Ukas Album: Erlend Ropstad – Alt Som Har Hendt

Erlend Ropstad – Alt Som Har Hendt (Later Gator Records)

Jeg oppdaget denne herlige musikeren fra Vennesla helt tilbake i 2007 da han slapp debutalbumet Bright Late Nights, og føyde seg inn i rekka av spennende, nye singer/songwritere her i landet. Han slapp to fine album og en EP der han sang på engelsk, men det var først da han kom med sitt første norskspråklige album, Hva Om Det Ikke Er Sånn Som Du Tror At Det Er (2013), at jeg virkelig begynte å følge ham med argusører. Låter som “Når Du Blir Mi”, “Lang Bratt Bakke” og “Huske Deg Igjen” kom som et frisk pust og noe nytt i den ulne americanasjangeren, og første til at jeg bare måtte få ham til Senjafestivalen året etter. Han kom nordover, spilte for et glissent publikum, men sørget for at alle som var så lure å stille i Gryllefjord ble fan av Erlend Ropstad. Siden har formkurven pekt oppover, og han har sluppet en klokkeklar 6’ere med Her Om Natta (2014) og to nydelige skiver med Det Beste Vi Får Til (2015) og den nevnte skiva fra 2013. De siste par årene har han turnert ganske mye, etablert seg i Oslo, og syslet med filmmusikk og studiovirksomhet. Nå, to år etter at han sang “Som Om Jeg Nesten Ikke Finns” og “Den Eneste”, er han klar med sitt sjette studioalbum, Alt Som Har Hendt, et album The Wilhelmsens har ventet på i spenning. Kan han fortsette å levere skiver av ypperste merke?

Grunnlaget ble lagt i vår da Erlend selv produserte skiva og Øyvind Røsund Gundersen og han selv spilte den inn i henholdsvis Brageveien Studio og Erlends eget Studio Boden. Med seg har han bassisten Per Jørgensen Tobro på de tre mest rocka låtene, mens Gunnar Sæter spiller trommer på de låtene som trengte trommer. Fjerdemann er Erlend Viken, som spiller fele på de to låtene som avslutter sidene på vinylen.Førstemann, sjef, komponist og ansvarlig for all lyrikk er naturligvis Ropstad selv. Miksen er gjort i Chrome Mahogany Studio av Kyrre Laastad, mens mastringen ble utført av Karl Klaseie i Øra Studio. Hovedpersonen står for coverdesign, og benytter bilder tatt av Amanda Vannebo. Utgivelsen står Later Gator Records for, en flunke ny label med adresse Oslo, og skiva distribueres av Musikkoperatørene.

Tidligere i høst fikk vi første smakebit fra skiva i form av singelen “Det Store Blå”, en låt så bra at jeg umiddelbart tenkte at resten av låtene kunne være skikkelig kjipe og allikevel ville skiva være verdt pengene. En seig og intens rocker i beste Neil Young-stil, litt som det Torgeir Waldemar gjør det på sitt siste album, No Offending Borders. Med andre ord en steike stilig låt. Senere på høsten kom det andre singelslippet, “Ta Med Meg”, og her får vi servert Ropstad på sitt mest neddempede. Det funker like godt som den første smaksprøven, om enn på et annet vis, og jeg var overbevist allerede da om at vi hadde et alvorlig bra album i vente. Dette kunne ikke ende med annet enn karrierebeste, for her har Ropstad lagt en alen til sin vekst når det kommer til lyrikk, og gitaristen Ropstad har utviklet seg så heftig at man kan undres på om han har funnet en form for “streng-steroider” inne i musikkboden sin, eller om det rett og slett er virtuoser som Terje Rypdal og Knut Reiersrud som spiller. At låten kom med en sjarmerende, nostalgisk og vakker video, filmet av dattera Ragnhild, var som seg hør og bør.

