En Bass og Hans Mann

Mattis Kleppen - Bassgitar (Crispin Glover Records)

Jazzmusiker Mattis Kleppen slapp sist høst sitt tredje soloalbum Bassgitar, og i motsetning til på sine to foregående album - Mattis Kleppen & Resjemheia (2013) og El Bokko (2016), er mannen som nærmer seg de magiske 50 med stormskritt, alene med sin bassgitar denne gangen. Enten det, eller så er det bassen som er alene med Kleppen. Dette er det ikke så helsikkes lett å slå fast, men følelsen er der. For hvor begynner egentlig bassen, og hvor slutter Mattis..? Hvor er den tydelige overgangen mellom disse to? På bilder er det lett å se hvor mannen er og at han holder i bassen, men på plate er det umulig å høre det. Det er klart jeg jårrer litt småbambus nå - gjør meg litt til her jeg sitter, men det er vel samtidig klart at jeg er inne på noe. De to er etter min mening sammensmeltet i takt, feeling, synkope og melodi.

Den folketoneaktige musikken som åpner side-A på dette tredje soloalbumet, med den, forsåvidt, selvforklarende tittelen - Bassgitar, passer perfekt denne grytidlige morgenen etter at jeg har sittet ute å lyttet til ulvens heller opprivende leven med en kopp kaffe og en usedvanlig god sigarett. Førstelåta "G and M" er en melodisk Kleppen-komposisjon som virkelig setter tankene i sving. Produksjonen som Olav Torget har stått for, er naken, åpen og klangfull, noe som forsterker ensomheta vi ellers bare vil finne der ute i naturen. Det er vakkert og inspirerende, og inviterer til å lene seg godt tilbake i godstolen mens de soniske bildene som hele tiden oppstår tar deg med til steder du ikke helt visste om. Så seiler vi taktfullt over i trad-låta "Lea Deg Gamle Ola", som er langt mer pågående og progressiv enn den drømmende åpninga. Det er her vi for første gang får følelsen av at Mattis er ett med sitt instrument, og at det pågår noe trollsk og/eller magisk mellom bassen og hans mann. Denne gamle stubben er så tøff og vital at det kan være fristende å sprette litt rundt på parketten. Men, samtidig føler jeg det er best å bli sittende så jeg får med meg alle detaljene i Kleppens spill, og dermed også unngår et eventuelt hjerteinfarkt. 

"Den Blårandute" er en trad komposisjon etter Torkjell Haugerud. Lekende, nesten ertende, forteller den kanskje historien om en busserull, hva vet vel jeg. Men en sånn skjorte er vel ofte blåstripete, og passer dessuten godt inn i assosiasjonene jeg har rundt toner som dette. Disse urnorske tonene som strekker seg så dypt ned i grunnen. Sterke tålmodige røtter på sin evige jakt etter god næring. Kleppens instrumentbehandling er som bekken når den finner sin vei ned langs det kuperte terrenget - pågående, snartenkt og ustoppelig. Neste ut er "Øvre Bø". Dette er også en egenkomponert sak, en komposisjon som nok engang åpner alle sansene hos lytteren. I alle fall hos denne. Det er som om vi stiger til vers, opp langs fjellsiden og videre opp gjennom skyene. Takta som inntreffer skaper bilder om fri flyt i åpen himmel, og når Mattis legger litt stemme på de optimistiske tonene, er det ingen tvil om at vi er vektløse - dog med en viss gravitasjon å ta hensyn til. Jeg skriver bare det jeg føler, og jeg må bare trekke på smilebåndet over musikaliteten til denne trollmannen av en musiker.

