1.september i fjor slapp Fuckleberry Hinn debutalbumet "Neither/Nor", og når de først skulle debutere så gjorde de det like greit med en dobbel vinyl. 23 låter (22 på streamingversjonen), en time og tjue minutter med sanger som spenner over alt som var fint med 90-tallet. Her er det powerpop så det holder, dreampop i store doser, LoFi nok, og grungy saker som minner om alt det fine fra Seattle-scena. Dette er en alvorlig fin tur ned Memory Lane for oss mellom 40 og 60. Og et skikkelig fint album for alle som liker musikk.

The Impossible Green har sprunget ut av Kristiansunds rockescene, og har nå forplantet seg i Trondheim. Der har de slått seg på lag med Robert Dyrnes og Kari Westergaard, som nå gir ut bandets andre album, "In Technicolor". I tillegg har de fått med seg Kristiansunds store gitarhelt, El Cuero-høvding Brynjar Takle Ohr, som produsent. Hva kan da gå galt?

Ånon Sørnæs Bakkjen har vært en wonderkid i norsk rock i mange år, og sammen med kompisene Kofi Álvaro Kjølstad Erdal (trommer) og Lasse Bull (bass) har de rukket å imponere med to utgivelser. Trioen Hayeminol har nå blitt en kvartett, med Thora Helene Skoglund Tuveng (mellotron, tamburin, maracas, kubjelle, vokal mm), og fortsetter sin reise mot å bli en nasjonal rockeskatt.

Eric Palmqwist er en svensk musiker som har vært der ute i mer enn tjue år, uten at jeg har fanget ham opp. Men, nå er han oppdaget, og nå kan jeg storkose meg med musikken hans. Nylig slapp han singelen "Ljusterö", en låt du rett og slett bør lytte til. Når det er unnagjort er det bare å gå løs på resten av diskografien hans.

The Wilhelmsens-favoritter ute med ny, strålende skive. "Algorythmic Dance Music" er akkurat det vi håpet at den ville være. Artig, kul og fengende rock, på det viset ingen andre her i landet gjør det. Nå er det på tide at folk får opp ørene for Tromsøs fem store sønner.

Med vokale harmonier, fete gitarer, helt strålende melodier, låtskriverkunst på uvanlig høyt nivå, og deilige vibrasjoner som strekker seg tilbake til et tidlig 70-tall, tar Skellefteå-gjengen i Gin Lady lytteren med på en helt fantastisk musikalsk ferd. Oppskriften er på ingen måter ny, men i dette tilfellet er den så godt som perfekt. Nei faen. Vi stryker "så godt som" og sier helt perfekt.

Mike Krol er en grafisk designer fra Los Angeles som lager de fineste powerpop-låter, pakker dem inn i vreng og fuzz, og framfører dem som om det er det siste han gjør her på planeten. Liker du Jay Reatard, Ty Segall, Built To Spill, The Strokes eller King Tuff så er det stor fare for at du blir hekta dette.

Blomst følger opp debuten med kruttsterkt og energisk garasjepønk, og har i vokalist Ida Dorthea Horpestad en vokalist som nærmer seg eliten av rock'n'roll-sangere i Gamle Noreg.

Big Star. Fy faen!

Av og til kommer vi over mystisk musikk. Med mystiske musikere. Og mystisk fete låter. Jugglers Head krysser av i alle de boksene. Og vel så det.

Oslo-trioen Friendship slapp i fjor et album som fikk mye skryt rundt om i inn- og utland.