Etter å ha spilt det nye albumet 8-10 ganger har det ikke bare festet seg og ført til avhengighet. Alt Som Har Hendt avdekkes lag for lag, jeg oppdager nye detaljer, hører verselinjer med nye ører, og aner at det virkelig har hendt mye med Erlend Ropstad siden mitt forrige møte med ham. Jeg ble litt nysgjerrig på hva dette er, og måtte bare slå av en prat med ham. I utgangspunktet skulle dette foregå torsdagskvelden, men pga spesielle omstendigheter måtte vi utsette det. Erlend var klar for en sen prat, men A-menneske som jeg er lå jeg da og sov som et barn. Fredagen var jeg på jobb, og da Erlend kunne var jeg i kjøring. Da jeg var på plass måtte han på lydsjekk på Big Dipper, og på kvelden skulle han selvsagt ut på byen i Oslo og feire plateslippet. Det ble altså lørdag formiddag før vi kunne ta praten, men så ble det til gjengjeld en veldig fin prat.

God dag, og gratulerer med gårsdagen. Du ga altså ut ditt sjette album, et album jeg vet at mange av mine musikkvenner gledet seg voldsomt til og hadde store forhåpninger til. Hva sier magefølelsen din nå, rett etter at Alt Som Har Hendt ble sluppet løs i verden? 

Bra magefølelse med tanke på mottakelsen og den lettelsen det er når spenningen blir forløst, det er jo jækla spennende å gå vente på om folk kommer til å like musikken. Å lage disse skivene er jo svære prosjekt som jeg har investert mye energi i, og så skal folk komme og ha meninger om…sjukt spennende.

Ja, faen, det må være “slitsomt” å skulle evalueres av Gud og hver mann for alt man gjør. Jeg har nå spilt gjennom det nye albumet ditt 10-15 ganger, og må bare ta av meg den berømte hatten. Jeg har digget dine forrige album, hatt dem inne på mine Topp 10-lister, og spilt dem ihjel. Allikevel har du klart å lage det jeg mener er et nytt karrierehøydepunkt. Hva er alt som har hendt siden sist – eller mer presist: hva er det du har gjort annerledes denne gang, med soundet og ikke minst tekstene?

Kult å høre! jeg tror også dette er det beste jeg har gjort, selv om den forrige hadde tittelen Det Beste Vi Får Til hehe. Jeg tror mine første plater på norsk bar litt mer preg av “på leit” etter er uttrykk, et eget språk, og så løsna det noen knuter underveis som gjorde det til det skulle bli min greie, min måte å skrive sanger og spille dem inn på. Denne ganga har jeg hatt lavere skuldre på alt sammen. Jeg har vært tryggere på hvordan jeg skulle formulere meg, produsere tinga og hva slags historier jeg ville at det skulle bli. Det var lettere å “bare skrive” denne gangen. Mindre funderinger over hvordan jeg skulle skrive.

Ja, selvsagt. Det er akkurat de tingene du nevner, lave skuldre og trygghet , som er vanskelig å sette ord på når man bare lytter til musikken. Når jeg har hørt skivene dine har referansene alltid presset på. Bonnie Prince Billy, Magnolia Electric Co, Bob Dylan og Lou Reed, for å nevne noen. Denne gangen er det andre som er mer åpenbare for meg, som Neil Young, Thåström og Tom Waits, sistnevnte mest pga tekstene. Er det noen artister, album, eller kanskje til og med spesielle låter du har vært særlig inspirert av denne gang?

Ja, det er mange. Jeg ville ha lyden av regn over “Baby Er Du Våken” på grunn av Iggy Pops “Candy”, “Ta Med Meg” har jo nesten Lou Reeds “Last Great American Whale”, pianoballadene mine har jo alltid noen tip-med-hatten til Tom Waits låter som “Johnsburg, Illinois”. Jeg ville ha den Juno-synth lyden på “Folk Spør Meg Om Deg” på grunn av introlåta til Stranger Things.. “Da Du Var Mi For Alltid” hørte jeg på noen av de nyere rockelåtene til Ryan Adams, som jeg har et skikkelig hat-elsk-forhold til i og med at han noen ganger ligger svææært nærme sin nesten-navnebror, osv.. Jeg har så mange av disse referansene, men jeg skriver ikke låter som skal ligne på noen andres låter. Jeg lager ting slik jeg vil ha dem, og så synes jeg det er herlig å dreie dem litt til og si hei til folk som Ryan, Tom, Lou, Iggy, Neil og de andre. “Baby Er Du Våken”-teksten er forresten inspirert av det sisteverset som Bruce Springsteen legger til når han synger Tom Waits sin “Jersey Girl”.

Hah! Herlig. Sånn som dette er mat for våre lesere.. Hva med Later Gator Records? Jeg finner svært lite informasjon om selskapet, og kan ikke finne noen andre utgivelser fra dem enn Texum sin selvtitulerte utgivelse. Og så ser jeg jo at det er nettop LGR jeg skriver med nå. Er det rett og slett du som står bak labelen?

Jeg er LGR ja. Det kommer noe annen musikk seinere, som ikke er meg eller Texum. Jeg er LGR ja. Det kommer noe annen musikk seinere, som ikke er meg eller Texum.

Det vil jeg tro. Jeg har sett den YouTube-snutten der du spiller Leonard Cohens “The Future” sammen med The Salmon Smokers sikkert 10 ganger, og blir ikke lei. Fantastisk tolkning, og her synger du naturligvis på engelsk. Ser du for deg at du en gang i framtiden igjen vil spille inn et album med engelske tekster?

Ja, det er nok noe jeg vil gjøre igjen. Og jeg har masse uutgitte ting med engelske tekster. Men i det siste har det vært mest naturlig å skrive på norsk.

Spennende. Nå mener jo jeg at tekstene dine, på norsk, har blitt så sterke at vi kun har en liten håndfull her i landet som kan sammenlignes med deg. Denne gangen har du jo i tillegg utlevert deg selv og dine svake, eller skal vi si menneskelige sider så til de grader. Jeg tar meg i å lure på om kona di er involvert i skriveprosessene, siden dine innerste tanker nødvendigvis må berøre sider av deg som er så personlige at hun vel er den eneste som kjenner til dem. Eller, sitter du i din egen boble når tekstene blir til?

Jeg sitter helt alene i min egen boble. Men det hender jeg roper til kona”å å å! hør på denne setninga her da, “svalene, disse løgnaktige skapningene…flyr høyt” som jeg nettopp har funnet i pianoet et sted. Eller så spiller jeg låtene til henne når de er helt ferdige. Ingen andre som får høre tekstene og sangene før jeg inviterer musikere med i studio, eller at vi spiller dem live. Kona hører godt hva jeg leverer ut av personlige tanker og sjela mi i sangene, og jeg vet hvor tekstene bikker over og blir mer fiksjon og ting som bare er med for at låta skal ha den rette nerven.

Regnet nesten med at du er “skjønnlitterær” i flekkene, ja, hvis ikke hadde du vel satt norgesrekord i antall eks-er.. Siste spørsmål. Hvis du MÅ velge deg tre skiver, skiver som du vet blir å følge deg til grava: hva velger du deg?

Urge Overkill – Exit the Dragon
Tom Waits – Bone Machine
Bruce Springsteen – Nebraska

Nydelig! Hjertelig takk for praten, og lykke til med konsertene som kommer. Håper du legger turen nordover snart. Hadde vært utrolig kult å se deg i Tromsø.

A-siden åpner med en mollstemt, melankolsk pianoballade, som fungerer utmerket som intro til albumet. “Vend Om” er på mange måter en enkel instrumental, men stemningene som skapes bærer bud om det som skal komme. Man rekker akkurat å sette seg skikkelig til rette i godstolen, justere hodetelefonene, og forsøke å forberede seg på det som skal komme. For, det skal kjapt vise seg at Alt Som Har Hendt kommer til å kreve sin mann, eller kvinne, om du vil. Allerede på andre spor klasker Ropstad til, sammen med Tobro og Sæter, og det slår meg fort at dette låter så jævlig fett. Det oser 70-tallet av soundet, trommelyden er akkurat sånn som jeg elsker den; tørr, men samtidig markert, og jeg kan etter sekunder konstatere at hovedpersonen har sittet utallige timer med gitaren sin siden forrige møte jeg hadde med ham. Gitarlyden er et kapittel for seg selv, men det kapittelet får du som lytter skrive selv. Jeg bare konstaterer at boksene som brukes er fuzzy og feite, Telecasteren blir behandlet på fineste vis, og at resultatet er en rocka låt i samme gate som det Thåström har holdt på med på de to-tre siste utgivelsene. Og, Thåström-referansen er uunngåelig. Ikke bare lager Ropstad melodier som er særegne, himmelske og fengende på en gang, i en slags vill Kinderegg-versjon av rock noir, americana og pop, men han skriver nå tekster som en fullblods singer/songwriter. Jeg er nok usunt opptatt av tekster, Tom Waits-nerd som jeg er, og det at nettopp Tom Waits sniker seg inn i underbevisstheten min gjør at jeg er programforpliktet til å trykke Ropstad til mitt bryst. “Baby Er Du Våken” handler om svunnen kjærlighet, om et forhold som er avsluttet men som vår mann ikke helt vil gi slipp på. Eller, han klarer ikke gi slipp på det, og tilbakevendende tanker om at det på mirakuløst vis skal ordne seg suser rundt i skallen hans og har skapt en plaget mann. Tematikken skal vi bli bedre kjent med gjennom flere låter, og det samme kan sies om hvor åpenhjertet Ropstad er. Her snakker vi virkelig om utlevering, i den grad låten er tuftet på egne erfaringer og eget liv.

