En uendelig tur på musikkens kreative vinger

Siril Malmedal Hauge – Uncharted Territory (Jazzland Recordings)

Eller at artisten bare tar fatt på prosjektet uten åpenbare påvirkninger. Med blanke ark og et nullstilt hode/hjerte. Nå tenker du sikkert at det er umulig å leve i vår verden uten å la seg påvirke av et eller annet, enten det er naturen og omgivelsene rundt, eller om det er av noe som har brent seg fast gjennom år med fascinasjon og kjærlighet. Du tenker kanskje også at det du leser nå ikke har noe å gjøre i en omtale av et spesifikt album. Hva vet jeg?

Jeg vet hvor jeg vil med dette, men ikke hvor jeg ender opp. Og sånn kan det jo ofte være når du setter i gang med en idé eller noe som har ligget der å ulmet over lang tid. Kanskje i mange år. Jeg vil prøve å si hva jeg mener om denne utgivelsen, altså Uncharted Territory, men vet ikke om jeg noen sinne vil klare det. Og skal jeg klare det, må det skje nå. For jeg kommer bare til å prøve denne ene gangen. Og der ligger utfordringen. Og den utfordringen er jævlig subjektiv, eller bør være det. Eller forresten, stryk det siste der. Synspunkter og følelser er alltid subjektive. Spunnet ut av opplevelsen og hva den gjør med deg. Et uoppdaget territorium som underveis blir konkret – i den grad kunst noen gang er det. Min påstand er ikke mye av en påstand, men likevel påstår jeg at kunst aldri kan bli konkret. Den tilhører bare den som tar den til seg.

Dette albumet er helt nydelig. Utført og skapt enten gjennom en god del flaks, eller gjennom nitidig arbeid og dyktighet i et studio og ellers rundt omkring i forskjellig rom og i forskjellige øyeblikk. Til slutt har resultatet blitt noe som kanskje ingen turte håpe på, eller noe selve artisten under skapelsens prosess aldri kunne forestille seg. Ofte blir vel resultatet en god blanding av alt dette, noe jeg føler meg sikker på er tilfellet denne gangen. Kanskje du som leser det tenker at jeg er i overkant arrogant i det jeg hevder, og ikke minst at jeg besudler en omtale med alt for mye personlig fjas.

Det får stå sin prøve. Og du. Denne plata tok meg ikke så umiddelbart som jeg tenker at den gjorde, nå – 20 gjennomlyttinger senere. Og når jeg spiller et album så jævla mange ganger over relativt kort tid, sier det seg selv at jeg liker det. Jeg er jo ingen selvplager. Jeg er ingen fan av smertefulle opplevelser. Denne utgivelsen har tullet seg rundt mitt hjerte som en beskyttende hånd fra oven når uvær og storm prøver å få et overtak. Eller for å være litt konkret (der var det ordet igjen), når basselusker og annen dævelskap overtar kroppen. Jeg har hatt, og har fortsatt det vi liker å kalle en influensa, og hver gang jeg trykker på PLAY, og lar Siril Malmedal Hauge og Co ta over atmosfæren rundt meg, er det som om alt slipper takket. Slappheten er der, men det påvirker meg ikke så mye som når stillheten eller annen musikk fyller rommet.

Og hva er dette slags musikk? Er det pop? Nei. Er det jazz? Nei. Er det rock? Ikke det heller. Er det folkrock? Ikke helt. Er det viser? Neida, så langt i fra. Er det en blanding av alt det nevnte? Jo, kanskje. Det eneste jeg vet, er at det er musikk. En kunstform. Det er et kunstverk av en plate som henger veldig godt sammen. Låtene samsvarer med hverandre og de blir til som et resultat av god låtskriving og et fullkomment band. Musikken blir det den oppleves som, og i mitt tilfelle, en form for medisin. En medisin som burde vært på blåresept. Produksjonen Siril har gjort selv, i et samarbeide med medprodusent Dag Erik Johansen, er både silkemyk og progressiv. Den er varm og luftig, tett og passe kompakt. Alt dette på en og samme tid. Den lever som et ekstra instrument, en ekstra våpendrager i kompaniet.

Martin Myhre Olsens saksofoner – jepp, hele rekka, er utrolig godt plassert i terrenget hele tiden, og oppfinnsom. Han står ikke tilbake for nevnte Wayne Shorter, for eksempel. Og han har sin signatur over hele linja. Torgeir Hovden Standals gitarer tilfører både bakvegger og skillevegger. Dramaturgi og fasong. Hans kunst å aldri komme i veien for selve låta, eller å forsvinne inn i det betydningsløse, er overbevisende og genial, og hans lydlandskap etterlater alltid noe interessant om legger noe til istedenfor å forstyrre. Kjetil André Mulelid er en kapellmester av en pianist. Hans briljante lek langs hele ferden er ren klasse. Sjelden har jeg latt meg bergta mer av tangenter enn hva tilfellet er her på denne plata, hans utfoldelse sammen med sine medmusikanter. Det er intet mindre enn imponerende bra og hypnotiserende alt han gjør her. Martin Morlands bass er stødig like fort som den tegner en grunnmur du må være arkitekt for å bygge noe på, og her er det ingen fare for å mislykkes i så måte. Han befinner seg sammen med fantastiske musikanter, eller arkitekter, om du vil. Det samme kan vi si om trommeslager Henrik Lødøen. Han er rett og slett helt suveren i denne settingen, og han etterlater sitt rytmiske preg på plata, like fort som han legger til detaljer i musikkens besnærende topografi.

Så har vi sjefen sjøl. Hun har en stemme som til forveksling kan minne om nevnte Joni, eller andre dyktige og grenseløse sangere. Og den er variert denne stemmen, og først og fremst med en identitet det er umulig å ta feil av. Og hun er en låtskriver av rang. Sjelden har jeg hørt et album med en så overbevisende og elskelig låtrekke. Og her ligger noe av det jeg rotet meg bort i til å begynne med i teksten her. Visste hun hvor hun skulle? I tilfelle hvor lenge har hun visst det? Hvis det er lenge, burde plata vært laget for lenge siden? Nei. Jeg tror dette albumet er et produkt av samarbeide, interne innflytelser, godt hell, og jævlig mye positiv inspirasjon. Og ikke minst av Sirils kvaliteter. Denne halvtimen kan oppleves som en uendelig tur på musikkens kreative vinger, samtidig som det er lett å tenke: Nei faen!? Er den ferdig allerede…