Sugarfoot – Dokkhuset – 11.04 2025

Unødvendig lang prolog

– Skal du ta bussen? spør jeg fetter Esben. – Nei, jeg har tenkt å bruke apostlenes hester, sier han. Lettere forvirret så skjønner jeg etterhvert at det er føttene han sikter mot. Forvirringen forsvinner helt når han peker på go’foten, for da skjønner jeg det skjulte ordspillet over bandnavnet. Ja, hva er en sukkerfot, undrer jeg over på vei mot konsert. Men før vi kommer dit, så har Esben mye på hjertet som han vil fortelle. For disse detaljene må være med når historien skal fortelles, tenker jeg, mens Esben doserer i det vide og brede om forløpet.

Altså, denne fortellingen starter på sett og vis med snåsningen Bent Sæther, bassist i Sugarfoot, og ikke minst i Motorpsycho, forteller Esben på turen ned mot Dokkhuset. At Motorpsycho har en tendens til å komme først i tankerekken hos oss begge, tror jeg ingen av oss kan nekte for. Vel vel, nå ble ihvertfall interessen min vekket. Jeg lytter spent til fortsettelsen som raskt hopper til namsosingen Askil Holm. Han kjenner jeg ikke like godt til, men jeg tar referansen når Esben nevner de nye gitarkameratene Kurt Nilsen, Espen Lind og Alejandro Fuentes. – Halleluja! synger jeg, men blir raskt avbrutt av Esben. For nå vil han komme til hvorfor Askil er sentral i denne fortellingen.

I 2007 ga Askil Holm ut albumet Harmony Hotel, og på den spiller han en cover av The Waterboys sin «How Long Will I Love You». Den er faktisk hans mest strømmede låt på Spotify. Jeg kjenner selvsagt ikke til hele historien her, sier Esben, men det har antageligvis utviklet seg et vennskap mellom Askil og selveste Mr. Waterboys, Mike Scott. Jøss, tenker jeg. – Det var da svært, sier jeg noe tvilende. En tvil som blir gjort til skamme dagen derpå, når belegg for påstanden kommer. Jeg får jaggu lese om både jamming på scenen og hjemmebesøk hos Scott. 

Esben bare fnyser av min tvil mens vi rykker nærmere konsert, og fortsetter bare med fortellingen, for nå kommer nemlig det første viktige poenget. Et poeng som gjør at vi stopper litt opp i vår gange. Askil skal nemlig ha introdusert Scott for The International Tussler Society og country/sørstats-platen som enkelt og greit bare kalles «The Tussler». Og da skjønner jeg endelig hvorfor Bent Sæther fikk første ord. Ja, slik ble Scott introdusert for trøndersk country, proklamerer Esben, og babler videre om Charlie Bob Bent, Snakebit Ryan og Duellin’ Flint Gebhardt. Ringo «Fire» Karlsen (AKA The Kid) skal heller ikke glemmes i denne sammenhengen.

Nå har fortellingen kommet frem til selveste sukkeret på berlinerbollen. Det første poenget er utrolig nok bare en liten appetittvekker før neste poeng, som er innsideinformasjon av ypperste merke. Deretter går praten på vei mot konsert over i den reneste monologen fra Esben. Uten å avbryte en eneste gang, så får jeg høre om da The Waterboys spilte på Nidaros Blues i 2023. Der var vi begge to, men jeg visste ikke at under oppholdet i trønderhovedstaden, så bodde Scott på hotell i Olavshallen. Det samme bygget som Crispin Glover har platebutikken sin. Dagen etter var en søndag, og butikken hadde stengt, selv om Scott sendte en forespørsel til eierne om de hadde mulighet til å åpne opp litt for ham. Det er nok flere som har erfart graden av digital utviklingshemming til Torgeir og Gunnar, så kanskje skulle han sendt forespørselen på fax eller per brev. Meldingen ble i hvert fall ikke sett før en uke senere. Scott ble derfor stående utenfor og sikle på butikkvinduet samtidig som han klagde sin nød til verdenssamfunnet via sosiale medier. Den samme kvelden begynte bestillingene å tikke inn på webshopen til Crispin Glover, først én, så to, og til slutt tre ordre på Sugarfoot-plater. Bestilt med cirka 30 minutters mellomrom. De ble nok bestilt etterhvert som Scott spilte seg gjennom katalogen. Torgeir og Gunnar skjønte etterhvert hvem som hadde bestilt, og siden tre separate bestillinger til Dublin betyr ganske stiv porto samlet sett, så la de like godt alle Sugarfoot-platene pluss noe annet snacks i en godtepose og sendte avgårde. Et par uker senere var Scott igjen ute på sosiale medier, men da var det slutt på klagingen. Albumet The Santa Ana falt tydeligvis i smak. Ja, det var faktisk helt «fab».

