Norges rock'n'roll yndlinger er på hugget igjen. Med sin femte langspiller siden debuten i 2013 fortsetter de der de slapp med sin forrige spellemannsprisvinnende skive.
Trofast som noen er The Dogs ute med nytt album så snart vi ser den første mandagen i et nytt år. Men, det var på hengende håret at de fikk ut sitt åttende album, siden gjengen har drasset rundt på blytunge kumlokk gjennom hele 2019. Sånt tar på. Kanskje de tenker seg om og holder seg til tees og buttons neste gang de skal selge merc i tillegg til sin hardslående rock'n'roll.
Woodland ute med sin tredje fullengder, "Bad Days In Disguise", og The Wilhelmsens har kun et anstendig råd å komme med etter å ha varmkjørt vinylen: Ta på joggeskoene og løp å kjøp!
Ny, festlig video fra Quarter Wolf. "Bite Me" blir ikke akkurat mer logisk og forståelig etter å ha sett filmsnutten, men vi får på sett og vis være med inn i Marius Kromvoll sin hjerne når den er på sitt mest kaotiske.
Mandalai Lamas er et nytt norsk orkester som lener seg frekt og uanstrengt på 60-tallets psykedeliske velmaktsdager, og med garasjerockens glansperiode som rettesnor, demonstrerer de til gangs at de egentlig hører til i en annen tid, helt tilbake til da denne musikalske sjangeren hadde sin storhetstid.
Bård Christiansen kan fort oppleves som helt typisk. Som noe vi har hørt tusen ganger og har mer enn nok av fra før. Men det er bare helt til vi skjønner at "typisk" er selve greia, og at det er den greia vi alle er ute etter når oppgjørets time kommer. Typisk rock'n'roll med alle de riktige elementene i seg. Mye Amerika - the land of plenty, litt hjerte utenpå den åpne skjorta, litt nordisk blues, og en dose god låtskriving.
Fra fagre og ofte regntunge Bergen kommer garasjepunkerne The Hiveminds som denne høsten debuterer med en selvtitulert fullengder. Og som bergensere flest, sparer heller ikke disse på kruttet. Det er temmelig full pinne fra start til mål, og om de ikke akkurat finner opp det nevnte kruttet, så bruker de det i alle fall til gangs, og det på en aldeles utmerket, for ikke å si, intelligent måte.
Med sitt femtende studioalbum setter Backstreet Girls det berømte skapet ettertrykkelig på plass, med en bauta av ei boogierock-skive. Her finnes det ikke spor av noe som minner om kjedelige sekunder, men derimot snakker vi om nesten tre kvarter med rock'n'roll-fest. Jeg tror nesten jeg må ta av meg flosshatten for Petter, Bjørn, Morten og Frank.
Med vokale harmonier, fete gitarer, helt strålende melodier, låtskriverkunst på uvanlig høyt nivå, og deilige vibrasjoner som strekker seg tilbake til et tidlig 70-tall, tar Skellefteå-gjengen i Gin Lady lytteren med på en helt fantastisk musikalsk ferd. Oppskriften er på ingen måter ny, men i dette tilfellet er den så godt som perfekt. Nei faen. Vi stryker "så godt som" og sier helt perfekt.
Bohannons har i løpet av de siste fem-seks årene utviklet seg til å bli et aldri så lite favorittband for undertegnede. Tennessee-kvartetten spiller ujålete, intens og herlig rock'n'roll, og bør være pensum for alle som liker band som Drive-By Truckers, Lee Bains III & the Glory Fires, Dexateens og The Sheepdogs.
Tempel ble dannet av Kvelertak-trommis Kjetil Gjermundrød og hans to brødre Espen og Inge, dette sammen med barndomsvenn Andreas Espolin Johnson. Nå slippes den egenutgitte debutplata på nytt over hele verden. Bandet spiller metall så det knaker i veggene, og den observante lytter vil gjenkjenne en drøss med sjangere og stiler her. Alt fra hardcore-vokal, black-metal-partier og thrash-brekk, til mer melodisk shredding og helt klassisk rock-riffing.
I anledning konserten på torsdag med The Good the Bad and the Zugly, er det på sin plass å oppdatere omtalen av den djevelsk kule skiva karene slapp i fjor, "Misanthropical House". Med ny plattform og spillernytt design hos The Wilhelmsens ser den nå mye kulere ut, noe som passer bandet godt.