De internasjonale albumene som gjorde størst inntrykk i 2018

Den gangen var jeg selvsagt ikke som nå, et par uker fra å bli 53 år gammel, men voksen nok til å ha halvvoksne barn med utsøkt musikksmak (det kom aldri noen barn), og i alle fall gammel nok til å vite hva jeg likte når det kom til rock’n’roll, punk, country, pop, jazz, viser og andre obskure genre jeg har glemt hva kalles. Uansett… Så sent som i går kveld, bedyret jeg for en god kompis, for ikke å si den beste, at jeg endelig var ferdig med denne rangeringen av ymse artisters, ja sågar diverse kunstneres siste åndsverk. Altså plater av året. De beste, that is. Men faen. Her sitter jeg igjen.

Det er klart vi snakker om en slags underkommunisert sjukdom her, eller i alle fall en psykose av et eller annet slag. Men, hva hvis jeg driter i selve rangeringen og bare lager en liste på, la oss si et dusin utgivelser? Da er vel sjansen der for at psykosen eller sykdommen ikke er verre enn at jeg kan leve med den. Hm. Akkurat det, er i alle tilfeller greia nå. Jeg skal bare formidle for den som eventuelt måtte sette pris på sånt, en liste uten første (joda, førsteplassen er der) og sisteplass, en liste som jeg, om jeg selv var plateartist, ville satt stor pris på å havne på. For det er jo artig med lister fra folk som lytter til musikken du har laget. Dette tror jeg.

Jeg er usikker på om jeg skal gi en forklaring på hvorfor jeg trekker fram akkurat DET og DET albumet, i og med at det sier seg selv at her funker det meste i både mitt hjerte, og i mitt hode – altså i den ofte oversette SJELEN.
Jepp. Usikker er hva jeg er. Og det er i min verden et godt tegn. Det betyr at stoffet vi til enhver tidsnakker om, aldri slutter å leve. At ingenting er spikra fast som Jesus. Sånt kan jeg verdsette i det uendelige. Ting som lever.

Bilder er fint, men i dag gidder jeg ikke laste opp alle de flotte albumcoverne som gjelder i år. Du kan jo selv bare skrive inn tittelen jeg nevner, enten på en av streamingtjenestene, eller på sjølvaste Google, så finner du nok et design til slutt.
Jeg har frekt og freidig bare tatt et bilde av situasjonen her jeg sitter, og håper på at fantasien til den som måtte finne på å lese dette, kan sjangle seg fram til hva enn det måtte være. OK? Så la oss se hvor dette bærer.

Jerry Leger – Nonsense and Heartache: Jeg falt for skiva umiddelbart. Måtte få Jerry til å sende meg et eksemplar fra Canada, noe han gjorde. Variasjonene her, stemninga, følelsen og håndtverket. Prima. Faen for en fyr. Hvorfor har jeg ikke fått med meg denne mannen før nå gjennom det siste året?

Ry Cooder – The Prodigal Son: Har elsket mannen siden jeg hørte Bop Till You Drop tilbake i 1979. Og i år, straks 40 år senere, leverer han dette mesterverket. Fy svarte du godeste Ryland! Du er litt av en skrue. Og ingen tar i gitaren slik du gjør. Du bor i instrumentet mann. Og det låter så sykt unikt. Dette er kvalitet tvers igjennom.

Kurt Vile – Bottle It In: Denne mannen som driver å eksperimenterer innenfor gitte grenser, sånn rent genremessig. Denne fyren som er så musikalsk at det grenser mot det absurde. I år har han virkelig laget et album jeg akter å leve med. Håper jeg blir 1000 år nå. Jeg tipper jeg fort kan bli det.

Fu Manchu – Clone of the Universe: Tung surf, stoner, om du vil. Fu Manchu har servert oss som liker den seige tunge rocken i mange år nå. Og hør: For en som mener (jeg) at Alex Lifeson (RUSH) er verdens fineste gitarist, er det både snusent, og for så vidt, overraskende at fyren er med her. Og du heite HÆLVETE så fet den sistelåta er. Hele albumet er det! Dritfett!

Richard Thompson – 13 Rivers: Mannen som er vaksinert mot å lage dårlige plater, gjør faen tute et helsikkes mesterverk igjen! En hedersmann jeg elsker av hele mitt hjerte, og som gjør meg utrolig glad. ER DET MULIG?! Herregud hvilket fantastiske album. IGJEN. RT er en trollmann med både ord og gitar. Gi den mannen en pris.

Marianne Faithfull – Negative Capability: Dama, musikeren og legenden klapper sitt hjerte… rett i parketten foran oss. En ufattelig sterk opplevelse, er det å høre hennes stemme legge seg der den havner. En tåre kan være på sin plass… Elsker hver eneste tone her. Hats off!

Marc Ribot – Songs of Resistance 1942 – 2018: Musikeren som kan få alt til å høres helt avgjørende ut, ikke minst gjennom sitt samarbeide med Tom Waits, leverer et helt nydelig dokument med sin siste skive. Dette er så bra, så viktig og essensielt, at det burde være pensum i grunnskolen. 

Jeff Tweedy – Warm: Helt klart varme toner fra Uncle Tupelo og Wilco mann, Jeff. Men ikke bare varme, også helt utrolig overbevisende i alle temperaturer. Dette er det beste jeg har hørt fra ’67-modellen siden Sky Blue Sky, og kjenner du meg, er det nuff said. Strålende fra Illinois-skruen med den nydelige og rufsete stemmen.

John Prine – The Tree of Forgiveness: John Prine… John Prine. Fyren som har laget musikk ut av enhver situasjon siden en gang på ’70-tallet. Finnes det noen bedre som fortsatt lever i dag? Neppe. Helt sjukt bra plate dette. Beveger meg tungt.

Monster Magnet – Mindfucker: Dave Wyndorf lever, kanskje mot alle odds. Helvete som han lever. Og det funker. Elsker dette. Tungt, seigt, heftig, sexy og livsfarlig. Uuuuutrolig fett. Dette totalt undervurderte bandet hører hjemme i et reversert bakvendtland og overalt ellers. Sånn er det med den saken.

Colter Wall – Songs of the Plains: Colter er mitt største håp for forsettelsen i terrenget vi må ha i et americana/country-landskap. Jeg mener… FETTA (neida, jeg mener ikke fetta). For en stemme den mannen har. Hypnotiserende. Han kan synge om tyttebær, hvalbiff og løk, for all i care, og det vil gjøre utmerket mening. ELSKER denne gutten.

John Hiatt – The Eclipse Sessions: Det var en høstdag i 1988-89, John, at jeg hørte deg for første gang. Det er vel fort regnet sånn cirka 30 år siden. Du gir og du gir fra en utømmelig brønn av låter og levd liv. I år serverer du igjen. Jeg mener… Mr Hiatt. Du er jo sjefen. Og du har laget årets album. Igjen. Vær så snill og fortsett med det. Du har jo aldri laget et svakt album. Aldri. I love you.

Det ble mange hedersmenn, og en hederskvinne, denne gangen. Men sånn er det jo når disse aldri går opp i liminga, og bare fortsetter å levere. År etter år etter år etter år…