Sonisk Science Fiction

Lyder som forplanter seg i margen, kjølige detaljer i et akustisk/elektrisk hav av komponert nysgjerrighet, kan fort føles litt overveldende om du ikke følger med i timen. Du kan oppleve at du er på romferd under vann, ned i dypet, ikke ut intet. Men det er viktig at du slipper deg løs, og at du kvitter deg med alle forventninger. Om du prøver å forstå, er sjansen for å falle av stor... Blir du med uten å gjøre motstand, vil du nesten garantert kjenne deg som et nytt menneske. Ripples ferd går i sirkler, sirkler som sørger for å ta deg trygt i havn ved reisens slutt.

Thomas Husmo Litleskare og hans crew kan gjøre 26 minutter med sonisk science fiction om til en evighet. En reise som går i bane rundt din egen sfære. De fire frie sjelene i Husmo HAV kan gjøre 26 minutter om til et blaff. Et øyeblikk som streifet deg lik et vindpust en kjølig vårmorgen ved havet. Disse visjonære musikantene skaper en magi som kan frelse deg fra det onde, og sende deg inn i paradis. De kan det. Om du vil. Eller om du er så heldig at du finner døra de har satt på gløtt. En invitasjon ut i uutforsket terreng, eller ned i dypet der alle bevegelsene går i slow motion. Det er musikk, og musikk er mye.

Albumets tittel, Ripples, betyr vel først og fremst krusninger. I alle fall vil jeg tolke det dit. For alt med dette åndsverket handler om krusninger. Krusninger i mange fasonger. Sirkelformede bevegelser på en antatt overflate, eller ringer i vann, små bølger som til slutt ebber ut i evigheten, mot det uendelige. Alt gir mening når du befinner deg i musikken. Når den cinematiske virkeligheta blir alt som rører seg i sjelen, og du befinner deg i en slags kosmisk hypnose.

De kjølige, for ikke å si - iskalde strukturene bygget opp av synthens elektroniske bakteppe eller ramme, den organiske opplevelsen av bass og trommer som hele tiden danner et springbrett for utropene som kommer, altså trompetstøtene som trenger inn i sjelens lengtende indre. Alle disse elementene satt sammen i et sonisk økosystem, en uendelig kompleksitet som etter hvert ender opp i full forståelse. Det er dette som blir Ripples.

Bandet består av Marte Eberson - synth, rhodes og piano, Stian Andreas Andersen - bass og barytongitar, Tore Flatfjord - trommer og perkusjon, og selvfølgelig Thomas Husmo Litleskare på trompet. Dette er kjente musikere fra band som Highasakite, LöV, Eberson, The Switch, Moksha, Lassen og Baker Hansen. At disse har funnet sammen, er for undertegnede en sann berikelse, for jeg bruker ofte musikk i dette landskapet som en slags mentalhygienisk sikring. Ikke for at jeg har en spesielt ustabil psyke, men for å nullstille meg litt. Gjøre en sjelelig omstart. Du burde prøve det.

Men når alt dette er sagt, så ender vi til syvende og sist opp med kunstformen vi ynder å kalle musikk. Og musikken er i bunn og grunn et enkelt konsept uansett hvor avansert den kan fremstå. Det gjelder bare å slippe den inn, og i noen tilfeller anstrenge seg litt for å finne den rette inngangen. Det kan være mange dører inn til musikkens kjerne, og du vil ikke komme inn kjøkkenveien, eller gjennom verandadøren. Da går du nemlig glipp av entréen eller vindfanget om du vil. 

Du tenker kanskje at jeg overdriver litt nå? At jeg prøver å fortelle deg at jeg har spesielt godt utviklede følere der ute i lydlandskapet? Eller kanskje det bare er jeg som er redd jeg ikke skal klare å formidle mine opplevelser. Det samme kan det være, for vi er alle utstyrt med de samme sansene. Det hele koker ned til vår vilje eller trang til å bruke dem. Så min oppfordring må bli. Bruk dem nå. Nå mens du ennå kan, for musikken er fantastisk.