Problemet er bare at den absurd barske og kule duoen Barren Womb ikke er trøndere. De er mer tromsøværinger enn trøndre, selv om de ikke er tromsøværinger. Men narvikingen Tony Gonzalez og finnlenderen Timo Silvola bodde såpass lenge i Tromsø at byen for lengst har trukket dem til sitt byskjold. Det som uansett er sikrere enn noen banker noensinne har vært er at de er det råeste og feteste bandet som bor og puster i Trondheim. Spidergawd, Motorpsycho og DumDum Boys får ha meg unnskyldt. Eller, drit i unnskyldningen, hør heller på "Chemical Tardigrade", så skjønner du hva jeg mener.

Har du en kjip og intetsigende dag på gang er mitt klokkeklare tips: BOKASSA - ALL OUT OF DREAMS. Det er ingen grunn til å gå rund å henge med hue. Ikke når det finnes energisk riffing med melodi, råskap og baller større enn Globen.

Carl Christian Lein Størmer er lett den mest produktive skapningen her i landet. Legen har ikke tid til å sjekke blodsukker og blodtrykk på folk når han har så mye musikk på hjertet som må ut. Ja, i tillegg til alle filmene han må lage. TREHOLT er muligens det kuleste av alle hans prosjekter. Tror jeg. I hvert fall i dag.

– Hüsker Dü Bob Mould?
– Han vokalisten i Sugar?
– Nettopp. Han spilte nettopp konsert.

Sånn cirka nøyaktig 35 år etter at ska/reggaebandet MT Hammed fra Oslo så dagens lys i hovedstadens dunkle undergrunnsbelysning er de endelig klare med sitt lenge etterlengtede debutalbum. Det sier seg nesten selv at det har vært en lang reise, og lange reiser har som alle vet en tendens til å plukke opp mye underveis, noe som både kan høres og føles her.

De urgamle utgavene av The Wilhelmsens satt hjemme i hhv Torsken og Elverum, mens ungdommene tok seg av sigg-øyking, øldrikking og festival. Hva jeg likte best under årets Øyafestival? Det kan du lese om her.

Når oljen tar slutt er det ingen tvil om hva de kan satse på i Rogaland. Med alle banda i de hardere rocke-sjangrene fra fylket for tida, er det bare å begynne å lage gitarer og fuzzpedaler.

Pønk, skitten rock'n'roll, hardcore, høyoktanblues. Kall det hva du vil, men det Haldens store sønner i Göttemia driver med er fett som faen, og noe enhver som elsker rocken sin energisk og vill må sjekke ut. The Wilhelmsens har tatt for seg den spillernye skiva "Decadence", og det endte med en heftig forelskelse.

Norges rock'n'roll yndlinger er på hugget igjen. Med sin femte langspiller siden debuten i 2013 fortsetter de der de slapp med sin forrige spellemannsprisvinnende skive.

Trofast som noen er The Dogs ute med nytt album så snart vi ser den første mandagen i et nytt år. Men, det var på hengende håret at de fikk ut sitt åttende album, siden gjengen har drasset rundt på blytunge kumlokk gjennom hele 2019. Sånt tar på. Kanskje de tenker seg om og holder seg til tees og buttons neste gang de skal selge merc i tillegg til sin hardslående rock'n'roll.

De er blytunge og hardtslående, melodiøse og med pondus i både bøtter og spann. Det er ikke vanskelig å forstå at denne firemannsflokken har trua på det de holder på med, noe de beviser her på sin første utgivelse på fem år. De er på jakt, og det henger en eim av blod i den kjølige høstlufta.

De fleste med en reel rock'n'roll-interesse i hovedstaden og områdene rundt, er nok oppmerksomme på punkrock/hardcore-bandet Exploding Head Syndrome. De har snart herjet undergrunnen i hele 10 år, de har gitt ut et par langspillere, og de har varmet opp for folk som Satyricon, Sham 69, The good The Bad and The Zugly og Blood Command, for å nevne noen.