Disse små blinkende diamantene på frontruta. Disse tårene fra oven. Jeg svinger av E-6 og inn i småbyen, nesten som et godstog gjennom regnet... Sånn bare for å parafrasere, og ikke minst oversette vår alles kjære Tom Waits.

Den trønderske supergruppa Sugarfoot klasker til med nok et suverent, behagelig, barskt og nydelig album. Med "In the Clearing" har de sluppet sin femte skive, og utrolig nok er de fortsatt på en stigende bølge. Ni lekre originale låter, samt to strøkne ekstraspor som følger med de 500 første vinylene, er det de har å by på.

Med hysterisk festlige, banale, pubertale og cocky låter knaller Frans Krans til så selv mor vil lette på et øyelokk. Dette er cock-rock, punk og metall i ei salig blanding, spilt av tre rutinerte herremenn med sans for kroppsvæsker og lekre melodilinjer.

Det er ikke lett å putte Jon Dahl-Johansen i bås. Men han synger viser der små stikk av folkemusikk, rock, pop og det amerikanerne kaller heartland åpenbarer seg fra det ene øyeblikket til det neste. Jeg har kjent litt på følelsen av John Hiatt - når han er på sitt mest popaktige, uten at jeg vet helt hvorfor. Men det er nok noe med instrumenteringen og selve tyngden/viljen i mannens røst når han serverer det han har på hjertet, som sørger for dette.

Da Hasse Farmen slapp sin forrige skive, den formidable "Livet du redder kan være ditt eget", handlet det om en ikke alt for lys fremtid, denne gangen handler det mer om å se seg tilbake, og ikke nødvendigvis i egne sko. Sjelen i hver eneste sang er fortsatt sterkt tilstede, og uttrykket, det er om mulig enda sterkere enn sist.

Songs: Ohia var et av Jason Molinas mange hjertebarn, og "Magnolia Electric Co." som kom ut 3.mars 2003 mesterverket som vil følge meg resten av livet. Ukas Klassiker er ubegripelig vakker, tøff og stilfull, og et album alle på planeten bør ha i platesamlingen sin.

Jerry Leger fra Toronto, Ontario har høstet lovord opp gjennom hele karrieren, ei karriere som startet helt tilbake i 2005, da han som tenåring slapp albumet "Jerry Leger & The Situation". Men, som tittelen på samlealbumet han nå har sluppet mer enn indikerer så blir man ikke velholden av skryt. Nå er han klar for en ny europaturné, med hele fire konserter her hjemme, i Oslo, Trondheim, Halden og Ringebu. Kjenn din besøkelsestid!

Det har etter hvert blitt en slags vane for oss i The Wilhelmsens, det å finne nye favorittband. Noen ganger kommer de som lynnedslag, mens andre ganger kryper de sakte inn gjennom den minste sprekk i forsvarsmuren, og forplanter seg i de musikalske genene, til de overtar hele systemet.

Tempel ble dannet av Kvelertak-trommis Kjetil Gjermundrød og hans to brødre Espen og Inge, dette sammen med barndomsvenn Andreas Espolin Johnson. Nå slippes den egenutgitte debutplata på nytt over hele verden. Bandet spiller metall så det knaker i veggene, og den observante lytter vil gjenkjenne en drøss med sjangere og stiler her. Alt fra hardcore-vokal, black-metal-partier og thrash-brekk, til mer melodisk shredding og helt klassisk rock-riffing.

Inspirert av psych-rock og soul fra 60- og 70-tallet, og da særlig tidlig Fleetwood Mac, er svenske Louise Lemón nå klar med sin andre fullengder. På oppfølgeren til hennes kritikerroste album "Purge" har hun eksperimentert med både instrumentering og produksjon, og resultatet er et gjennomført album fullpakket av melodiøse låter der hun ser mer inn i seg selv, enn ut mot den store verden.

Sørlendingen Dagfinn Øksendal debuterer med albumet "Stay For Dinner", og det gjør han med bravur, til laud, og til stående applaus fra undertegnede. Liker du Erlend Ropstad, John Peter and His Collaborators, Neil Young eller David Bowie så er det stor fare for at du finner en låt eller fem her som du blir veldig fornøyd med.

Han er ingen hvem som helst mannen som debuterer under eget navn i disse dager. Han har vært spellemannsnominert fire ganger og har tatt hjem hele to harper, han er kritikerrost både som musiker og dramatiker, og i fjor stakk han av med Prøysens Teskjekjerringpris. I tillegg har han jobbet med størrelser som blant andre Åge Aleksandersen. I det hele tatt. Rasmus Rohde har nok å puske med.