av å være midt blant musikantene. Lydbildet som møter oss kler med andre ord låtene meget godt, så der har vi en liten seier i seg selv.

Trond Svendsens Tuxedo er altså: Lars Linkås 6 og 12 strengs elektrisk og akustisk gitar, mandolin, banjo, baritongitar, mandogitar, shamantromme og kor. Vidar Tyriberget spiller bass. Tommy Kristiansen på trommer og perkusjon. Lars Viken sitter bak sitt Hammond orgel. Trond selv synger, spiller gitar og blåser harpe, samt at han har skrevet og komponert alle låtene.

Åpningslåta “Love Like this” tar oss med en gang inn en kjent atmosfære. Det er rett på refrenget, og så ned i en mer historiefortellerstrukturert base der bandet roer smakfullt ned for å gi plass til ordene, eller sangen om du vil. Trond har en perfekt stemme for dette terrenget der han utbroderer en kjærlighet sterk nok til å svi av en hel by. Munnspill, gitarer og orgel, komp og topografi danner et suverent klima, og alt sitter som et skudd. Så tas det hele ned et par hakk når “Old Bridges” tar form. Her kommer om mulig Tronds stemme enda bedre frem.
Jeg har fundert på hvor jeg har hørt denne stemmen før, og jeg har kommet frem til at det bare er den røsten som tilhører en mann, en mann som mener hvert eneste ord han synger. Og Trond synger. Trond er han som sitter eller står der bak gitaren… og han gjør det for at han har intet annet valg. Det er meninga at Trond skal skrive låter.
Jeg kjenner det rykker litt til i hjerterota, og jeg vet at også med ett at jeg har vært her før. I dette landskapet som tegnes.
Trond utviser en fantastisk formidlingsevne, og bare for å si noe lurt nå, så minner han meg en god del om helt utmerkede Mike Coykendall i Old Joe Clarks. Jeg tenker på inderligheta i samspill med den nesten “usynlige” vibratoen. Ubetalelig.

“Don’t You Hate It When They Go” tar nesten opp tråden i forgjengeren, men har med seg litt mer tyngde i form av komp og takt. Igjen lar jeg meg imponere av stemmen. Det er noe der som treffer meg kraftig. Tristessen og innlevelsen sletter all eventuell tvil. Trond hater det når de drar… Gitarlyden til Lars er så perfekt og porøs at det er like før den faller i dørken som tidløst ruststøv. Det er både vakkert og tøft.
Så sparker vi opp takta. Nå befinner vi oss etter min mening i det perkekte americanamiljøet. Det som peker mot den store himmelen som henger der over endeløse sletter mens du bare suser avsted i din Ford pickup fra 1966 (hehe, en liten drøm der). “Something About Rivers” har altså drakten. Vi suser over små og store elever som siger sakte avsted i det flate landskapet, og hver gang det skjer, kjennes det som om vi er hjemme. Ha! Jeg vet ikke. Jeg er i alle fall der. Og der er det fint.

Side A tar nåla nærmere skivas senter, og “No Tattoos Please” er så vakker at jeg innbiller meg enhver countryartist som virkelig har fortjent sin hatt, ville vært stolte av å skrive en ballade av dette kaliber. Det hjelper også at Julie S. Christensen høres ut som en ung Emmylou. Harris, that is.

Vi snur plata og “Vintage Diesel” møter oss i et slags rock noir-landskap. Jeg blir egentlig så overraska at jeg faller litt av stolen med den ene skinka. Tronds stemme er pakket inn i piggtråd og tumbleweeds, gitarene maser avsted, og et orgel holder stå kurs inn i godt gammelt rockelandskap. Jeg elsker det de gjør med lyden her, og Lars har en fantastisk feeling med strenger og anslag. Det er bare SÅ tøft. Om det er utgått drivstoff eller årgangsdongeri vi holder på med her, er helt uvesentlig. Dette er greia.

Nakkehårene reiser seg umiddelbart når klangen tar over rommet. Trond er mørk, ensom og mystisk. “Blessing” sender mine tanker mot fantastiske Ricochets. For en stakket stund er Trond Svendsen, Trond Andreassen. Det sier alt i min verden, i og med at Ricochets er store favoritter her hjemme, óg her hos oss i The Wihelmsens. Dette er en av de sterkeste låtene jeg har hørt på veldig lenge, og det er ingen spøk å le der ute i regnet. Ikke siden Oliver Hohlbrugger ga lyd fra seg i fjor, har jeg hørt en sterkere låt.
Neste ut er “Big White”. Her er det fart på gang. Atter sitter jeg bak rattet mens gulstripa forsvinner under den imaginære bilen. Eller sitter jeg bare på frontprochen å ser på godt bedugga hillbillys som danser vettet av seg – bare så støvføyka står altså? Dette er kamfer. Dette er diesel og dreiemoment. Dette er rock’n’roll. Jepp. Det er det sannelig.

“Going Down the Road”, og vi er tilbake i storyfortellerland. La meg bare si dette: Trond Svendsen! Du er en fabelaktig låtskriver. Hvor kom f.eks den der plutselige melodien i refrenget fra? Den er jo bare helt psycho. Helt Ryan Adams-klasse. Helt Whiskeytown. Jeg tar av meg hatten og innbiller meg fort at det er The Boss som blåser i harpa. For en utrolig bra låt.
Herligheta avrundes nå. Og låta heter “Devil At My Heels”. Jeg vet ikke helt om Trond høres direkte plaget ut her, akkurat, men det er ingen tvil om at han har en eller annen djevel etter seg når han legger stemmen så hjerteskjærende helt ned i jordkjelleren. Den ligger der å flyter/svever sammen med en helt ufattelig ensom gitar, manøvrert av Lars Linkas. For en utrolig nydelig gitarist den mannen er. Han skaper så djevelsk mye rom, plass og luft der Svendsens jævlig gode stemme kan utfolde seg helt uanstrengt.
Det er klart dette er kunst, og det er like mye rock noir som det er americana. Minst like mye!
Ah… Crescendoet som bare røsker meg i filler på tampen…

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert