Dette er en solodebut som spiller på alle følelsene. Ja, det er en helt utrolig flott plate Bård Halsne presenterer som sin første på egenhånd. Og ja, den spiller på alle følelsene, i alle fall undertegnedes. Fra å le til og felle en skikkelig trist, våt og tung tåre, og alt det som finnes der innimellom disse ytterpunktene av mitt følelsesliv. Alles følelsesliv.

Lyder Øvreås Røed låter ektefølt og direkte. Hans horn er hans musikalske identitet, et verktøy som mer enn visualiserer mannen som komponist og utøvende kunstner. Jeg vil påstå at han vekker noe av det samme i meg som Miles gjorde første gangen jeg hørte han i 1982.

Med et band han kan være, og sikkert er, jævlig stolt av, tar vår mann Jørund Vålandsmyr oss med på noe jeg vil kalle en lyrisk rockedans ut i troens og tvilens evige skyggeland.

Bli med meg inn i Frode Granum Stangs univers, og du vil finne veien tilbake dit helt av deg selv neste gang. Har du noen sinne kjent på skogens magi, vil du alltid tilbake inn blant skygger, stillhet og trær, og har du først tatt turen inn i Granems magiske univers, kan det samme skje. Du vil tilbake igjen.

Tim Scott McConnell er i disse dager ute med sin fjerde fullengder under artistnavnet Ledfoot. Den talentfulle og (vil jeg påstå) unike amerikaneren har holdt på med musikk gjennom hele sitt liv, og han har frontet band som Rockcats og Havalinas. Når vi nå går løs på hans siste utgivelse, så er det en erfaren fyr vi legger under lupen.

Sanger og låtskriver Signe Marie Rustad er endelig ute med sitt tredje album etter en aldri så liten ordtørke som ble utløst etter diverse omveltninger i livet. Inspirasjonen uteble, og skrivesperren overtok hverdagen. Det er sånt som skjer med kreative sjeler, men som regel er det et lys i tunnelen, og heldigvis er dette lyset sjelden et motgående tog.

Mandalai Lamas er et nytt norsk orkester som lener seg frekt og uanstrengt på 60-tallets psykedeliske velmaktsdager, og med garasjerockens glansperiode som rettesnor, demonstrerer de til gangs at de egentlig hører til i en annen tid, helt tilbake til da denne musikalske sjangeren hadde sin storhetstid.

Etter sju meget flotte studioalbum, og et uendelig antall konserter rundt om i landet, kommer Tom Roger Aadland ut med et konsertalbum som ble unnfanget en februarkveld i Oslo Konserthus. For oss som har fulgt han i mange år, men som av ymse grunner ennå ikke har fått oppleve han live, er denne plata som en gave å regne.

De er blytunge og hardtslående, melodiøse og med pondus i både bøtter og spann. Det er ikke vanskelig å forstå at denne firemannsflokken har trua på det de holder på med, noe de beviser her på sin første utgivelse på fem år. De er på jakt, og det henger en eim av blod i den kjølige høstlufta.

Innholdet er like fargerikt som selve innpakningen, gitarene gråter og Marie Kristin Dale synger sanger som er spunnet ut av et tap og en påfølgende identitetskrise. Sammen med sine våpenbrødre, og på grensen til å miste all forstand, har hun skapt en musikalsk topografi som balanserer mellom Texas blues og rock - og litt til.

Det er ikke alle sangere som synger slik at du føler det fysisk i magen. Det gjør Omar Østli, og det på mange måter en velsignelse, for sangene får en ekstra dimensjon når du kjenner dine egne magemuskler jobbe mens du lytter til musikken. Det beste av alt er at dette ikke skjer på den anstrengte måten, bare på den helt naturlige og troverdige.

Thomas Bergsten er en sjelden blomst, en unik musiker, og en kunstner i ordets rette forstand. Han har et band som skjønner han like godt som han skjønner dem, og skjønt at de er en solid enhet, er de også individualister som for det meste drar i akkurat samme retning.