Med vokale harmonier, fete gitarer, helt strålende melodier, låtskriverkunst på uvanlig høyt nivå, og deilige vibrasjoner som strekker seg tilbake til et tidlig 70-tall, tar Skellefteå-gjengen i Gin Lady lytteren med på en helt fantastisk musikalsk ferd. Oppskriften er på ingen måter ny, men i dette tilfellet er den så godt som perfekt. Nei faen. Vi stryker "så godt som" og sier helt perfekt.

Når jeg tenker på Eigil Berg, tenker jeg på ting tilbake i min oppvekst. Og på NRK radio. Jeg tenker på New Jordal Swingers, og dessverre på den skjebnesvangre dagen i 1982 da bandets buss ble truffet av et nådeløst steinras. En hendelse det er umulig å bare glemme. Jeg var akkurat fylt 16, og kjente på tragedien med en ung manns lettpåvirkelige hjerte. Men jeg tenker også på musikken, og på låter som "God Gammal Rock And Roll" og "Nå Må'ru Slutt' Opp Med Å Se På Meg Sånn", for å nevne et par. Jeg tenker også på Per "Elvis" Granberg.

Kule låter som fortjener honnør og masse spilletid, utgitt av norske artister på singler eller EP-er. Spillelista nederst i saken er vel verdt å sjekke ut med jevne mellomrom, for her kommer det stadig ny musikk så lenge kalenderen fortsatt sier 2019.

Den trønderske supergruppa Sugarfoot klasker til med nok et suverent, behagelig, barskt og nydelig album. Med "In the Clearing" har de sluppet sin femte skive, og utrolig nok er de fortsatt på en stigende bølge. Ni lekre originale låter, samt to strøkne ekstraspor som følger med de 500 første vinylene, er det de har å by på.

Jørgen Frydstad fra The Modern Times går solo, og det gjør han faensteike med bravur. Lett og ledig pop, og en melodi som klistrer seg fast i skallen. Her snakker vi om en kar som vil treffe de av dere som liker Mac Demarco, Unknown Mortal Orchestra, Parquet Courts og selvsagt The Modern Times. For eksempel.

Det er ikke lett å putte Jon Dahl-Johansen i bås. Men han synger viser der små stikk av folkemusikk, rock, pop og det amerikanerne kaller heartland åpenbarer seg fra det ene øyeblikket til det neste. Jeg har kjent litt på følelsen av John Hiatt - når han er på sitt mest popaktige, uten at jeg vet helt hvorfor. Men det er nok noe med instrumenteringen og selve tyngden/viljen i mannens røst når han serverer det han har på hjertet, som sørger for dette.

Monne Stang Møllers stemme traff med som en tsunami ut av intet. Stillheten i forkant, den nydelige introen, og så endelig, stemmen som traff meg. En musikk det er så godt som umulig å kategorisere flyter utover parketten, musikere i ypperste divisjon skaper et landskap der sangene til den unge artisten gror som levende blomster helt uten hemninger.

Han er ingen hvem som helst mannen som debuterer under eget navn i disse dager. Han har vært spellemannsnominert fire ganger og har tatt hjem hele to harper, han er kritikerrost både som musiker og dramatiker, og i fjor stakk han av med Prøysens Teskjekjerringpris. I tillegg har han jobbet med størrelser som blant andre Åge Aleksandersen. I det hele tatt. Rasmus Rohde har nok å puske med.

The Loch Ness Mouse satser for fullt mot det japanske markedet, men klarte ikke dy seg for å slippe skiva her hjemme óg. "II" er bandets sjuende album, og pop-yndlingene høres fortsatt friske og motiverte ut.

Mannen bak prosjektet med det poetiske navnet, As The Tired Trains Cross Europe, er en ambisiøs og fokusert låtskriver. Hans navn er Vegard Eggum, og han spiller det meste selv på dette albumet han har valgt å kalle - Lucid Moments, et album vi føler sterkt for å sette nytt fokus på.

Temporary som er en duo bestående av Jonas Utseth Peitersen og Mikael Øgaard, debuterte tidligere i år med albumet When I Leave. Første gangen jeg satte på denne skiva ble jeg på et litt underlig vis tatt med tilbake til mine barndomsår da jeg satt på gutterommet og lyttet til Simon & Garfunkel. Og det er ikke ofte det skjer med ny musikk.

Vi kan godt si oss enige med de som mener at Asbjørn Ribe er selveste sørlandsmiksen av Paul Simon og Randy Newman, for sammenligningen er jo grei nok i massevis. Men det blir likevel litt for enkelt å bare henvise Herr Ribe i den retningen. For med sin særegne stemme og sin utmerkede låtskriverkunst, fortjener han først og fremst sitt eget rom der hans egenart er like egen som den en fyr vi kjenner som Lyle Lovett besitter. Selvsagt uten å sammenligne noen med Lyle, for det går jo ikke. Men poenget er at Lyle er særegen så det holder, og det er også Asbjørn.