Innholdet er like fargerikt som selve innpakningen, gitarene gråter og Marie Kristin Dale synger sanger som er spunnet ut av et tap og en påfølgende identitetskrise. Sammen med sine våpenbrødre, og på grensen til å miste all forstand, har hun skapt en musikalsk topografi som balanserer mellom Texas blues og rock - og litt til.
Det er ikke alle sangere som synger slik at du føler det fysisk i magen. Det gjør Omar Østli, og det på mange måter en velsignelse, for sangene får en ekstra dimensjon når du kjenner dine egne magemuskler jobbe mens du lytter til musikken. Det beste av alt er at dette ikke skjer på den anstrengte måten, bare på den helt naturlige og troverdige.
Bård Christiansen kan fort oppleves som helt typisk. Som noe vi har hørt tusen ganger og har mer enn nok av fra før. Men det er bare helt til vi skjønner at "typisk" er selve greia, og at det er den greia vi alle er ute etter når oppgjørets time kommer. Typisk rock'n'roll med alle de riktige elementene i seg. Mye Amerika - the land of plenty, litt hjerte utenpå den åpne skjorta, litt nordisk blues, og en dose god låtskriving.
Finner du veien inn vil du forstå det vakre språket som åpenbarer seg. Det er et språk uten ord der bilder uten lerret fletter seg sammen med følelser du kanskje ikke trodde du var i besittelse av. De kaller seg Husmo HAV, og kan best beskrives som et detaljert økosystem i lyd og bilde.
Mitt møte med Karen Musæus og hennes andre album, ledet meg inn på tanken om hva det egentlig var jeg satt der å lyttet til. Jeg forstod fort at det var snakk om en dyktig og ambisiøs artist, men hvor skulle jeg plassere henne i det musikalske landskapet? Og måtte jeg på død og liv plassere henne? Nei. Jeg måtte jo ikke det.
Det har definitivt vært en lang tur hit til Kristiansens første soloalbum. Den rutinerte og helt fabelaktige musikeren burde i rettferdighetens navn vært viden kjent her på bjerget, men som vi vet, er showbiz og rettferdighet to vidt forskjellige ting. To faktorer som sjelden henger sammen.
Fra fagre og ofte regntunge Bergen kommer garasjepunkerne The Hiveminds som denne høsten debuterer med en selvtitulert fullengder. Og som bergensere flest, sparer heller ikke disse på kruttet. Det er temmelig full pinne fra start til mål, og om de ikke akkurat finner opp det nevnte kruttet, så bruker de det i alle fall til gangs, og det på en aldeles utmerket, for ikke å si, intelligent måte.
De fleste med en reel rock'n'roll-interesse i hovedstaden og områdene rundt, er nok oppmerksomme på punkrock/hardcore-bandet Exploding Head Syndrome. De har snart herjet undergrunnen i hele 10 år, de har gitt ut et par langspillere, og de har varmet opp for folk som Satyricon, Sham 69, The good The Bad and The Zugly og Blood Command, for å nevne noen.
Noen ganger krever musikken noe ekstra fra oss lyttere. Jeg snakker ikke til dere som snur ryggen til det meste som ikke sier alt med en gang, men til dere som av og til ønsker å finne noe mer enn melodi og gode tekster i det dere låner øre.
Ja, de er fantastiske, Moving Oos. De Ooser av spilleglede og genuin kompetanse når funky sørstatsrock fra midt i Norge skal under lupen. Hvis du klarer unngå å bevege deg når denne gjengen plugger seg inn, er jeg redd du er lam eller paralysert av andre grunner.
Randi Tytingvåg Trio er ute med nytt album. Det virker nesten som en liten evighet siden jeg sist satt her og mente noe om deres forrige album, og om jeg har ventet på denne oppfølgeren, har jeg ikke gjort det forgjeves. På ingen måter.