Når monologen nærmer seg sin ende, så er vi nesten fremme ved Dokkhuset. I et stille øyeblikk før døren åpnes, så tenker jeg, at jeg strever litt med det samme som Torgeir og Gunnar. Forøvrig, så synes jeg at det er ingen skam å foretrekke papir og blyant, forsikrer jeg meg selv om, siden jeg følte meg litt truffet. Vel fremme, med hver vår store øl i neven, begynner praten om kveldens spilleliste. Vi har begge to noen favoritter vi gjerne vil høre i kveld. Etterhvert kommer det andre kjentfolk og blander seg i praten. Det er visst mange som har favorittlåter. Kveldens impressario er Tor Schjølberg / Dora 3, han får med seg interessen, og ikke lenge etter kommer svaret, for med digital kyndighet plukker Esben umiddelbart opp meldingen som inneholder kveldens program.

Klikk for større bilder.

Og så til konserten

Vi er relativt tidlig ute. Det er glissent i lokalet, ingen dokø å skimte, og baren har enda ikke så mye å gjøre. Alt er bare velstand der vi står helt fremst foran scenen og beundrer utstyret som skal brukes i kveld. Det er også svært så koselig å få servert utvalgte slagere fra nevnte DJ Torgeir i ventetiden. Men ganske så raskt skal mye endre seg. Plutselig er det ikke plass til flere folk her, og det blir kaos i baren. Heldigvis må jeg ikke på do, men jeg er fortsatt litt tørst, kjenner jeg. Esben beklager seg også. Den fine grunnpromillen han hadde opparbeidet seg forsvant som dugg for den brennhete ørkensola på scenen, og barkøen gikk jo nesten hele veien til Joshua Tree National Park, sier han med glimt i øyet. Ja, det er tragikomisk å se på den stakkars jenta som prøver å servere 380 publikummere alene i baren.

Første låt for kvelden er «How to Keep Her». En låt som er litt sånn dyland-aktig, sier Esben. Ja, den glir sømløst inn i øregangene, medgir jeg. Låten er i det lettbente hjørnet, men jeg er fortsatt opptatt med spørsmålet om hva en sukkerfot er. Esben synes låten er et eksempel på høykvalitets country-pop. Et så langt steg man kan ta med sukkerføtter vekk fra mye av samtidens generiske konsument-country. At låta er av det lettbente slaget, bekrefter gitarist Øyvind Holm når han tar ordet før neste låt. Andre låt er «River Dream». Akkurat som første låt, så er den fra albumet Big Sky Country. Den låter som et møte mellom britisk 60-talls-pop og surf-rock, sier Esben, som sikkert har Scott i tankene når han også fremhever koringen. Tredje låt kommer fra deres siste album In The Clearing, som ble utgitt for seks år siden. Et album som vår sjef i multimediekonsernet The Wilhelmsens, Johnny Wilhelmsen, har karakterisert som kriminelt undervurdert. Låta «Changing Times» har Thomas Henriksen som medkomponist. Thomas skyver seg derfor litt frem på krakken for å nå frem til sitt elektriske piano, selv om han har gjemt seg på kanten i bakre rekke. På kanten, dog litt lengre fremme, sitter flåbyggen Roar Øien og spiller steelgitar. Han melder seg så til de grader på med kveldens første hårete solo, at vi lurer på om han ikke burde sitte sentralt foran. Med foten på pedalen blir det full gass helt ned til stålet. Roar får dominere lydbildet totalt enkelte ganger. Jeg observerer at dominansen skaper reaksjoner blant publikum. Det kan nok ha noe med instrumentet Roar sukrer med, som mange har et elsk- eller hat-forhold til. For min egen del, så elsker jeg det i kveld.