Ei gang lå du som en spurv i mi hand
Ei gang gjorde du det heile natta lang
Ta med nok klær
Jeg får ikke sagt det nok det der
Ta med hva du vil av det du ser her

Men kan du ta med meg
Kan du ta med meg

“Ta Med Meg” åpner med ei enkel takt fra en trommemaskin og et enda enklere riff på kassegitaren. Tempoet er roet mange hakk, men Ropstad har en hviskende intensitet og vibrato i stemmen som sier at han mener alvor. Låten har han hatt med seg i mange år, men den klaffet ikke før nå i år. Mye av grunnen til at den sitter som støpt på Alt Som Har Hendt er måten han håndterer sin Telecaster på. Den koser med ørekanalene, maler ut de fineste akkorder, og fungerer som en enorm godtepose. Igjen er tema et tidligere forhold, og nok en gang utleverer Ropstad seg selv med meldinger som “alt det du skjønte da du var åtte år, det er mye mer enn hva jeg forstår”.

Så hamres neste låt i gang, og det på kuleste Neil Young-vis. Låten er skivas lengste, lyrikken kunne vært gitt ut som novelle, og alt er stort med “Det Store Blå”. Jeg har nevnt gitarferdighetene, og her får virkelig Erlend blomstre og herje fritt, men det han gjør på pianoet er virkelig snop. Han herjer som en Roy Bittan, fyller på med de lekreste toner, kjører på intenst i partier som trenger litt villskap, og skaper det dramaet en låt som dette trenger. Han har tatt turen tilbake til ungdomstiden, det er romantisk og nostalgisk realisme vi får presentert her. Måten han skriver seg selv inn i fortellingen er kreativ, med meldingen “Alle de som ikke forstår meg, de skulle ha sett meg når jeg er med deg. Da hadde de tenkt: -han skulle jo være sånn det er visst sånn Erlend er”. Like elegant er det viset han sorterer folk på, med “de” og “vi”. De skal leve evig, vi skal levet i nuet. Vi vil utforske verden, de vil bli igjen og vil aldri forstå.

Og nå som jeg vet at
Du er på et tog på vei hit
Jeg har glemt hvem av oss det var som dro
For jeg ser meg minst mulig tilbake
Men jeg husker du trodde på oss to

Sannheten 
Er den
Når du kommer frem
Kommer jeg hjem

“Svalene” runder av A-siden, og det gjør den på et så vakkert vis at det gjør vondt. Ropstad setter seg bak pianoet, vrenger sjela, og har fått Viken til å bidra med et lydbilde som sender meg rett inn i det romantiske hjørnet. Det er ikke veldig mange låter som har denne effekten på meg, Tom Waits sin umåtelig vakre “Take It With Me” er en, og her har Ropstad skrevet stor poesi på høyde med nevnte helt. At han er en romantiker er det ingen tvil om, noe hans hilsen til familien på innercoveret tydelig viser. Kone og barn er nevnt, med påfølgende melding: Uten dere, ingenting. Med dere, hele verden. Skal en låt som dette virke troverdig, beveger man seg inn i dette søte territorium, så krever det sin mann for å unngå plattheter, kleine klisjéer og evige repetisjoner. Erlend Ropstad er en sånn mann, og “Svalene” er et nydelig resultat.

