Da The Sideways dukket opp med sin debut i 2016 fikk de en bra tilhenger i undertegnede. Dette resulterte selvsagt i at jeg hadde store forventninger til oppfølgeren som er her nå, tre år senere.

Sundström og ny utgivelse er ensbetydende med fest i kåken, nitidig lytting, ettertanker herfra til fastlandet, og ei stemning av det spesielle slaget. Svensken vil selvsagt aldri slutte å imponere, og klasker til med et av sine fineste album til dags dato. "Domedagspredikan" er smarte, vonde, morsomme og refsende sanger av og med en vis kunstner med viktige ting på hjertet.

Med vokale harmonier, fete gitarer, helt strålende melodier, låtskriverkunst på uvanlig høyt nivå, og deilige vibrasjoner som strekker seg tilbake til et tidlig 70-tall, tar Skellefteå-gjengen i Gin Lady lytteren med på en helt fantastisk musikalsk ferd. Oppskriften er på ingen måter ny, men i dette tilfellet er den så godt som perfekt. Nei faen. Vi stryker "så godt som" og sier helt perfekt.

Når jeg tenker på Eigil Berg, tenker jeg på ting tilbake i min oppvekst. Og på NRK radio. Jeg tenker på New Jordal Swingers, og dessverre på den skjebnesvangre dagen i 1982 da bandets buss ble truffet av et nådeløst steinras. En hendelse det er umulig å bare glemme. Jeg var akkurat fylt 16, og kjente på tragedien med en ung manns lettpåvirkelige hjerte. Men jeg tenker også på musikken, og på låter som "God Gammal Rock And Roll" og "Nå Må'ru Slutt' Opp Med Å Se På Meg Sånn", for å nevne et par. Jeg tenker også på Per "Elvis" Granberg.

Disse små blinkende diamantene på frontruta. Disse tårene fra oven. Jeg svinger av E-6 og inn i småbyen, nesten som et godstog gjennom regnet... Sånn bare for å parafrasere, og ikke minst oversette vår alles kjære Tom Waits.

"Acoustic" smyger seg inn i sjelen som en forsiktig vårbris, eller som lyden av løvet som faller en sakte søndag i oktober. Den nakne og intense stemningen i melodiene som legger seg på hjertet og kjærtegner det, er som minner du umulig kan glemme, og aldri vil glemme. De fester seg, og de blir der. Akkurat som øyeblikkene i livet. De du holder tett inntil deg og aldri slipper.

Det er lenge mellom hver gang jeg hører en stemme som rører meg så fullstendig hinsides det hinsidige. Jeg husker nok ikke sist, og selv om jeg har en skive med Doug fra 2016, og har hørt den noen ganger, er Mr. Seegers anno 2019 med et musikalsk geni som Joe Henry ved spakene, noe som rett og slett tar pusten fra meg. Joe visste hva som skulle til for at Dougs stemme skulle få skinne slik den er ment å skinne.

Bohannons har i løpet av de siste fem-seks årene utviklet seg til å bli et aldri så lite favorittband for undertegnede. Tennessee-kvartetten spiller ujålete, intens og herlig rock'n'roll, og bør være pensum for alle som liker band som Drive-By Truckers, Lee Bains III & the Glory Fires, Dexateens og The Sheepdogs.

Trio fra blues-land som klasker til med kruttsterk prog solid plantet i 70-tallet. "Future In Retrospect" er rett og slett et album alle som liker progrock vil finne mye snop på. Plastic Sun, altså.

Jørgen Frydstad fra The Modern Times går solo, og det gjør han faensteike med bravur. Lett og ledig pop, og en melodi som klistrer seg fast i skallen. Her snakker vi om en kar som vil treffe de av dere som liker Mac Demarco, Unknown Mortal Orchestra, Parquet Courts og selvsagt The Modern Times. For eksempel.

Med hysterisk festlige, banale, pubertale og cocky låter knaller Frans Krans til så selv mor vil lette på et øyelokk. Dette er cock-rock, punk og metall i ei salig blanding, spilt av tre rutinerte herremenn med sans for kroppsvæsker og lekre melodilinjer.

Det er ikke lett å putte Jon Dahl-Johansen i bås. Men han synger viser der små stikk av folkemusikk, rock, pop og det amerikanerne kaller heartland åpenbarer seg fra det ene øyeblikket til det neste. Jeg har kjent litt på følelsen av John Hiatt - når han er på sitt mest popaktige, uten at jeg vet helt hvorfor. Men det er nok noe med instrumenteringen og selve tyngden/viljen i mannens røst når han serverer det han har på hjertet, som sørger for dette.