Fjerde låt er tittelsporet til sistnevnte album. Låten «In The Clearing» er en av mine favoritter. Nå er vi så desidert forbi det lettbente, for det er full fyr i kompet. Bass og trommer drar avgårde anført av noen suggererende basslinjer. Dette er også låten Stian Lundberg velger å introdusere seg for publikum. Slik vi forstår det, så er han vikarierende sprellemann bak trommesettet i kveld. Låten er tydeligvis ganske så krevende, for vi observerer at Bent roper takten høyt. Vi aner at det er Stian som veiledes, for vi ser at Bent og Stian til stadighet kikker på hverandre og gliser. Å kauke takten på konsert er jeg ikke så begeistret for. Esben derimot lar seg bare sjarmere av Bents forsøk på å holde takten. Små nikk med gitarhalsen er selvfølgelig helt innafor, men når bassen løftes så høyt man kan for å signalisere en opptakt til neste vers eller refreng, så blir det nesten litt komisk for min del. Uansett, de kommer seg greit gjennom låten, men den blir litt avkortet. Ja, her hadde jeg en liten forventning om å dra på litt i de lange drag. Men men, vi er ennå tidlig i konserten. Det blir nok tid for å dra på litt senere.

Femte låt, «Hungry Man», fra albumet The Santa Ana gjør oss tørste. Kanskje litt sultne også. Litt innadvendte står vi der egentlig bare og digger inntil neste låt kjøres i gang. Sjette låt er «Ladybug Fly» fra albumet In The Clearing. Jeg som er så opptatt av bladlus, har selvfølgelig et lidenskapelig forhold til marihøner. Jeg vil ikke si at de har søte føtter, men de er jo søte da. Nyttig og hjelpsom for en som dyrker i drivhus, vil jeg si. Apropos drivhus, så har varmen og fuktigheten i Dokkhuset blitt av lignende karakter nå. Jeg angrer bittert på at jeg ikke brukte garderoben ved ankomst, samtidig som jeg knytter noen plagg rundt livet. Ubehaget er helt glemt når sjuende låt dras i gang. En helt fenomenal versjon av tittelsporet «This Love That We Outwore» fra Sugerfoots første album. Dette er også den eneste låten vi får fra det albumet. De siste tre låtene vi har hørt viser bredden i hva bandet holder på med, sier Esben. Det er fra rock til pop til country, og alt er umiskjennelig Sugarfoot. Referansene er så mange at alle kan relatere på sitt vis, og det gjør nok de som er til stede, der de glisende står og svaier.

Åttende låt for kvelden er «Santa Ana» fra albumet The Santa Ana. Akkurat som Mike Scott i The Waterboys så treffende proklamerte, så sukrer denne låten tilværelsen. En tilværelse med begge føttene i den kosmiske prog-country-rocken. Dette deilige wienerbrødet av en vals har Øyvind og Bent laget sammen, og den kan vi ikke få nok av. Vi kan faktisk stille med et leksikon av superlativer her. Apropos et stort omfang, så er plateversjonen på drøye kvarteret. Vi er litt usikre på hvor lenge den varte i kveld, men det var i hvert fall ikke lenge nok. På motorpsychisk vis bygges denne kransekaken fra bunnen og opp i evigheten. Det er bare rett og slett rimelig at vi serveres noen jamrende gitarsoloer, når de spiller en låt som deler navn med hjembyen til Rickenbacker. For de litt uvitende, slik som meg, så kan Esben opplyse om at Rickenbacker er et godt merke av gitarer. Esben mister nesten fotfestet under låten, og påstår at dette er hva musikk er så utmerket til. Den bidrar til at tankene får vandre fritt. Ja, Esben er nå så fri at han står der i sitt eget alternative kosmos hvor følelsene får slippe løs. Opplevelsen er så sterk, at han forestiller seg en imaginær Mike Scott som omfavner ham. Mike tar med seg Esben til The Waterboys sin «Red Army Blues» der han får en slags føling med hvor ekstraordinært det ville vært hvis saksofonen hadde blitt byttet ut med en steelgitar. Og ikke nok med det, Esben forestiller seg også mer bunndrag i bassen, mer jazz bak slagverket og et svevende orgel. Er det mulig å få en cover av denne, fantaserer Esben. Nei, det får han ikke, men det blir to andre flotte coverlåter i løpet av kvelden.