B-siden åpner med “Vi Henter De Om Natta”. Fokus endres, drama-knappen vris på max, lydbildet bryter med det vi har hørt så langt, og tema er det vi egentlig ikke vil snakke om: hjemsending av asylbarn. Feedback, industrirock, ei monoton takt. Igjen er det Thåström som blir den naturlige refransen, og igjen er det så fett at man kjenner seg stolt på Ropstads vegne. Jeg oppfatter meldingen “ditt hav så lite, din båt så stor” som et språklig bilde på oss nordmenn, og selv om vi ikke liker å høre denne devalueringen av oss som medmennesker, så er det vanskelig å motsi ham. “Heldigvis” returnerer vi til gammel kjærlighet og tidligere forhold. Ropstad en kul og interessant melodisk vri. “Folk Spør Meg Om Deg” sender oss i retning Suicide, om vi tenker oss at newyorkerne hadde i seg å komponere en straight og melodiøs låt. Soundet er kaldt, monotonien som bankes ut av keyboardet er av det suggerende slaget, og får kun tidvis følge av Telecasteren koblet til en boks som vrenger og vrir på tonene. Låten kan lett tolkes på flere vis, og for meg handler den om oppgitthet og håpløshet. Dama blir fort et symbol på ungdommelig pågangsmot, den gang hun gikk rundt og lo i verden som gråt, men etterhvert som hun vokser opp og illusjonene om en fin verden forsvinner så segner hun om, eller gir opp om du vil. Verselinja så nådde du et punkt hvor du ingenting forstod, men det var sånn du ble klok sier mye om den kompliserte og tidvis uforståelige verden vi lever i. At vi denne uka kan lese om å kutte noen titalls millioner i pleiepengeordninga, ei ordning som skal sikre en viss økonomisk støtte til foreldre som må pleie kronisk syke barn hjemme, samtidig som vi får overlevert de første F-35 fra USA, jagerfly som koster oss 71,5 milliarder kroner, sier noe om den absurditeten Ropstad filosoferer om.

Når tankene tynges og låtene er mollstemte, durer Ropstad videre med “Da Du Var Mi For Alltid”, en lykkepille av en rocker om ung forelskelse. Et poppa riff, ei lystig takt, ei melodilinje som øyeblikkelig letter på stemningen. Her er det ikke mulig å surke og sutre, med meldinger som Vet du hvem som betyr mer for meg enn deg = ingen og selvsagt Gjett når jeg blir ferdig med deg = aldri. Herlig enkelt og pubertalt, noe som er viktige ingredienser i rock’n’roll. Jeg setter pengene mine på at denne låten blir å høre på ymse radiostasjoner utover vinteren, hvis ikke er det noen radioverter som ikke kjenner sin besøkelsestid.

Jeg målte dine øyne
Opp mot stjernene
For å se hvem som lyste mest

“Alle Lysene På Ullevi” er en underfundig låt som minst har dobbel bunn. Håkan Hellströms “Ramlar” namedroppes, en fyr jeg vet at Ropstad har sett nettopp på Ullevi, og en låt som brukes her for å beskrive ei dame som ikke er helt enkel. Hvordan er det mulig å ikke skjønne greia, liksom, når Håkan drar i gang en sånn perle? Av og til forstår ikke vi menn damer, men typer som Erlend kan om ikke annet skrive de vakreste saker om dem, som i tekstutdraget over her. At meldingen får meg til å tenke på Townes Van Zandts nydelige åpning av “Quicksilver Daydreams of maria”, der han synger Well, the diamonds fade quickly when matched to the face of Maria, er virkelig ikke dumt. Igjen er det en smått monoton melodi, ei straight takt, og litt gitarplukking som krydrer det hele. Vakkert.

Herligheten avsluttes med “Sang Til De Rotløse”, og igjen setter Ropstad seg bak pianoet. Sæter har hentet fram vispene sine, kosestemningen kommer kjapt sigende, og når Vikens tandre traktering av fela blir med er det bare å fyre i peisen, hente dama og finne fram pleddet. Ensomhet og lengsel etter tilhørighet formidles poetisk, og sender oss rett ut i ettertenksomheten. Lytt til låten, hør hva han sier, og la tankene vandre. Om Ropstad tenker på en musikers endeløse reising, det å forlate hjemmet, eller lengselen etter barndomskjæresten vet jeg ikke, og det vil jeg heller ikke vite. Tekster som dette er åpne for tolkninger, og akkurat her ligger styrken som løfter låten over dusinvarene. Erlend Ropstad, jeg tror pinadø du har toppet Det Beste Vi Får Til, og det er virkelig en prestasjon i seg selv. Takk for musikken!

