Det Oslo-baserte bandet Mats Wawa slipper i dag albumet "Rock Omelette". Omelett-delen sier ganske så mye om bandet, siden det er umulig å komme opp med en mer treffende matmetafor for å beskrive det de holder på med.
Torgeir Waldemar er en av landets fineste singer/songwritere. Punktum. Det er ikke diskuterbart. Jeg har allerede rukket å se denne herlige artisten 5-6 ganger, og det har vært like flott hver eneste gang. Spørsmålet i kveld var om avstand, stream, dårlig lyd (?) og kunstig setting ville gjøre konsertopplevelsen veldig annerledes, og i så fall - mye dårligere.
Sugarfoot som trio, livestreamet fra Moskus Scene. Nok en kveld med musikk-snop, med andre ord. Jeg var litt spent på hva en halvering av bandet ville gjøre med låtene, og det gjorde jeg rett i. For dette var spennende, og dritstilig.
Musikeren Roar Dons har med sitt andre album tatt musikalske sjumilssteg, og levert et album det står stor respekt av. Sammen med kona Sif la han turen til New York for å jobbe sammen med noen av de beste i bransjen. Sånt noe blir det resultater av.
Stein Torleif Bjella er ute med ny singel i disse dager, og da er selvsagt The Wilhelmsens på ballen. Om ikke lenge slipper han sin sjette langspiller, noe som for oss herpå alltid er en begivenhet.
The Northern Belle Solo er Stine Andreassen fra Tromsø, også kjent fra Silver Lining. Hun har alltid hatt et stødig band i ryggen når jeg har sett henne live, så det var en viss spenning knyttet til denne konserten. Alt fra hvordan hun takler dette uten en gitarist som Bjørnar Brandseth som i ryggen, hva med lyd, og hvor proff blir produksjonen når vi visste at dette skulle sendes hjemme fra leiligheta?
Dag Vagle. For en musiker vi har i dette landet. Vi snakker om en nasjonalskatt, en godt skjult en riktignok, men en vaskekte skatt. Vokalisten vi kjenner fra Helldorado trakterer både gitar og piano under denne konserten, som kun hadde en svakhet - den var altfor kort.
Molten Gold er aktuell med sin første vinylsingel som inneholder to nye låter som nikker i retning Uriah Heep, Deep Purple og en god del andre prog/metal -og hardrock-band fra tidlig 70-tall.
Med fantastiske harmonier, hooks og melodiføringer skaper den gamle Dipsomaniacs-sjefen popmusikk med elementer av mange sjangere, og vi som lyttere bare flyter av sted på popens vinger gjennom et album som er intet mindre enn genialt. Og personlig. Det låter veldig personlig.
Darling West beveger seg hele tiden både fysisk og musikalsk. Mellom Amerika og gode gamle furet værbitt, óg mellom pop og folk. Deres låter holder alltid høyt nivå og de er stadig i en prosess som nærmer seg perfeksjon, perfeksjon av det fine slaget, den som skapes fra kjøtt og blod, ånd og tilstedeværelse.
Vi ble vel alle en smule forfjamset da nyheten om at Ole Paus og Motorpsycho var i gang med å lage et album sammen. Selv tenkte jeg at det hørtes litt usannsynlig ut, men etter å ha tenkt meg litt om følte jeg at det virkelig kunne komme noe interessant ut av noe sånt. Det er derfor en stor glede å kunne konstatere at det gjorde akkurat det.