Esben går heldigvis inn for landing før «Santa Ana» er ferdigspilt, slik at han også får med seg neste låt som er «A Horse Called Your Love» fra albumet Big Sky Country. Fortsatt litt ør etter opplevelsen av «Santa Ana», så blir denne låten et slags hvileskjær før vi er halvveis inn i konserten og blir servert kveldens første coverlåt. Nemlig «Time Will Show the Wiser» av Emitt Rhodes. Før vi går videre med kveldens program, så synes vi det er riktig å si noen ord om selve bandet og sjangeren.

Om sjanger og band

Når det kommer til slike betraktninger, så føler jeg meg ung og enkel. Esben derimot, er gammel og raffinert når slikt skal beskrives. Jeg overlater derfor hele denne redegjørelsen til ham. 

Det er ikke så lett å sette Sugarfoot i en bås når det kommer til sjanger. De har på en måte en fot i mange leire. I tillegg har de ganske mange føtter. Et mer dekkende bandnavn ville i så måte være Sugarfoots i flertall. Det er Øyvind Holm som er skipper på skuta, og står bak de aller, aller fleste av låtene. Ofte står han bak tekst og melodi alene, men ofte også i samarbeid med en av de andre. Det er vel greit å si at Hogne Galåen er førstestyrmann, og den som nok bidrar kreativt på flest sanger. Bent Sæther leverer noen låter han også, og innimellom jobber Øyvind og Bent sammen. Bent kan kanskje få rollen som førstemaskinist, og til den stillingstittelen ligger det blant annet å fordele arbeidsoppgaver til maskinbesetningen, noe vi observerer på konsertene. Og til slutt så må jeg vel nevne at også Thomas Henriksen er kreditert. Det er også slik at de ikke har stått på stedet hvil fra debutplaten This Love That We Outwore i 2012 og frem til deres sjette, In The Clearing fra 2019. Johnny skriver i sin plateanmeldelse av In The Clearing, at Sugarfoot er lyden av sommer, og akkurat så enkelt kan Sugarfoot beskrives med tre ord; Lyden av sommer. Men tilbake til sjanger, så vil jeg påstå at det er trygt å plassere Sugarfoot både i country og americana, men samtidig ikke. De er jo så mye mer enn bare det, som power-pop, alt-country, nordicana, psychedelic rock, prog, kosmisk rock og/eller sørstatsrock. Men de er også ingen av delene, samtidig som de er så mye mer, som sukrose, fruktose, glukose, laktose, maltose eller mannose. Sugarfoot er et universalt søtningsmiddel som kan løfte den sureste og beskeste sinnstemningen til fullt adrenalin- og sukkerkick. Sukker tas som kjent så raskt opp i kroppen, at man får en umiddelbar effekt. En føler seg glad, pigg og opplagt. Endorfiner i hjernen frigjøres, og vi får en god følelse i kroppen. Dessverre så går det raskt nedover igjen, og en må umiddelbart fylle på med enda mer Sugarfoot. 

Tilbake til konserten

Ja, det er bare å gjøre som Esben sier. For nå skal vi fylle på med resten av konserten. En halvdel som preges av låter fra albumet Different Stars (2016), og sannelig har ikke Johnny skrevet litt om den også. Ja, vi får faktisk hele fem låter fra dette albumet i denne bolken. 