Vi har i flere tiår sett til Sverige med en slags blanding av beundring og misunnelse, og lurt på hvordan de har klart å få fram musikere som Thåström, Ebbot Lundberg, Stefan Sundström, Christian Kjellvander og Håkan Hellström. At vi nå kan parere med vel så gode artister kan vi bl.a. takke Ropstad for. Han føyer seg inn i rekken av vanvittig solide norske soloartister sammen med bl.a. Stein Torleif Bjella, Torgeir Waldemar, Sivert Høyem og Paal Flaata. Jeg legger glatt til Vegar Urne (Hotel Hotel), Erling Ramskjell (Æ), Børre Bratland (General Forsamling) og Carsten Holt (Cesh), og på mange måter føler jeg at vi har passert våre venner i øst. Faen, det er kult å følge norsk musikk.

4 Kommentarer

  1. André Berg

    Utrolig bra anmeldelse! Gøy å se at albumet treffer så bra over det hele, og spesielt gøy å lese en anmeldelse tydelig preget av kjærlighet og kjennskap til musikk, men samtidig formidlet for lekfolk (som meg). “Hva om det ikke er sånn som du tror at det er” førte Ropstad opp på topp ti artistlista mi, og der står han fortsatt. I motsetning til (de fleste?) andre har påfølgende album dessverre flytta seg vekk fra det som tiltalte meg aller mest den gang da i 2013:

    Vurdert ut fra helhetlig albumopplevelse må jeg si at Ropstads første norske,
    “Hva om det ikke er sånn som du tror at det er” (2013) er den som får flest stjerner i boka mi. (De engelske albuma ikke vurdert.) Låtene har en rød tråd albumet igjennom, det er gjenkjennbare øyeblikk og situasjoner, store følelser og hverdagsliv om hverandre. Vokalen kler det hele så innmari bra; det blir definisjonen av Ropstadig for meg. Instrumentering, lydbilde og miks – alt sitter!

    “Her om natta” (2014) bygger videre på kvalitetene fra forrige plate og det gjør ingenting at Ropstad prøver seg på litt mer drømmende tekstuttrykk. Jeg har personlig ikke like mange låtfavoritter fra dette albumet som foregående og mener nok det er noe mindre rød tråd albumet gjennom, men like fullt ei sterk plate.

    Men så kommer “Det beste vi får til” (2015) og til tross for flere kjempesterke tekster så er det så innmari mye i lydbildet som ødelegger opplevelsen for meg.. Stikkordsmessig presentert her:

    Det beste vi får til (2015)
    1 Som om jeg nesten ikke fins
    Mye lyd; for høy lyd – lydbildet er fullstendig metta. Starter veldig masete, men når vokalen kommer på klikker det på plass. Eneste låta hvor skarptromma (der den er med) ikke står alt for hardt ut i miksen. Ropstadig tekst.

    2 Bare kom
    Fy fanken – få vekk den tromma! Men fin tekst og instrumentering ca 1:30 inn

    3 Før det er for sent
    For skarpe S’er. Nyydelig med mer akustisk instrumentering etter to foregående låter. Tekst og vokal prima! «Når havet ligger som et SPEIL!» -SPEIL spyttes ut med følelse. Det er sånn det skal synges. Koringa kler låta. Desperasjon i sangen kan føles; det er så himla fint.

    4 Det beste jeg får til
    Sår og nydelig tekst og sang. Men hva skjedde med vokalen? Plutselig støyfri og klokkeklar. S’ene noe dempet, men fremdeles hakket for skarpe. Og (skarp)tromma terger meg igjen! Ellers fin instrumentering.

    5 En sang til
    Dansbar gladsang! Hører det hjemme her da? 🙂 Ropstadig tekst, men mangler litt på dramasiden; lite friksjon og motsetninger og litt for lite dragning mot de store følelsene som både markerer livets ytterpunkter og utgjør livets daglig laden.

