Storbyrytmer, blinkende neonlys og jævlig kule katter

Big City Moves kan godt være pulsen på Oslo en fredagskveld langs byens mange gater. I de nesten 4 årene jeg bodde der, kjente jeg ofte (men aldri ofte nok) på byens stemninger. På vibrasjonene langs gatene, rundt neste hjørne, forbi klubber, mørke smug, trikkestopp, t-bane inn -og utganger, folkemengder og i det hele tatt. Livet der nede i smeltedigelen Oslo. En by jeg elsker. Ja, elsker. For sånn er Oslo. Man elsker den byen etter en stund. For den er rett og slett så jævla ekte. Rock, blues, garage, punk, hardrock, viser, country og en masse annet jeg ikke vet navnet på. Alt dette i en pakke. Alt dette i en fontene av lys og leven. Skitne gitarriff fra en skyggefull bakgate, pumpende rytmer og latter fra et opplyst smug. En sax som gråter, en kvinne som hyler hysterisk, en katt som krysser gaten i panikk... Oslo er det og en masse annet.

Og en masse annet kan i kveld nevnes med bare ett ord: MOSAMBIQUE. Her får vi alt det andre - Jazz i en stormix av afrobeats, funk og hallelujah på kjøpet. Eller er det alt det andre. Kanskje Mosambique er selve essensen av tigerstaden en gitt kveld. Sannelig om jeg vet, men jeg føler det virkelig her jeg sitter med musikken i både hode og hjerte, og med minnene om denne byen vi kaller vår hovedstad rett foran meg - visualisert.

Det er lenge siden jeg har forelsket meg så fort og så brått. Lenge siden musikk har gitt meg så ufattelig mye energi i et hattefokk. Det har hendt opp til flere ganger tidligere at jeg har brukt ordet "vitamininnsprøytning" om musikk som inspirerer meg. Som en metafor synes jeg det er ganske beskrivende og ikke minst forklarende. Men når jeg bruker ordet om Big City Moves, så er det ikke en metafor lengere. Big City Moves er rett og slett en vitamininnsprøytning. Kall det gjerne lunsj eller kveldsmat. Et næringsrikt musikalsk måltid. Altså mer enn bare åndelig føde. Mosambique er mat. både for kropp og sjel.

Mosambique består av  - la oss kalle han; kapellmester, kaptein og låtskriver/komponist - Ivan Blomquist fra Sverige, på tangenter. Mest sannsynlig koblet opp mot et hav av helt utmerkede greier. Vi har fantastiske Lyder Øverås Røed på trompet, eminente Lauritz Lyster Skeidsvoll på saksofon, dødskule Kristian B. Jacobsen på bass og helt sjukt tøffe Henrik Lødøen på trommer. Jepp! Der har vi gjengen med unge lovende musikere. Det beste Oslo kan by på av nytt blod i dag, spør dere meg.

Men tilbake til musikken, Oslo og hva alt dette gjør med meg som lytter. Jeg tenker på Big City Moves som et soundtrack. Et slags vitnesbyrd. En kort fortelling om hvordan en kveld gjennom byen kan oppleves, og bør oppleves. Jeg tenker på de få kveldene jeg satt bak rattet med frontlysene fra bilen bak, i speilet mens jeg fulgte baklysene til bilen foran. Sakte, jevnt og spennende. Neonlys som blinket gjennom et par av gatene nede på Grønland der vi cruiset. Jeg tenker på fortauene som yret av liv. Folkeslag fra alle verdenshjørner, lyder fra alle kanter. En fredelig og glad stemning - sånn den bør være hele tiden i alle byer. Store eller små.

Når dette albumet åpner med tittelsporet, ser jeg tvert den kuleste katta som noen sinne har satt sine ben på denne kula. Jeg ser han der han glir langs fortauet bak mørke briller og med en skjorte til flere tusen kroner. Og sko. Spisse blanke feilfrie sko. Katta heter Miles. Miles Davis. For det er han jeg ser. The meanest, coolest cat you'll ever see. Og når trompeten til Lyder lyder (artig den), er det ingen tvil. Det er som om jeg havner i en slags tidsmaskin som beholder 2019 samtidig som den tar meg til 80-tallet da nevnte katt laget plater som Decoy og You're Under Arrest - bare for å nevne noen.

Som Oslo er det, er også denne skiva en stor smeltedigel. Stilarter og impulser fra over hele fjøla. Mikset sammen så sømløst og stilfult imponerende at jeg knapt kan beskrive min begeistring. Dette er musikk for gamle jazzløver som meg selv, óg for den yngre klubbduden som vet hva han vil ha, og når han vil ha det. Eller hun. Klubbdama som er så hipp at det glinser av henne der hun åler seg gjennom folkemassen. Jeg tenker jeg stanser mine hester der.

PS: Alt dette med Miles, er bare mine personlige assosiasjoner. Trompeten, beaten, stemninga, indre bilder...