Ellevte låt for kvelden er «The Nightingale» fra albumet The Santa Ana, som Johnny også har skrevet om. Ei låt som får Esben til å trekke frem Crosby, Stills, Nash og Young. Disse koringene ville gjort de forlegne, sier Esben, som kanskje fortsatt er litt svevende etter å ha fordøyd låten «Santa Ana». Neste låt er «Political Disaster (In the End)» fra albumet Different Stars, som er et trivelig gjenhør for Esben. Esben synes denne låten viser hvilken variasjon Sugerfoot har i sin lyrikk. Jeg liker også låten veldig godt, men ikke på grunn av dens lyrikk. Det er de fiffige modulasjonene og den smektende gitarhøvlingen som fanger mitt hjerte. Tilbake til albumet The Santa Ana, så får vi høre «Schmogne». Ei skikkelig køntrilåt, synes jeg. – Det var da en svært så merkelig tittel, sier jeg til Esben, men han er bare opptatt av den lystige bassgangen som låten fremviser, samtidig som han fester blikket på Hogne schmogne. – Fikk du med deg refrenget eller, sier han til meg. Siden jeg ikke klarer å svare, så begynner Esben bare å synge «Anywhere but home now, that’s where I’m going». Vi har vel alle vært der, følger han opp med. – Jau jau, sier jeg bare, mens tankene mine har forflyttet seg over til hvor banjoen er. 

Banjoen er dessverre ikke med i kveld. Det har vel sine naturlige årsaker, siden Roar Øien ikke kan spille både steelgitar og banjo samtidig. Låt nummer fjorten er «Cotton Candy Clouds» fra albumet In The Clearing. Dette er muligens konsertens roligste bidrag, og smelter på tungen som bare sukkerspinn kan gjøre. Ahhhh, dette er velstand altså, hvisker Esben i mitt øre. Jeg nikker bekreftende mens konserten tussler av gårde til neste låt som er «A Repossessed Blues» fra albumet The Santa Ana. Nå skal det rockes! Da tar Bent Sæther et skritt frem og griper mikrofonen. Blir stemmen bedre og bedre med årene undrer jeg. Det er i hvert fall tydelig at denne låten har han et ekstra godt grep om. Esben er litt usikker på om det er rocke-Bent han egentlig vil ha nå, han likte Bent bedre når han ledet orkesteret gjennom de kosmiske stormene.

Sugerfoot følger opp med «Take it Back» og «Mary Ann». «Mary Ann» er en deilig sviskete søtsak om hjertesmerte, det trenger ikke bestandig å være en kontradiksjon. At tankene går i retning Lynard Skynard, er det nok orgelet som bidrar med. «Take it Back» er enda en god rocke-låt fra albumet Different Stars som setter fart på rocke-foten til Håvard. Sugarfoot følger opp med en saftig versjon av favoritten «Dolphins Hotel» fra albumet Big Sky Country, og Esben gliser godt når han får en ny tur til kosmos. Så kommer «Tiger Rider» og overbeviser Esben om at alt var så mye bedre før. – Hæ, det skjønner jeg ikke noe av, sier jeg til Esben som et øyeblikk blir svar skyldig. – Det er ikke det at det er noe feil med «Tiger Rider» eller de mer rockete låtene, og det jo en artig greie med denne klappingen og sånn på den, men i kveld var jeg i et annet humør. Visste du forresten at «Tiger Rider» er en låt Øyvind og Hogne ga ut allerede i 2008 med bandet Deleted Waveform Gatherings? Litt kjedelig avslutning på konserten det da, sier Esben, mens bandet takker for seg og tussler ut bakveien. Men det var jo ikke ferdig, selvsagt.

Et veldig fornøyd publikum vil ha mer selvsagt. Første ekstranummer er coverlåten «(What’s so Funny ‘bout) Peace, Love & Understanding» av Nick Lowe. En låt Sugerfoot tidligere har gitt ut på singel. Finalen er «Waiting for the Mountain to Fall Apart». – Et perfekt valg, sier Esben, som ikke kan få nok kosmisk bestråling fra scenen denne kvelden. Ja, denne liker jeg også veldig godt. Det siste partiet av låta er rett og slett fenomenalt. Et riff som klistrer seg til hjernen. Dette ble så absolutt en verdig avslutning på kvelden.

Unødvendig lang epilog

Nå må vi tilbake til Mike Scott og The Waterboys igjen. For det er enda flere poenger i den sammenhengen. Og da må jeg igjen overlate ordet til Esben. Altså, noen måneder senere kom det en ny «bestilling» fra Scott til Torgeir. Kunne det være mulig for Sugarfoot å legge noe koring på en ny sang han jobbet med? Den manglet litt vestkyst-følelse, og hvor i verden drar man for å få det da? Må til Trondheim da sjø. Så nå er Sugarfoot bidragsytere med vokalharmonier og koring på sangen «The Tourist» fra The Waterboys sin siste skive Life, Death And Dennis Hopper. Andre bidragsytere på platen er blant andre Bruce Springsteen, Fiona Apple og Steve Earle, så de er i et fint selskap der.

Så må vi spole oss litt fremover i tid igjen, en ny forespørsel kommer fra Scott. Kan Sugarfoot være interessert i å være med på de 32 kommende konsertene på UK-turneen? Jo neida, de fleste i bandet har jo andre forpliktelser enn å være med i Sugarfoot, så det lot seg vanskelig gjennomføre. Et slags kompromiss ble det, så fra 23. mai reiser Sugarfoot med The Waterboys til Oxford, Stockton-on-Tees, Llandudno, Guilford, Leicester og til slutt to konserter i London Roundhouse. Til høsten blir de med på turneen i Norden, altså Oslo, Gøteborg, Malmø og Stockholm. Øvingen har nok blitt intensivert den siste tiden, kveldens konsert er den tredje i Trondheim på kort tid, og kan derfor kanskje sies å være en slags generalprøve.

Den forrige konserten var på Moskus, og innehaver Magnus Lykkelig trykket inn record-knappen nede i kjelleren. Forhåpentligvis kommer den på vinyl etter hvert. Det trykkes også opp samleplate for det britiske markedet med «ten thrilling toe-tappers from Sugarfoot», forhåpentligvis er det igjen noen eksemplarer til turneen i Norden. Det er vanskelig å se for seg de helt store forbedringspunktene før turneen. Stian kan kanskje gro seg litt mer inn i materien, og noe er det nok å hente på small talk’en mellom sangene.

Vi har aldri vært på køntri-nattklubb i hverken sørstatene eller på vestkysten, men nå har vi vært det på Dokkhuset. Makan til stemning, folk danset, gaulet, klappet, smilte og koste seg. De seks cowboyene rir på apostlenes hester inn i solnedgangen med en ny horisont foran seg. Vi gleder oss til å følge med, og vi kjenner på en lyst til å ta turen til England for å se de på turné. Det kan bli kjedelig for The Waterboys å se publikum rusle stappmette og fornøyde hjem før de har fått spilt en eneste tone.

Setliste

1. How to Keep Her
2. River Dream
3. Changing Times
4. In The Clearing
5. Hunger Man
6. Ladybug Fly
7. This Love That We Outwore
8. Santa Ana (Hats off to Shakey)
9. A Horse Called Your Love
10. Time Will Show the Wiser ((cover av Fairport Convention sin) cover av Emitt Rhodes)
11. The Nightingale
12. Political Disaster (In the End) 
13. Schmogne
14. Cotton Candy Clouds
15. A Repossessed Blues
16. Mary Ann
17. Take it Back
18. Dolphins Hotel
19. Tiger Rider
    - - - - - - - - - 
20. (What’s so Funny ‘bout) Peace, Love & Understanding (cover av Nick Lowe)
21. Waiting for the Mountain to Fall Apart