    6 Stor stein
    For høyt volum igjen, dynamikken drukner og jeg mener låta til og med vrenger enkelte ganger. Når det er sagt: nydelig tung, dramatisk instrumentering og lyd. Vokalen ligger litt tilbake, men det er fint. Skarpe S’er. Men teksten er der! Fy fasan hvor det spiller på hjertestrengene.

    7 Større enn det
    Ropstadtekst, men snodig miks: piano i venstre og gitar/trommer i høyre. Og så den himla (skarp)tromma da! Vokalen står fint; S’ene betydelig dempet. En av de beste tekstene på plata, men miksen ødelegger sangen. 1:30: «Selv om det blåser, selv om himmelen faller ned. Det spiller ingen rolle. Selv når vi heilt blaaaakke! For vi er større enn det.» -Elsk!

    8 Før satt vi oppe helt til morgenen
    Småpsykedelisk instrumentering og lydbilde, kult det, men fortsatt den himla tromma! Pluss for koring og godt mikset vokal. «Sløv av all den støyen, får ikke puste» – dessverre god oppsummering av litt for mange av låtene som oppleves ujevnt miksa, ei irriterende tromme som hamrer i hjel alle gode intensjoner og sibilans som kommer og går fra låt til låt.

    9 Det mekaniske hjertet
    Helakustisk, kun piano og vokal. Kjekt å høre det dure og riste i trommesett av dype noter. Himla fint! Noe framtredende s’er som dessverre assosieres til slurv i miks og produksjon som igjen, dessverre, tar noe av gleden da jeg vet hvor mye bedre det kunne låtes.

    10 Den eneste
    Ropstad på sitt beste tekstmessig! Skarptromma er kuttet ut de første 1:43 – topp! Og så nedtur når den kommer inn.. Elgitaren kler låte så innmari. Kjempeartig med havreferansene.

    Alt som har hendt (2017)
    1 Vend om
    Helakustisk instrumental som makter å være nær, var, sår og følelsesladet. Hører vi regn i bakgrunnen? Kjempefint. Blir glad av denne tristessen!

    2 Baby er du våken
    Regnet blir med inn begynnelsen av denne låta, men høres nå mer ut som spraking/støy til det plutselig forsvinner ved ett minutts merket. Ropstadig tekst; vi blir servert en lengsel og dragning til ei av damene som ei gang stod på elsk. Dette er «Hva om det ikke er sånn som du tror det er» om igjen, bare med betydelig mer rockete instrumentering og lydbilde. Og det gjør absolutt ingenting for Ropstad bruker stemmen for alt den er verdt! Meget sterk åpningslåt!

    3 Ta med meg
    Kul beat, men vær så snill med den skarptromma.. Ropstadig tekst med en kjempefin vri at den nå synges mot et barn og ikke død kompis eller tapt kjærlighet. Fin instrumentering (bortsett fra skarptromma) og god miks – her er dynamikk. Farskjærligheten er veldig gjenkjenbar.

    4 Det store blå
    Wow! Her er alt i instrumenteringa; akustisk gitar, piano, elgitar med vreng og trommer (inkl skarptromme) som sitter perfekt sammen. Dypt og bredt lydbilde med vokalen plassert dønn i sentrum. Det er dynamikk i låta som passer perfekt til teksten – og for en tekst! Dette er Ropstad sånn jeg blei kjent med han i albumet fra 2013. Stor kjærlighet, dype følelser, artige ord og vendinger. Og så samtidig så vart og sårt. Mer melankolsk kan det nesten ikke bli? Men det blir ikke håpløst og jeg elsker det!

    5 Svalene
    Over til en akustisk og nedpå låt, men med tekst du hører Ropstad i. –«Men sannheten er den, at når du kommer frem så kommer jeg hjem.» -Det blir litt for mye mystikk i teksten til at jeg følger med hele veien inn, men det er kanskje for mye å forvente at alt skal være gjenkjenbart? Fioliner halvveis inn; akk så fint!

