Molten Gold er aktuell med sin første vinylsingel som inneholder to nye låter som nikker i retning Uriah Heep, Deep Purple og en god del andre prog/metal -og hardrock-band fra tidlig 70-tall.

Med fantastiske harmonier, hooks og melodiføringer skaper den gamle Dipsomaniacs-sjefen popmusikk med elementer av mange sjangere, og vi som lyttere bare flyter av sted på popens vinger gjennom et album som er intet mindre enn genialt. Og personlig. Det låter veldig personlig.

Darling West beveger seg hele tiden både fysisk og musikalsk. Mellom Amerika og gode gamle furet værbitt, óg mellom pop og folk. Deres låter holder alltid høyt nivå og de er stadig i en prosess som nærmer seg perfeksjon, perfeksjon av det fine slaget, den som skapes fra kjøtt og blod, ånd og tilstedeværelse.

Vi ble vel alle en smule forfjamset da nyheten om at Ole Paus og Motorpsycho var i gang med å lage et album sammen. Selv tenkte jeg at det hørtes litt usannsynlig ut, men etter å ha tenkt meg litt om følte jeg at det virkelig kunne komme noe interessant ut av noe sånt. Det er derfor en stor glede å kunne konstatere at det gjorde akkurat det.

Jeg påstår på ingen måte at Krønsh er et slags Black Keys-plagiat eller det som verre er. Niks. Ikke i det hele tatt. Det har seg bare slik at jeg tenkte på den eminente duoen den første gangen jeg hørte de tre herrene som utgjør trioen fra det høye nord, og det er gode greier her i kneipa.

Da er det faktisk på tide med et flunkende nytt album fra Kåre Indrehus. Vi snakker her om den fjerde utgivelsen i rekken av fullstendig kompromissløse album. Kåre viker ikke en tomme rent stilmessig, og det har han da heller ingen grunn til å gjøre. Han har definitivt funnet sin helt unike formel, og som den gode skomakeren han er, blir han ved sin lest.

Norges rock'n'roll yndlinger er på hugget igjen. Med sin femte langspiller siden debuten i 2013 fortsetter de der de slapp med sin forrige spellemannsprisvinnende skive.

Det "nye" På Stengrunn slapp like før jul en plate med 17 melodisatte Rudolf Nilsen-dikt... Det var på høy tid skulle det vise seg. For det er lenge siden jeg har kommet over en samling viser som på alle måter tar meg med tilbake til en svunnen tid - samtidig som dagens timeviser finner seg til rette.

Trofast som noen er The Dogs ute med nytt album så snart vi ser den første mandagen i et nytt år. Men, det var på hengende håret at de fikk ut sitt åttende album, siden gjengen har drasset rundt på blytunge kumlokk gjennom hele 2019. Sånt tar på. Kanskje de tenker seg om og holder seg til tees og buttons neste gang de skal selge merc i tillegg til sin hardslående rock'n'roll.

Dette er en solodebut som spiller på alle følelsene. Ja, det er en helt utrolig flott plate Bård Halsne presenterer som sin første på egenhånd. Og ja, den spiller på alle følelsene, i alle fall undertegnedes. Fra å le til og felle en skikkelig trist, våt og tung tåre, og alt det som finnes der innimellom disse ytterpunktene av mitt følelsesliv. Alles følelsesliv.

Lyder Øvreås Røed låter ektefølt og direkte. Hans horn er hans musikalske identitet, et verktøy som mer enn visualiserer mannen som komponist og utøvende kunstner. Jeg vil påstå at han vekker noe av det samme i meg som Miles gjorde første gangen jeg hørte han i 1982.

Med et band han kan være, og sikkert er, jævlig stolt av, tar vår mann Jørund Vålandsmyr oss med på noe jeg vil kalle en lyrisk rockedans ut i troens og tvilens evige skyggeland.