Akkerhaugen er ei lita bygd som ligger fint plassert sånn cirka midt mellom Skien og Notodden. En liten gjeng musikere er såpass glad i plassen at de like greit startet et band som de døpte Akkerhaugen Raid, og for noen uker siden slapp de sitt andre album, "Red Filipino Viper". Det passer våre ørekanaler aldeles glimrende, og liker du band som Alabama Shakes og Steely Dan vil de garantert treffe deg hjemme.
Problemet er bare at den absurd barske og kule duoen Barren Womb ikke er trøndere. De er mer tromsøværinger enn trøndre, selv om de ikke er tromsøværinger. Men narvikingen Tony Gonzalez og finnlenderen Timo Silvola bodde såpass lenge i Tromsø at byen for lengst har trukket dem til sitt byskjold. Det som uansett er sikrere enn noen banker noensinne har vært er at de er det råeste og feteste bandet som bor og puster i Trondheim. Spidergawd, Motorpsycho og DumDum Boys får ha meg unnskyldt. Eller, drit i unnskyldningen, hør heller på "Chemical Tardigrade", så skjønner du hva jeg mener.
Mother Trudy er ute med sin tredje langspiller, og nok en gang spiller de seg gjennom 70- og 80-tallets rockegate. Det betyr at de fortsatt står bredbeint og stødig i den riffbaserte delen av rocken, låtene innbyr til headbanging og luftgitar, og referansene kommer poppende opp på rekke og rad.
Anton Ruud er ferdig med terapi. Resultatet er "Paztor", ni spillernye og gjennomarbeidede låter som vil treffe alle som liker rocken sin på norsk.
Carl Christian Lein Størmer er lett den mest produktive skapningen her i landet. Legen har ikke tid til å sjekke blodsukker og blodtrykk på folk når han har så mye musikk på hjertet som må ut. Ja, i tillegg til alle filmene han må lage. TREHOLT er muligens det kuleste av alle hans prosjekter. Tror jeg. I hvert fall i dag.
The Wilhelmsens-favorittene i Sunshine Reverberation er tilbake etter altfor mange års stillhet. Det har faktisk gått bortimot seks år siden fin-fine "Hive Mind" kom ut. Med flunke nye ""What Is Real?" klasker de psychrock-skapet på plass så det singler i veggene.
Den siste måneden har Byscenen i Trondheim vært under beleiring. De involverte har vært en sekskløver kledd i dress og vernemaske, bevæpnet med baseball bat, brekkjern og andre slagvåpen. I salen har til sammen 10 500 publikummere danset ompa til de dør, for djevelens orkester viste ingen nåde fra scenen.
Årets mest etterlengtede utgivelse ble sluppet ved midnatt, "We The Thee" med Thee K-Otics. Ikke hørt om dem, sier du? Da bør du gjøre noe med det straksens, sier jeg.
Kåre Indrehus er ute med sitt sjuende studioalbum, det tredje på Apollon. Også denne gangen fortsetter han søken etter sitt perfekte utrykk, selv om han egentlig fant det på første forsøk, så det er vel mer korrekt å hevde at han søker å videreutvikle det, noe han lykkes litt med hver gang.
På en konsert med Romano så får musikken tale for seg selv, det bys ikke på noe anekdotisk småprat mellom sangene. Ikke driver han og stemmer og bytter gitarer så ofte heller, så perlene kommer tett på denne snoren. Det blir ikke særlig bedre enn dette.
Tom Roger Aadland er en artist vi har fulgt ganske så nøye i noen år. En melodimaker og tekstforfatter det oser kvalitet av. Nå er han her igjen, denne gangen med sitt tiende studioalbum - "Skyer". Undertegnede har alltid store forventninger når sånt skjer, så lista ligger der oppe et sted.
Ånon Sørnæs Bakkjen har vært en wonderkid i norsk rock i mange år, og sammen med kompisene Kofi Álvaro Kjølstad Erdal (trommer) og Lasse Bull (bass) har de rukket å imponere med to utgivelser. Trioen Hayeminol har nå blitt en kvartett, med Thora Helene Skoglund Tuveng (mellotron, tamburin, maracas, kubjelle, vokal mm), og fortsetter sin reise mot å bli en nasjonal rockeskatt.