Side-B avrundes med "Springar Etter Håvard Gibøen", som er en trad-låt etter Johannes Dahle. Jeg tenker på Arild Andersen, og jeg tenker på noe så fjernt som Stanley Clark og hans platetitulerte ønske - If This Bass Could Only Talk, tilbake i '88 - altså helt uten sammenligning forøvrig. Og jeg tenker på disse av en grunn. Arild på grunn av en konsert der han var i dette landskpet sammen med Rypdal (eller ver det Eberson), på tampen av '80-tallet, og Stanley på grunn av hans ønske om at bassen kunne snakke. For Kleppens bass kan det, og her gjør den det, eller rettere sagt - Kleppen snakker gjennom bassen. Det er ikke godt å si hva han sier eksakt, men jeg liker det jeg hører.

Det er "Resjem" som sakte haler i gang B-siden. Dette er den siste av tre egenkomponerte låter herpå, og nok en gang havner vi i et drømmende musikalsk landskap. Kleppens ultradype toner dirrer i jorden, og de høye stiger elegant opp i uendeligheten. Her danser mørket sin følelsesladde vals med lyset, og før vi vet ordet av det, er vi hjemme. Ikke spør meg hva dette betyr, men det BETYR. "Gjerki Haukeland" er en trad-låt, en slått, etter Kjetil Håvardson, Høye Kvåle og legendariske Knut Buen. Musikken setter meg av en eller annen grunn i tanker om Isak i Markens Grøde, der han vandrer over fjellet med krom nakke uten tanker om å noen sinne gi seg. Det er noe urnorsk og fandenivoldsk over "Gjerki Haukeland", og unnskyld språket, men fy faen for en musiker Mattis Kleppen er. Jeg finner ikke ord. Av og til høres han ut som en fortelling, og da mener jeg SELVE fortellingen.

"Kanou" er en komposisjon skrevet av sangeren og gitaristen Boubacar Traoré. Den gamle fotballspilleren fra Mali, er litt av en komponist og musiker, om vi skal tolke dette ut fra Kleppens variant av mannens komposisjon. Og det synes jeg vi skal. Den er like lett og bekymringsløs, som den er sørgmodig og drømmende, full av håp, tapt og nyfunnen kjærlighet - i alle fall om jeg skal få si hva jeg kjenner når den fyller rommet her hvor jeg sitter. Så overtar nok en trad-låt etter Johannes Dahle. "Håvards Sorg" er ikke enkel om vi skal tro den musikalske topografien som består av knappe svinger og kvasse kanter. At vår mann er ett med sin bass, og at bassen er en del av hans kropp, er det nå ingen tvil om. Her formidles smerten og fortvilelsen bedre enn noen ord kan det, og omstendighetene til tross, låter det helt fantastisk.

Jeg må bare si at jeg ble litt overrasket da en av mine største helters låt, "If I Needed You" dukket opp her. Overrasket og fjetret, må jeg si. Kleppen synger den gamle sangen med sine fire strenger, og jeg ser svart/hvit bildet av Townes der han sitter på trappa utenfor fjellhytta sammen med sin kjære hund, for meg. Melodien som i utgangspunktet er så sterk, blir kanskje enda sterkere her når historien og livet så langt tas i betraktning og legges til. Jeg føler at Kleppen finner Townes Van Zandts sanne sjel her, og han lar den bare fly sin vei - kanskje tålmodig etter at Texas trubaduren har fått knytt på seg sine gamle trofaste flyvesko. Den tilhørende poesien er byttet ut med følelsen av, og betydningen av, den gode melodien, og jeg kjenner nå, her jeg sitter, den gamle tåren der den sakte triller ned langs mitt etterhvert så værslitte fjes.

Jeg føler nok også at det er smått meningsløst å gi dette verket karakter. Både på grunn av min ydmykhet for disse låtene, men også for at karakteren på mange måter gir seg selv. Men når det er sagt, kliner jeg til og sier at alle Kleppens tre soloalbum fortjener en soleklar toppkarakter, og de hører sammen som morgengryet, kaffen og sigarettene gjør det.

[embed]https://open.spotify.com/album/0nWwqfXDqcLmIqFFBgYwrB?si=mgL5SzhDS92dfZjGdkpPmg[/embed]