    6 Vi henter de om natta
    Skjønner at Ropstad er sint og frustrert. Her klages på dobbeltmoral i typisk norsk befolkning og medfølelse for flyktninger. Kan ikke annet enn ha respekt for budskapet, som jeg også personlig kan stille meg bak, men får vi litt for mange historier på ett og samme album her? Jeg er forferdelig fan av album med en samling låter som har tydelig rød tråd; jeg tar gjerne et politisk album fra Ropstad, men denne låta skiller seg litt for kraftig ut fra albumets hovedfortelling slik jeg hører den. Når låta først er her skulle jeg likt å høre det sinnet instrumenteringa og lydbildet formidler i vokalen. Musikken slår sangen i hjel og underbygger ikke i mine ører –slik det helt sikkert er ment.

    7 Folk spør meg om deg
    Her er det et rart filter på vokalen og en litt for modig beat og et litt for snålt lydbilde og bruk av instrumenter til at teksten finner fram til meg. Jeg er ikke i mot utvikling og eksperimentering, men dette gir litt for mange assossiasjoner til alt som ikke klaffet i «Det beste vi får til» til at låta når hjem hos meg.

    8 Da du var mi for alltid
    Her skjer det noe slitsomt med trommemiksen igjen og rockeinstrumenteringa kveler både vokal og tekst – som har for mange repetisjoner av samme strofelinjer.

    9 Alle lysene på Ullevi
    Så sitter teksten, melodi og instrumentering igjen –fram til 1:20. Men vokalen er litt for spiss; det er for skarpe S’er, igjen en repetisjon av en av de største syndene fra 2015-albumet. Fra halvannet minutts merke stresser trommene låta litt for mye.

    10 Sang til de rotløse
    Så sitter plutselig trommene(!) og viser hvor vakkert det kan bli når det gjøres ordentlig. Fin instrumentering, deilig å avslutte albumet akustisk og lavmælt. Det er dessverre litt for mye klang på vokalen og igjen litt for skarpe s’er, men teksten er Ropstadig og jeg kjenner igjen følelsene og blir oppslukt av historien. Budskapet og låta spiller på noe i hjertet, det når inn, og er det ikke det som må være målet Erlend? Sånn som du spilte for oss på Vaktbua oktober 2015.

    Disclaimer: all musikken er streamet fra iTunes. Muligens mastringa til 256kbps herjer for mye låtene? (Lydkilde: PC, digital ut til DAC og videre til hodetelefonforsterker og Beyerdynamic T90)

    Svar
  2. Johnny Wilhelmsen

    Steike! Det var litt av ei tilbakemelding, André..

    Artig å lese dine betraktninger, selv om vi nok ikke er helt på bølgelengde når det kommer til hva som settes mest pris på av Ropstads musikk. Men, det er kun interessant. Nå skal det sies at jeg bare måtte booka ham til Senjafestivalen i 2014 etter at jeg hadde hørt 2013-utgivelsen, og jeg elsker den skiva. Det er bare det at jeg synes at formkurven kun peker oppover deretter.

    Der du hører plagsom skarptromme, hører jeg den stemte tromma jeg digger, og de s’ene er noe av det som gjør at jeg mener vennesladialekten er sånn bortimot den perfekte rock’n’roll-diksjonen, og en av hovedgrunnene til at jeg liker de mest rocka øyeblikkene hans så godt.

    Svar
  3. Johnny Wilhelmsen

    Jeg har forresten de samme hodetelefonene som deg, men lytter aller helst til LP’ene. Og jeg har alle hans norskspråklige på vinyl. Lyden er mye varmere, og ikke minst bedre, når jeg vrenger opp volumet over stereoen, sammenlignet med DAC, streaming og alskens digitale formater. Men, det er nå bare meg..

    Svar
  4. André Berg

    Hadde det ikke vært fort at jeg opplever så stor variasjon i miksen låtene i mellom på henholdvis “Det beste vi får til” og “Alt som har hendt”, spesielt med tanke på trommene og s-lydene, hadde jeg antagelig hatt mindre “å klage på”. Når vi på ett og samme album blir presentert låter hvor trommene er behagelig plassert og presentert og s-lydene tilstede, men ikke altfor fremtredende så står de mindre heldige miksene i så sterk kontrast at det blir som å ha alt av smart-tvens motionfinessser påskrudd i en episode av Stranger Things. Og det tar jo dessverre fra helheten -for de av oss som er skrudd sammen sånn. Trøsten må være at det sikkert ikke er mange av oss; kanskje nede i promilletallet..

    Hver til sin smak.

    Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert