Norsk prog lever, og leverer! Monograf er intet unntak, og med debutskiva Nadir bekrefter de påstanden om at i Norge er verdens progmetropol for tiden. Og; denne gangen skal du ikke være kjip, så denne velger du på vinyl!

Finner du veien inn vil du forstå det vakre språket som åpenbarer seg. Det er et språk uten ord der bilder uten lerret fletter seg sammen med følelser du kanskje ikke trodde du var i besittelse av. De kaller seg Husmo HAV, og kan best beskrives som et detaljert økosystem i lyd og bilde.

Det å plutselig få full oversikt over platesamlinga etter år med rot og tilfeldige plasseringer, kan være ganske overveldende - selvsagt på en meget positiv måte. Med ett skjønner du at musikksmaken er meget bred, samtidig som denne bredden er mer enn forsvarlig nok. Å få konstatert at du ikke har noe som kan kalles bomkjøp, og at skivene som for eksempel sorterer under "jazz", er flere enn du kanskje hadde antatt eller husket, er ganske så tilfredsstillende.

Hvordan var det egentlig det begynte? Er det mulig for et individ å huske noe sånt? Hva var det som gjorde at interessen våknet så tidlig? Rundt og midt i all denne fantastiske musikken, mener jeg.

Slik jeg husker det, var McCartneys album fra 1982 - "Tug of War" en slags landeplage en viss periode i mitt liv. Musikken dukket opp overalt, og slik jeg husker det var skiva full av hits. Den dukket opp like før jeg var ferdig med grunnskolen, sommeren da valget av videre skolegang skulle avgjøres.

Den mest næringsrike halvtimen jeg har hatt på lenge tok form da jeg hørte "Big City Moves" med Mosambique for første gang. Så den neste, og den neste, og den neste... Det ble etter hvert så mange næringsrike halvtimer at jeg til slutt ikke visste hvilken fot jeg skulle stå på, eller om jeg i det hele tatt sto.