Black Moon Circle - Trykkeriet - 26.05 2023

Vi er tidlig ute denne kvelden. Det er ikke fordi vi forventer lang kø oppover Kattveita før konserten hos Trykkeriet, det er heller ikke fordi alt må skje så raskt, men fordi været er så forvirret. Derfor tar vi bussen nedover til midtbyen, så trenger vi ikke støvler eller brodder i sekken til hjemturen. I kveld arrangeres det dobbel slippkonsert med Black Moon Circle (Leave the Ghost Behind) og Goat The Head (Et Lokalsamfunn i Sorg), som begge har gitt ut nye plater på Crispin Glover Records. Vi får kjøpt oss noe å drikke, og prater litt om forventningene til konsertene. I mellomtiden har jaggu Trykkeriet blitt veldig folksomt. Like før konserten skal starte, så er det mer som fullt i lokalet, men det har blitt tomt i glasset. Som et krypdyr må jeg åle meg fra den ene siden, og over til den andre, der serveringen skjer. I min forvirring så klarer jeg ikke å se hvor køen starter, og siden det ikke er så lenge siden jeg fikk ei solid kjæftskur for å ha sneket i køen, så resignerer jeg og bestemmer meg for å prøve igjen litt senere.

Konserten starter presis. Det er ingen forvirring å skimte hos Black Moon Circle (BMC). Som to kosmiske lykketroll står brødrene Engan der, Vemund med smilet og glitregitaren til venstre og Øyvin med bassen Tortuga i midten. Bandet som i de seneste årene har spist trommeslagere som drops i beste Spinal Tap-stil, har nå fått transplantert en avlegger på haken til Thomas Järmyr, og med det inkludert han som en skjeggete lillebror til høyre. BMC jammer en mørk langsom psykedelisk speisa rock ifølge et anerkjent nettsted, mens andre putter BMC i indie-sjangeren. Vi blir ikke nevneverdig forvirret av at det eksisterer flere knagger å henge BMC på, men hvis vi må si noe om sjanger, så synes vi psykedelisk er en god beskrivelse. Det er i hvert fall slik vi kjenner deres siste plateslipp, Leave the Ghost Behind, som kom på vårjevndøgn dette året.

Vi legger raskt merke til at det er en spesiell bassgitar som er med Øyvin på scenen i kveld. Den har en uimotståelig liten rød knapp som vi har veldig lyst til å trykke på, og ikke nok med det, så er det en blendende stor krystall montert litt lenger opp på kroppen. Til og med den litt spesielle marine grønnfargen som den har, fanget vår interesse. Det er ikke så rart at denne bassen krever så mye oppmerksomhet, for Øivin flotter seg i kveld med en bassgitar fra Faust Guitars. En kuriositet er at The Engan Brothers sin «brother from another mother», nemlig Billy Gibbons fra ZZ Top, også har en gitar fra Faust Guitars. Gitaren SG Monark ble redesignet av Faust, utstyrt med Cream T Pickups, og fremstår i beste steampunk-stil.

Etter litt «kaldsvetting med Jack» grunnet en tørr start, så er det klart for et nytt forsøk på å få fylt opp glasset. Når Snake Oil dras i gang som andre låt, så har jeg endelig klart å finne starten på køen, eller slutten om du vil. Mens jeg står der og venter så kommer det en kis og bare stiller seg rett foran meg i køen, så ble det min tur til å dele ut kjæftskur. Etter kjæftskuren, og med drikke i hånden, så er BMC snart ferdig med den lange introen til Snake Oil. Vi har blitt godt kjent med denne, for det blir jo ofte slik at den første sangen på en ny plate er den som blir spilt mest. Den er så jævlig seig den introen at vi gjenkjenner den umiddelbart. Seig intro ja, ting trenger ikke gå så raskt. Det er så de konkurrerer med Electric Wizard i klassen for verdens tyngste band. Litt ufrivillig vandrer tankene til sykling, og hvor besværlig det er å holde balansen når det går så sakte. Heldigvis har vi fått en duggfrisk vi kan holde fast i, og med litt kontrollert gynging frem og tilbake, så holder vi balansen gjennom den 90 sekunder lange introen. Det ble vel kanskje bare tre gyng for å holde takten, men derfra og ut er det fullt øs og deilige psykedeliske passasjer.

Snake Oil er første låt på den nye skiven, og setter med det an tonen til hele albumet. Etter den særdeles seige introen så øker tempoet betydelig i det første riffet. Sammen med klangen i gitaren blir vi ør, svimmel og nesten litt kvalm. Ja, tittelen Snake Oil får oss til å tenke på en medisin som er litt ram i starten, men som går seg til raskt når oljen får begynt å virke skikkelig. Lyrisk så forestiller vi oss at det handler om et avbrekk fra hverdagen. Om å ta turen ned i kjelleren, for å komme opp derfra i en ny tilstand, helt fjernt fra livet i hamsterhjulet. Altså, litt som å blåse opp ei boble, eller er det en kvark, som blir grensen for din nye virkelighet. Vi føler noe av det samme når vi får satt av kvelden til å være inne i boblen til dette nye albumet.

Vi kunne ha tenkt oss at BMC bare kjørte gjennom hele det nye albumet fra start til slutt, men vi klarer oss veldig godt med det vi får servert. Det er med litt ekstra glede at de plukker frem sin Cohiba. Bare tittelen får det til å rotere litt ekstra rundt i de irrgangene i hjernen som sjelden får helt fritt spillerom. Vi er ikke deliriske, ei heller røyklagt, men at fantasien får løpe fritt er sikkert. Ja, vi får en følelse av sigar og revolusjon her. Det er vel ikke spesielt revolusjonært. Dog, vi spinner videre og med støtte i lyrikken, så dukker Oumuamua opp. Denne sigarformede asteroiden som kom susende inn i vårt solsystem i en vanvittig fart i 2017. Vi føler at denne låten er umulig å passere, litt som Oumuamua. Vi kan ikke gå rundt. Vi må komme oss over. Kanskje kan vi låne ryggen til en engel, så vi får passere og hyle med skrekkblandet fryd når vi passerer det store intet.

Når nest siste låt nærmer seg slutten så skjer det noe med den flotte bassen. Var det en streng som røyk? Problemet er i hvert fall så stort at Øyvin må spørre vikarierende bassist i Goat the Head, Mattis Kleppen, om å få låne hans. Goat the Head er neste band på scenen denne kvelden, og vi burde jo selvsagt si noen ord om deres konsert og nye album også, men vi får nøye oss med å henvise til vår tidligere omtale av dem. Det er BMC som er vårt fokus i kveld, og vi ønsker å bruke de siste ordene i omtalen til å fremheve Thomas Järmyr som trakterer trommesettet. Vi har tidligere kalt Järmyr et lokomotiv, og vi ser ikke noen grunn til å revurdere. Det er faktisk et øyeblikks nytelse som inntreffer når bassen til Øyvin må gi tapt, for da får vi noen minutters trommesolo med herlige virvler og synkoperte slag i en salig blanding. Vi fristes til å putte han mellom jekslene og knase han som et drops, men gjør det ikke, for vi har lyst til å beholde denne smaken lengst mulig. Ting trenger ikke å skje så raskt. Kan det ha noe med viljen til langsom fortæring vi ellers må møte spacejamen til BMC med? Det ble uansett ikke tid til mer en syv låter denne kvelden, men minnene varer…

Setliste

1. Jack’s Cold Sweat
2. Snake Oil
3. American Eagle
4. Psychedelic Spacelord
5. Cohiba
6. Serpent
7. Enigmatic Superbandit