I anledning konserten på torsdag med The Good the Bad and the Zugly, er det på sin plass å oppdatere omtalen av den djevelsk kule skiva karene slapp i fjor, "Misanthropical House". Med ny plattform og spillernytt design hos The Wilhelmsens ser den nå mye kulere ut, noe som passer bandet godt.
GB Blues Express er et nordnorsk bluesband fra den absolutt øverste hylle. Med lokal forankring i frontmann Geir Bertheussen skal de i løpet av de neste par ukene kan de hanke inn en Spellemannspris, og vinne European Blues Challenge på Azorene , den portugisiske øygruppa langt uti Atlanteren.
Vidar Vang avsluttet en fem dager lang konsertrekke på Skreien i Gryllefjord sist lørdag. Ikke bare ble det en nærmest sakral konsertopplevelse, det ble et møte med en stor historieforteller og alvorlig reflektert og trivelig nordlending. Han får en velfortjent hvil i bakken nå, men finnmarkinger kan glede seg til konserter i Hammerfest, Alta og Vadsø i slutten av april.
Av og til dukker det opp musikk som bare plukker opp all tristessen og all melankolien i meg. Og nostalgien, ikke minst. Den tar bare tak i mitt arme hjerte, stryker det først med kjærlig hånd, for så å knuse det sakte, og så - lege det igjen. Kanskje best for meg at fenomenet ikke forkommer så ofte og så sterkt, fenomenet som samtidig bringer fram alt det vakre musikk kan gjøre for meg. Da Andreas Haddelands gitar traff meg for noen uker siden, skjedde akkurat dette, og jeg takker han så inderlig for det.
Mike Krol er en grafisk designer fra Los Angeles som lager de fineste powerpop-låter, pakker dem inn i vreng og fuzz, og framfører dem som om det er det siste han gjør her på planeten. Liker du Jay Reatard, Ty Segall, Built To Spill, The Strokes eller King Tuff så er det stor fare for at du blir hekta dette.
Sørlendingen Dagfinn Øksendal debuterer med albumet "Stay For Dinner", og det gjør han med bravur, til laud, og til stående applaus fra undertegnede. Liker du Erlend Ropstad, John Peter and His Collaborators, Neil Young eller David Bowie så er det stor fare for at du finner en låt eller fem her som du blir veldig fornøyd med.
Han er ingen hvem som helst mannen som debuterer under eget navn i disse dager. Han har vært spellemannsnominert fire ganger og har tatt hjem hele to harper, han er kritikerrost både som musiker og dramatiker, og i fjor stakk han av med Prøysens Teskjekjerringpris. I tillegg har han jobbet med størrelser som blant andre Åge Aleksandersen. I det hele tatt. Rasmus Rohde har nok å puske med.
I 2017 serverte Viktor Wilhelmsen oss sitt første norskspråklige album "Stjolne Mea". I dag er han ute med sin andre langspiller på morsmålet. Med en drivende gitar og et suverent band i ryggen, øser han på med sin værføre dialekt. Med en poesi som omfavner tingenes tilstand, og et uttrykk like energisk som enhver vindmøllepark i frisk bris, gjør han inntrykk på en gammel musikksjel.
Det fjerde albumet fra Jack Stillwater har medført en viss nervøsitet her hos The Wilhelmsens, og den har vi følt på vegne av bandet. De har gjort forholdsvis store endringer, i form av å hente inn en med-produsent som har fått en viss innflytelse, og tatt i bruk instrumenter vi ikke forbinder med Terje Espenes & co. Det viser seg at vi har drevet med unødvendig stress.
The Loch Ness Mouse satser for fullt mot det japanske markedet, men klarte ikke dy seg for å slippe skiva her hjemme óg. "II" er bandets sjuende album, og pop-yndlingene høres fortsatt friske og motiverte ut.
Mannen bak prosjektet med det poetiske navnet, As The Tired Trains Cross Europe, er en ambisiøs og fokusert låtskriver. Hans navn er Vegard Eggum, og han spiller det meste selv på dette albumet han har valgt å kalle - Lucid Moments, et album vi føler sterkt for å sette nytt fokus på.
Den mest næringsrike halvtimen jeg har hatt på lenge tok form da jeg hørte "Big City Moves" med Mosambique for første gang. Så den neste, og den neste, og den neste... Det ble etter hvert så mange næringsrike halvtimer at jeg til slutt ikke visste hvilken fot jeg skulle stå på, eller om jeg i det hele tatt sto.