Susanne Sundfør – Pstereo – 16.08 2024
Det var jammen meg litt av noen forretter Pstereo hadde satt opp på menyen denne fredag ettermiddagen. Foruten sjangerspredning så fikk vi ny og fremadstormende artist, etablert band, rockestjerne og Susanne Supernova.
Alle de fire første bandene denne ettermiddagen har altså The Wilhelmsens allerede vært på konsert med det siste året. Kan det tenkes at Pstereo bruker våre konsertomtaler når de skal booke inn band? Først ute var The Impossible Green som er på god vei til å bli et veletablert band, hyppige opptredener på nasjonale festivaler denne sommeren kan vitne om det. Resultatet av festivalspillingen kunne også høres for oss som hadde tatt turen ned til Marinen tidlig, og det var det mange som hadde gjort. Dette låt bedre enn noen gang før, det var energisk, det var tight og ikke minst uanstrengt og befriende. Anna Lille fikk jeg et veldig positivt inntrykk av på Trondheim Calling i vinter. Da var hun ukjent for meg, men potensialet kunne jeg ikke unngå å høre. Denne ettermiddagen fikk hun et helt festivalsett til å overbevise på, og innfridde med glans. Gleder meg til fortsettelsen. Hva kan jeg si om Fay som ikke allerede ble sagt fra konserten tidligere i vår på Byscenen? Dette var tettpakket med både den energiske og den ettertenksomme Fay. Når hun i låten «Fire On The Mountain» spør «how does it feel», så var det få som kom med klager. Lyden fra Elvescenen var super, og Fay fikk nok mange nye venner.
Men supernovaen denne ettermiddagen var selvsagt Susanne Sundfør. Siden jeg var sammen med min beste venn Nikon, så måtte jeg stå og vente nede i et lite hjørne før jeg fikk komme inn. Kun fotografering på andre og tredje låt. Hun gjør det ikke lett for meg, tradisjonen tro. Men med «Turkish Delight» er jeg på en slags hjemmebane. Susanne gjemmer seg etter beste evne bak en svart vegg med tangenter på den ene siden, men jeg får sikret meg et lite portrett i profil.
Mitt forhold til Susanne oppsto brått og uforutsigbart i 2010. Jeg husker ikke lenger hvordan jeg ble bevisst på platen «The Brothel», men jeg ble altså hodestups forelsket. Forelsket på en slik måte jeg en sjelden gang kan bli i en bok, en TV-serie eller et album. En slik forelskelse der en går rundt og gleder seg til å sette seg ned med forelskelsen igjen, på bussen, i sofaen på kvelden eller stå opp tidlig for å få en liten ekstra halvtime sammen. «The Brothel» var et ganske langt steg fra den pianobaserte poppen hun tidligere hadde gitt ut. Lars Horntveth som produsent, Gard Nilssen på trommer ispedd bidrag fra Martin Horntveth, Morten Qvenild på synth, Erik Johannessen på trombone og tuba, Helge «deathprod» Sten på sine greier. Altså, her møttes pop, jazz og elektronika i en for meg ny sakral hypermodernitet, spilt inn i Emanuel Vigelands Mausoleum. Også denne ettermiddagen fant man representanter fra ulike stiluttrykk på scenen. Jonas Alaska klimpret på gitar, Billie Van koret, ristet på ting og skrudde på knotter, Gard Nilssen perkusjonerte. Det er også vanskelig å komme utenom kor-seksjonen med Rohey Taalah i spissen.
Etter «The Brothel» har hun vandret litt frem og tilbake mellom ulike uttrykk, men summen av det er en tydelig signaturblanding av pop, elektronika, klassisk, jazz og folk krydret med hennes vanvittige stemmeprakt. Etter 2010 har det blitt et tosifret antall konserter på meg, men på kun én av disse har jeg tidligere fått tilgang med kamera. Susanne kan nok beskrives som privat, kanskje til og med litt sky, eksentrisk, prinsipiell, kompromissløs, perfeksjonistisk og… Men dette skal ikke handle om henne, hun ville nok ønsket at jeg forholdt meg til musikken, til opplevelsen.
Jeg er litt usikker på hvor mange som var med Sundfør denne kvelden, 14 kanskje? Noen musikere entrer og noen forlater, andre rokkerer, det var tilsynelatende mye som skulle foregå til riktig tid. «When» var neste låt ut. Selv lurte jeg på når jeg skulle få tatt et godt bilde av Susanne. Siste låten i phototpiten nå, jeg kjenner den godt, og spenningen bygger seg opp i takt med låten. Vi nærmer oss klimaks, kan jeg få blikkontakt? Etterhvert sender hun meg et kjølig blikk, og jeg svarer med litt prinsipiell kompromissløshet. Jeg lar ikke Nikon vike en tomme, jeg kan også være perfeksjonistisk, og kanskje er det nettopp det som til slutt får henne til å smile litt lurt tilbake.
Lett i kroppen akseselerte jeg til den tunge bassgangen i «Accelerate» ut av fotopiten og manøvrerte meg i retning av mixebordet. Jeg kjente at det siste skuddet der satt. En liten tur innom drikkestasjonen, så var jeg klar for å nyte den siste halvtimen. Notatblokken ble liggende i kameravesken, en småkald skulder ble satt opp til gamle kjente som ville slå av en prat. Forelskelsen var tilbake, jeg ville ha dette øyeblikket for meg selv.
Utover, sto høydepunktene i kø fra et utvalg låter som spente fra pop, til jazz og gospel. På løpende bånd kom «Fade Away», en nydelig nedstrippet versjon av «Memorial», en litt uptempo jazzete gospelversjon av «I Resign», en tårefremkallende «Blómi» med Rohey som er ubeskrivelig, og til slutt en sløy versjon av «fare thee well» med steelgitar og saxofonsolo. Jeg var nyforelsket igjen, og dro så hjemover for litt mer kvalitetstid.
