Farvel Kjedsomhet, Farvel

The Harvey Steel Show – Goodbye Earth (Safe & Sound Recordings)

Det er lett å bli vill i nickersen når The Harvey Steel Show fyrer opp sitt romskip og setter kurs for stjernene. Det er lett å kjenne at ansiktet fort kan finne på å leve sitt eget liv, eller at du faktisk ser at det er tilfelle når du står der foran speilet og vasker hendene etter en aldri så liten tur på dass. Jepp. Det er faen så fort gjort når du fyller huset med The Harvey Steel Shows smittende og eventyrlige musikk.

Først og fremst så har jeg ingen anelse om hva jeg skal kalle denne musikken jeg har latt meg trollbinde av i det siste, bortsett fra at den er frisk, tøff, eksperimentell, bunnløs, toppløs, herlig og tvingende nødvendig uten tvang (kanskje med litt twang, men det er jo heldigvis noe ganske annet). Noen vil nok kunne kalle den kunstestetisk pop, andre drømmende universal rock med en hang til det uventede, eller stilistisk visejazz med et ben i verdensrommet, og ett i gryta hennar mor. Jeg vet ikke, og det spiller ingen rolle. Det eneste som betyr noe, er at gjengen fortsetter med det de her gjør og har gjort før.

Gjengen, kollektivet, orkesteret eller bandet om du vil, består av folk som lyder navnene Thomas Bergsten, Kristine Marie Aasvang, Øyvind Heilo, Anders Eddie Jacobsen, Jakob Eri Myhre og Tore Ljøkelsøy. Disse spiller på sine respektive instrumenter, og det gjør de meget godt. Komponist, lyrisk ansvarlig og sikkert en vi ksan kalle hovedmann, er den førstnevnte Thomas Bergsten.

The Harvey Steel Show portretterer et fiktivt band fra Jupiter som havnet på jorden via en tid/rom glitch, og som er inspirert av alt fra Wagner til Captain Beefheart, og ikke minst et håp om universell fred og ditto kjærleik. Dette tar vårt orkester med seg og skaper et sound som er upolert og nakent, og hvor improvisasjon og komposisjon går hånd i hånd. Albumet er spilt inn live i løpet av 2 dager i alltid fabelaktige Athletic Sound i Halden, og det er mikset og mastret av Christian Obermayer ved Strype Audio.

Med en viss fare for å høres ut som en snodig kamerat, føler jeg for å si at jeg sitter her å lytter til Goodbye Earth mens jeg spiser honningmelon og ler. Det er ikke en typisk komikk som får meg ut på latterens lekende vinger, det er rett og slett gleden musikken gir meg kombinert med frukt som på litt avstand kan forveksles med en fjern planet. Det er med andre ord duket for musikkfest her hjemme denne siste fredagen i august.

Foto: Thomas Engeset

“Waltz for Yellow Spectral Starr” tar oss inn i dette frodige riket av atmosfærisk velvilje og en ikke bare imaginær ferdsel. En gitar geleidet av litt levende perkusjon og bass leder oss ut i rommet mens en nydelig kvinnestemme i alt dette setter oss i den rette stemninga. Det føles virkelig som å sveve om du glemmer hvor og hvorfor, og det er en meditativ opplevelse å bare være til i dette landskapet som hele tiden tar til i styrke og intensitet. Men pass deg. En stemning har aldri før vært røsket bort så kjapt, nødeløst og brutalt før. Det vil si at vi er rett over på neste låt, etter et bittelite parti med noen heller klassiske vibber. “Hunting Shadows”, har en jagende bass infiltrert i en rymisk konstruksjon det fort går an å plassere i en slags kosmisk country psykedelia. En kvinne og en mann veksler på å lede sangen, mens astrale gitarer lager små soniske karnapper i det formløse terrenget. Så kommer det inn eller opp helt fantastiske vegger av synther og keyboards som bare er med på å bære alt i det helt avsindig interessante lydbildet som bare tyter ut av treverket, eller ut av rommet rundt oss, eller kanskje det vi har i oss.

“If Pigs Could Fly” er en slags spacepop-country med sterke og lange grener inn i det udefinerbart vakre. Helt fantastiske akkordrekker dukker opp i dette miljøet av kreativ fullkommenhet, og det hele virkerå leve av seg selv. Det er selvsagt musikantene og komponisten som leder oss, men noe får meg til å undres på hva det er som leder dem, om ikke endeløs inspirasjon og gleden av å leke i det stadig skiftende landskapet. Det jazzes og det skapes topografiske omgivelser til sinnets store forlystelse, og alt er rett og slett en aldri så liten ekstase. Så daler vi litt før “Impressionistic Umbrella” bremser fallet og plukker oss opp på oppfinnsomhetens vakreste gitarstreng. Jeg er såpass imponert og glad her jeg sitter at jeg kanskje ikke legger merke til at “Orlando Bloom” dukket opp ut av intet. Først er han en naken contemporary jazzfrik, så blir han et ultrasexy popdyr pakket inn i et kunstverk av blåsere, rytmer, stemmer og en helt usaklig fet bassgang. Gud bevare meg vel.

Jeg nevnte ordet twang, og om ikke gitaren som tar ledelsen når “Red Queen Blues” settes i gang, har twang, ja så kan det bare være. Det lukter både Captain Beefheart og James Last (yeah i know, så la oss kutte ut tullet og heller si Chet baker). Låta, eller komposisjonen er så sexy at jeg undres på hva som var i den honningmelonen jeg nettopp tok tabben på. FOR er driv, og FOR en spilleglede. Disse rytmene. Hallo New Orleans! Hello Mr. Spaceman! Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg bare føler. Jeg bare ER. Danser innvendig. Ved JUPITER.

“Beefheart High School Dropout” tar virkelig opp Van Vliet-tråden og sender meg til steder hvor jeg alltid trives. Gitaren her er en djevel (kanskje en livsfarlig rom-satan). Det er som om Jethro Tull har viklet seg inn i et jazzorkester fra Mars, og det lyder bare helt vidunderlig. For en ellevill reise The Harvey Steel Show tar meg med på!? Men først er det videre til “Outer space (part 2), en dødsfet låt det oser røykfylte lokaler og jazzsigaretter av. Men det er bare til denne kvinnen kommer inn med sin helt avsindig vakre stemme igjen. Da er jeg på mange måter i himmelen. Og det er jo ikke bare bare, har jeg hørt.

Albumet nærmer seg slutten, og “Waltz for Trixie Marmalade” sender oss, eller i alle fall undertegnede, ut på en filosofisk sky av opparbeidet energi. Alt som skjer, alt som har skjedd, er så deilig udefinerbart og jævla inspirerende at jeg sitter her med et ønske om at situasjone aldri må opphøre. Men jeg vet at den bør det, for jeg har lovet min elskede å lage en god gammeldags fredagspizza i aften. Og du har gjettet riktig. Jeg tør ikke å lage pizza med denne musikken i bak eller forgrunn. Så tøff er jeg ikke.

Hurra for The Harvey Steel Show! Hurra! Dette er bedre enn både kamfer og tyttebær, eller fårikål og vørterøl. Dette er bare ubeskrivelig flott. Dette er det stikk motsatte av kjedsomhet. Dette er bare så dødsfestlig. Takk til alle involverte. Tusen takk for turen. Farvel kjedsomhet, farvel.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert